Redigerer Ernst Kaltenbrunner (avsnitt)

== Politikarriere ==
[[Fil:Bundesarchiv Bild 119-5243, Wien, Arthur Seyß-Inquart, Adolf Hitler.jpg|miniatyr|Østerrike 1938. Stattholder [[Arthur Seyß-Inquart]] (i sivil foran), [[Adolf Hitler]], [[Reinhard Heydrich]] (helt til høyre), Kaltenbrunner i sort uniform bak Hitler, [[Heinrich Himmler]] til høyre for Hitler, [[Karl Wolff]] så vidt synlig mellom Himmler og Heydrich, [[Martin Bormann]] er den lave mannen som titter frem bak Seyß-Inquart.
{{byline|Bundesarchiv, Bild 119-5243 / CC-BY-SA 3.0}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 151-17-03, Volksgerichtshof, Dr. Ernst Kaltenbrunner.jpg|miniatyr|Kaltenbrunner (i sivil til høyre) som tilskuer ved dømmingen av de involverte i attentatet mot Hitler 20. juli 1944. Hans Hinkel til venstre i [[SS-Brigadeführer]]-uniform.]]

I april 1941 ble han tildelt graden [[generalmajor]] i politiet og ble [[HSSPF]].<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1947 | tittel = Nürnberg-dommen | utgivelsessted = Bergen | forlag = I hovedkommisjon hos John Griegs forlag | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011060806020 | side = }}</ref> Året etter ble [[Reinhard Heydrich]], sjefen for [[RSHA]], likvidert av partisaner i [[Böhmen-Mähren|Riksprotektoratet]], og letingen etter en etterfølger begynte. Himmler utnevnte 30. januar 1943 overraskende Kaltenbrunner til stillingen og dermed sin nestkommanderende. Han hadde denne posisjonen, som innebar kontroll over [[Sicherheitsdienst]] og [[Gestapo]], inntil slutten av krigen. Gjennom SD og Gestapo hadde han ansvar for undertrykkelse av befolkningen i okkuperte områder. I denne stillingen hadde han også ansvar for gjennomføring av [[holocaust]].<ref name=":1" /><ref name="Black" /><ref name="Harris">{{Kilde artikkel|tittel=Tyranny on Trial: The Trial of the Major German War Criminals at Nuremberg, 1945-46, Address to the American Bar Association|publikasjon=The International Lawyer|url=http://www.jstor.org/stable/40708007|dato=2006|fornavn=Whitney R.|etternavn=Harris|serie=1|bind=40|sider=7–13|issn=0020-7810|besøksdato=2020-03-14}}</ref><ref name=":0" /> [[Heinrich Fehlis]] i Norge var delvis under Heydrichs og Kaltenbrunners kommando.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Heinrich Fehlis|url=http://nbl.snl.no/Heinrich_Fehlis|oppslagsverk=Norsk biografisk leksikon|dato=2020-02-25|besøksdato=2020-03-14|språk=nb|fornavn=Berit|etternavn=Nøkleby|sitat=Han stod egentlig direkte under sjefen for Reichssicherheitshauptamt (RSHA) i Berlin, dvs. først Reinhard Heydrich og så Ernst Kaltenbrunner. Men som vanlig i Det tredje rike var kommandoforholdene uklare, og både Reichskommissar Josef Terboven og Wilhelm Rediess (sjef for SS og politi i Norge) hadde en viss myndighet over Fehlis.}}</ref>

Han var en venn av familien til [[Adolf Eichmann]], og hadde tidligere rekruttert ham til SS. I 1932 ble Eichmann medlem av søsterpartiet [[DNSAP]] hvor han ble kjent med Kaltenbrunner,<ref name="Poliakov" /> nyere kilder oppgir at de var barndomsvenner.<ref>Black, P. R. (1983). Ernst Kaltenbrunner and the final solution. In ''Contemporary Views on the Holocaust'' (pp. 183-199). Springer, Dordrecht.</ref> Eichmann sluttet seg til det uoffisielle østerrikske SS. Eichmann ble Kaltenbrunners protesje og Kaltenbrunner ga Eichmann stadig viktigere og mer krevende oppgaver.{{Sfn|Reynolds|1961|p=65-66}} Ved gjennomføring av [[holocaust i Ungarn]] fikk Eichmann instrukser direkte fra Himmler og Kaltenbrunner eller fra [[Heinrich Müller]] i Gestapo, ikke fra fra [[Edmund Veesenmayer]] eller [[Otto Winkelmann]] som var de stedlige tyske administratorene. Eichmann orienterte ikke Veesenmayer eller Winkelmann om ordrene han fikk.{{Sfn|Fleming|1984}} Kaltenbrunner skal ha protestert da Himmler høsten 1944 stanset forsøkene på å deportere flere jøder fra Ungarn.<ref name=":2">McKale, D. M. (2011). ''Nazis after Hitler: how perpetrators of the Holocaust cheated justice and truth.'' Rowman & Littlefield Publishers, s. 136, 143.</ref> Høsten 1943 instruerte han RSHAs mann i Roma (Herbert Kappler) om at det hastet med å få fjernet jødene i Italia (de allierte hadde på dette tidspunktet gått i land i Sør-Italia). Kappler fikk tydelig beskjed om at oppgaven måtte utføres tross vanskeligheter.<ref name=":4">{{Kilde artikkel|tittel=New Sources on the Holocaust in Italy|publikasjon=Holocaust and Genocide Studies|doi=10.1093/hgs/16.3.402|url=https://academic.oup.com/hgs/article/16/3/402/664749|dato=2002-01-01|fornavn=Richard|etternavn=Breitman|serie=3|språk=en|bind=16|sider=402–414|issn=8756-6583|besøksdato=2020-05-22}}</ref>

Eichmann arbeidet for RSHA og ble dermed underlagt Kaltenbrunner, og det er grunn til å tro at Kaltenbrunner bremset karrieren hans for å slippe konkurranse om sin egen stilling. I februar 1944 overtok han Abwehr som ble gjort til en avdeling innenfor RSHA.<ref name=":1" />

Han ledet granskningene etter [[20. juli-attentatet]] mot Hitler i 1944 om sammensvergelsens omfang og kom til den konklusjon at «i den videre krets av sammensvorne ... hadde representanter for den politiske [[katolikk|katolisisme]] spilt en hovedrolle». Selv om det var et sannhetskorn i dette, betød det slett ikke at hver eneste profilerte katolikk som ble arrestert etter attentatet, faktisk hadde hatt noe med attentatet å gjøre.

Han fikk stadig større makt, spesielt etter 20. juli-attentatet. Ettersom flere ledere i den militære etterretningstjenesten [[Abwehr]] hadde deltatt i komplottet, ble Abwher oppløst og oppgavene ble lagt under SD og dermed også under RSHA. Kaltenbrunner fikk direkte tilgang til Hitler, og det sies at selv [[Heinrich Himmler]] fryktet ham, 15. november 1944 ble han tildelt [[Krigsfortjenestekorset|Krigsfortjenestekorset ridderkors med sverd]]. Han var da [[SS-Obergruppenführer]] og [[general]] i politiet. Han hadde også andre utmerkelser, som [[Blutorden]].

===Slutten av krigen===
Mot slutten av 1944 forsøkte han overta Himmlers rolle som megler overfor Røde Kors og etablere kontakt med de allierte via [[Allen Welsh Dulles|Allen Dulles]], sjef for [[Office of Strategic Services|OSS]] i Europa. Dette lykkes han ikke med.<ref name=":1" />

I februar 1945 innledet den svenske grev [[Folke Bernadotte]] forhandlinger om å gi Røde Kors tilgang til konsentrasjonsleirene og evakuering av fanger. Forhandlingene begynte med samtaler med [[Walter Schellenberg]] og Kaltenbrunner før han fikk snakke direkte med Himmler.<ref>Toland, J. (2014). ''The Last 100 Days: The Tumultuous and Controversial Story of the Final Days of World War II in Europe.'' Random House.</ref> Bernadotte beskrev Kaltenbrunner som kjølig, høflig og nysgjerrig. Schellenberg fortalte Bernadotte at Kaltenbrunner hatet ham. Ifølge Bernadotte forsøkt Kaltenbrunner å velte avtalen han inngikk med Himmler og sa i møte med Bernadotte tidlig i mars at han ville forsøke å stanse prosjektet. Ifølge Bernadotte hadde Kaltenbrunner stor innflytelse på Hitler de siste månedene av krigen, blant annet gjennom sitt vennskap med [[Hermann Fegelein]], [[Eva Braun]]s svoger.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Bernadotte, Folke | utgivelsesår = 1945 | tittel = Siste akt: mine humanitære forhandlinger i Tyskland våren 1945 og deres politiske følger | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007012501064 | side = }}</ref>

Bernadotte inngikk en avtale med Himmler om at danske og norske [[konsentrasjonsleir]]-fanger skulle samles i leiren [[Neuengamme]] ved [[Hamburg]], og derfra hentes av svenskene. Himmlers motiv for dette var et håp om å oppnå kontakt med general [[Eisenhower]] gjennom svenskene, for å inngå en separat [[våpenhvile]] i vest, slik at vestmaktene sammen med Tyskland kunne gå til felles angrep på [[Sovjetunionen]]. Kaltenbrunner ble rasende over dette forræderiet mot [[Hitler]], samtidig som han også ble skremt av utsikten til at utenlandsk [[Røde Kors]] kunne få tilgang til de tyske konsentrasjonsleirene. Så langt hadde de bare fått se nøye tilrettelagte deler av leiren [[Theresienstadt]]. Nå gjaldt det om å få skandinavene raskt sendt til Neuengamme, så svenskene fikk se minst mulig av det som foregikk i leirene. Den tyske [[utenriksminister]]en [[Joachim von Ribbentrop]] hadde underrettet Bernadotte om at svenskene selv måtte stå for fangetransporten ut av Tyskland, og svenskene begynte dermed i all hast å samle frivillige mannskaper og militære busser i [[Skåne]], kjent som [[de hvite bussene]]. Men 1. mars gav den tyske forhandlingslederen svenskene beskjed om at fangene alt var på vei med [[tog]], via leirene [[Buchenwald]] og Neuengamme. Det var Kaltenbrunner som [[sabotasje|saboterte]] Himmlers plan så godt han kunne. Samme dagen, 1. mars, fikk danske og norske fanger i Buchenwald beskjed om å melde seg på appellplassen for å komme seg med et tog som brukte bortimot en uke på å frakte dem til Neuengamme.<ref>Øystein Franck-Nielsen: ''Fanget'' (s. 166-8), forlaget Gyldendal, Oslo 2010, ISBN 978-82-05-40126-6</ref>

Kaltenbrunner hadde ved feriestedet [[Altaussee]] i Østerrike anlagt sitt siste hovedkvarter. Eichmann kom dit med mesteparten av sine nærmeste medarbeidere og regnet med at Kaltenbrunner ville fortsette kampen. Kaltenbrunner nektet å ta i mot ham og ba ham forlate Altaussee.<ref name="Poliakov" /><ref name="Arendt" /> Ifølge Bettina Stangneth forsøkte å Kaltenbrunner å distansere seg fra Eichmann og håpet at Eichmann ville falle i kamp et sted i alpene.<ref>Stangneth, B. (2014). ''Eichmann before Jerusalem: The unexamined life of a mass murderer.'' Vintage.</ref> Etter krigen bodde Eichmanns kone i Bad Aussee, [[Steiermark]], og Kaltenbrunners kone bodde like ved.{{Sfn|Reynolds|1961|p=18, 39}}

===Arrestasjon===
Robert Matteson, amerikansk etterforsker av krigsforbrytelser, kom 5. mai 1945 til Ebensee konsentrasjonsleir. Matteson reiste sammen med infanterisoldater videre til Altausee på jakte etter Kaltebrunner. Office of Strategic Services hadde i april 1945 fått kjennskap til at Kaltenbrunner og andre ledende nazister hadde søkt tilflukt i fjellet ovenfor Altausee. I tillegg til Kaltenbrunner var blant andre [[Wilhelm Höttl]], [[Walter Riedel]], [[Erich Alt]] og [[William Knothe]]. Matteson fant etter noen dager Kaltenbrunner og tre SS-vakter i jakthytte i fjellet ved Altausee.<ref>Stover, E., Peskin, V., & Koenig, A. (2016). Hiding in plain sight: The pursuit of war criminals from Nuremberg to the war on terror. Univ of California Press.</ref> Han ble tatt til fange 16. mai. En jeger på stedet hadde angitt Kaltenbrunner til amerikanerne.<ref name=":2" /> Kaltenbrunner ble tatt til fange av amerikanerne i 1945, men hadde kastet medaljene sine i et vann, og utgav seg for å være [[lege]]. Imidlertid ble han avslørt helt tilfeldig, da elskerinnen hans fikk øye på ham og ropte navnet hans høyt idet han ble ført forbi sammen med en gruppe fanger.<ref>Robert Edsel: ''Skattejakt bak nazistenes linjer'' (s. 376), forlaget Vigmostad/Bjørke, Oslo 2010, ISBN 978-82-419-0606-0</ref> Kaltenbrunner ble bragt til London der han ble holdt i ti uker for forhør og i september 1945 fraktet til Nürnberg der han i oktober fikk overlevert tiltalen.<ref name=":2" />

Kaltenbrunners eneste gode gjerning ser ut til å være foretatt 3. mai 1945, da han gav grønt lys for å redde de stjålne kunstskattene som Hitler hadde fått gjemt vekk i [[salt]]gruvene ved Altaussee i [[Steiermark]].<ref>{{Kilde www |url=http://www.seevilla.at/en-salt-mine-altaussee.htm |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2010-12-31 |arkiv-dato=2012-07-19 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20120719210431/http://www.seevilla.at/en-salt-mine-altaussee.htm |url-status=død }}</ref> Den lokale [[Gauleiter]], August Eigruber, hadde satt seg imot at de utplasserte sprengladningene ble fjernet, og erklærte tvertimot at han personlig ville «kaste [[Granat (ammunisjon)|granat]]er ned i gruvene» hvis krigen var tapt, så alle de uerstattelige kunstverkene gikk tapt for bestandig. Gruvearbeideren Alois Raudaschl, en aktiv nasjonalsosialist, kjente imidlertid til at Kaltenbrunner var oppvokst i området og nå var på vei dit. Raudaschl fikk ordnet et møte hos en felles venn, og Kaltenbrunner sa seg enig i at verken kunstverkene eller gruvearbeidernes levebrød burde ødelegges så unødvendig. Samme kveld begynte gruvearbeiderne å klargjøre seks tonn sprengstoff, 386 fenghetter og 502 forsinkelseskoblinger, slik de ville sperre de 137 gruveinngangene og sikre kunstverkene, en tyve timers operasjon under ledelse av ingeniør Otto Högler, som ble truet på livet. Kaltenbrunner reagerte på trusselen mot Högler med å ringe til Eigruber og få ham på andre tanker. Ved daggry 5. mai kunne Högler og direktør for saltgruvene, Erich Pöchmüller, trekke pusten lettet, da sprengladningene ble utløst og de 137 gruvene forseglet. Med ryggdekning fra Kaltenbrunner hadde de to mennene lyktes i å redde [[Michelangelo]]s Madonna fra [[Brugge]],<ref>http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/3/37/Madonna_michelangelo.jpg</ref> [[Jan van Eyck]]s [[altertavle]] fra [[Gent]],<ref>http://andrewgough.co.uk/ghentaltarpieceopen.jpg</ref> [[Jan Vermeer]]s ''Astronomen''<ref>http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/4/4b/Jan_Vermeer_-_The_Astronomer.JPG</ref> og utallige andre kunstverker.<ref>Robert Edsel: ''Skattejakt bak nazistenes linjer'' (s. 387-9), forlaget Vigmostad/Bjørke, Oslo 2010, ISBN 978-82-419-0606-0</ref>