Redigerer Essoraffineriet på Slagentangen (avsnitt)

===Direktører===
Blant direktørene ved raffineriet kan nevnes den senere miljøverneren [[Øystein Dahle]] (fra 1978), [[Sverre Brydøy]], [[Petter Finn Holland]] (1999–2005) og [[Tore Revå]] (fra 2005)
<!--
Må bearbeides/strammes inn: I 1966 slepte Esso det første borefartøyet ut i Nordsjøen for å lete etter olje og gass på den norske kontinentalsokkelen, og lille julaften 1969 ble det store oljefeltet [[Ekofisk]] funnet.

Før raffineriet på Slagentangen hadde Esso allerede asfalt- og oljeraffineri på Vallø. Esso var også det selskap som fikk den første konsesjonen på norsk sokkel, og som startet de første boringene i Nordsjøen på midten av 1960-tallet.

Som et av de første [[oljeselskap]]ene i Europa startet Esso raffinering av råolje på et eget anlegg på [[Valløy]] noen kilometer sør for Slagentangen allerede [[1905]]. Driften der fortsatte til 1993 og hele anlegget ble stengt for godt i 2003.

Slagenraffineriet ble en milepæl i norsk oljehistorie. For første gang var Norge ikke lenger avhengig av importerte ferdig produkter av olje fra utlandet. De første 20 årene var importert råolje råstoff for produksjonen, men siden 1980 har olje fra Nordsjøen vært raffineriets dominerende råstoffgrunnlag. I dag leverer raffineriet alle typer oljeprodukter.

Råoljen fra Nordsjøen fraktes i store tankskip til Slagenraffineriet. Kaianlegget kan ta imot skip på opptil 250.000 tonn. Det aller meste av oljeproduktene skipes også ut over kaiene, og opptil 3 skip kan laste samtidig.

Et raffineri er et stort og komplisert industrianlegg – men kjernen i prosessen er basert på et velkjent prinsipp. En blanding av væsker kan skilles fra hverandre ved destillasjon fordi de har forskjellige kokepunkter. Råolje på kokepunktet sendes inn i et destillasjonstårn, og produktene fordeler seg i tårnet alt etter hvilke kokepunktsområder de har.

Tungoljer og tyngre gassoljer blir brukt til drivstoff på skip og fyring i industrien. Diesel og lett fyringsolje skilles ut over dette. Kerosiner, som er råstoff for parafin og flydrivstoff, utgjøres av produktstrømmen ovenfor. Komponenter med de laveste kokepunkter, de lette komponentene, tas ut på toppen og skilles i gasser og nafta. Nafta er råstoff for bensin. Gassene skilles videre i propan og butan som lagres på kuletanker før de selges. (kilde: hefte ”Essoraffineriet på Slagentangen”)

I 1990 var oljeselskapene ansvarlige for 20 prosent av Norges utslipp av klimagasser. Mesteparten kom fra gassturbiner som produserte elektrisk kraft på plattformene. Mye kom også fra brenning av gass under oljeproduksjonen.

På dette tidspunktet ble det stor internasjonal oppmerksomhet omkring klimagasser. Norge innførte en avgift på CO2-utslipp i 1991. I årene som fulgte sluttet Norge seg til flere internasjonale klimakonvensjoner. Kyoto-protokollen fra 1997 forpliktet Norge til å redusere CO2-utslippene med seks prosent innen år 2012. (kilde: kap. nye miljøkrav presser oljebransjen, ”Jakten på oljen”)

Miljøbelastningen fra petroleumsvirksomheten til havs skriver seg i hovedsak fra utslipp til luft og vann. Det er to hovedtyper av utslipp, operasjonelle daglige utslipp og akutte utslipp. Av disse er de operasjonelle utslippene klart de største.

Utslipp til luft kommer for det meste fra innretningenes egen energiproduksjon ved forbrenning av hydrokarboner. Det blir også en del utslipp i forbindelse med avbrenning fra fakkel, og via andre utslipp gjennom hele produksjonskjeden. En vesentlig andel skyldes også avdamping fra olje under lagring, lasting og transport. Spesielt under lasting fra lagertank til skip kan utslippene være betydelige.

Utslipp til luft fra virksomheten fordeler seg i hovedsak på CO2, NOx, CH4, NMVOC og SO2. SO2-mengden er svært liten, men de andre gassene slippes ut i betydelige mengder. (kilde: kapittel om utslippskilder, ”Jakten på oljen”)

Behandling av kjemikalier som benyttes i virksomheten, er også forbundet med en risiko for de som arbeider med og er i nærheten av slike aktiviteter. Videre vil en del av kjemikaliene som benyttes i produksjonsprosessen, løses i oljen og følge med til raffineriene på land.

Langs Oslofjorden har vi mange flotte skjærgårder. Om sommeren er det flotte turistområder, og fine badestrender. Det ligger en liten interessekonflikt når store supertankere flere ganger daglig trafikkerer i disse områdene. Fjorden blir forurenset, og dersom det skulle skje en ulykke i dette området, ville det være en katastrofe.

Før raffineriet ble bygd, var dette et område med flott natur og mange nydelige hyttetomter. Da det ble besluttet at det skulle lages et stort raffineri, var det store protester. Den største stormen har selvfølgelig gitt seg etter drøyt 40 år, men fortsatt er det mange naturelskere som savner å kunne bevege seg i området, uten å se de store tankene og tårnene som spytter ut røyk.

De to raffineriene kjøper råolje og selger produkter på verdensmarkedet og det er derfor ikke nødvendigvis norskprodusert olje som inngår i raffineringsprosessen.

Mesteparten av produksjonen ved raffineriene eksporteres.
-->