Redigerer Enzo Ferrari (avsnitt)

===Racerkjører, forretningsmann===
Han søkte arbeid hos [[Fiat]], men endte i stedet opp hos firmaet CMN. Dette firmaet bygget om lastebiler til små passasjerbiler, og Ferrari begynte å kjøre racing for CMN i 1920 da han deltok i Parma-Poggi di Bereceto bakkeløpet.

I [[1920]] flyttet en av vennene han fra CMN, Ugo Sivocci til Alfa Romeo og fikset en jobb for han der. I Alfa ble han Giorgio Riminis (Nicola Romeos nærmeste hjelper) høyre hånd og kjørte for Alfa i det verdenskjente [[Targa Florio]], Mugello og noen andre løp. 

I [[1923]] vant han sitt første løp, og han fortsatte å vinne en rekke løp tidlig på [[1920-tallet]]. Hans suksess i lokale løp førte til at Alfa Romeo tilbød ham mer prestisjefylte muligheter, men Ferrari takket nei. Derimot i 1924 fikk han sete hos fabrikkslaget for det franske [[Grand Prix]], men den daværende P2 GP bilen var mye for han og han stilte aldri til løp. Han dro hjem til Modena og fortsatte oppbyggingen av sitt lille Alfa Romeo agentur som tiltrakk seg flere velstående klienter. Først i 1927 gjeninntok han racingen. Han fortsatte å jobbe som teamsjef for Alfa Romeos racingteam frem til [[1929]], da Alfa Romeo trakk seg ut av racing. Som en følge av dette stiftet Ferrari det private teamet [[Scuderia Ferrari]] med god økonomisk støtte fra sine klienter, deriblant Caniato-brødrene og Mario Tadini. Satsingen var også støttet av Alfa Romeo-fabrikken. Det nye lagets oppgave var å preparere, påmelde og kjøre Alfa Romeoer for så rike eiere.

Ferrari styrte utviklingen av Alfa Romeos racingmodeller, og bygget opp et team med over førti sjåfører, inkludert blant andre [[Giuseppe Campari]] og [[Tazio Nuvolari]]. Ferrari selv kjørte racing frem til han fikk sin førstefødte i 1932 ([[Alfredo Ferrari]], kjent som Dino, som døde i [[1956]]).

Støtten fra Alfa Romeo varte frem til [[1933]], da økonomiske problemer tvang Alfa til å trekke seg. I stedet fikk Ferrari støtte fra [[Pirelli]], som sørget for at teamet kunne fortsette i racing. Til tross for sjåførenes dyktighet vant de få løp, og fabrikker som [[Auto Union]] og [[Mercedes-Benz]] dominerte denne perioden.

I [[1937]] tok Alfa igjen kontroll over sin innsats i racing, og Ferrari ble redusert til sportsdirektør under Alfas sjefsingeniør. Kort tid etter forlot Ferrari Alfa, men en klausul i kontrakten forbød ham å kjøre racing eller designe i fire år.

I stedet startet Ferrari Auto-Avio Costruzioni, et selskap som leverte deler til andre racingteam. Til [[Mille Miglia]]-løpet i 1940 laget selskapet to biler, som ble kjørt av [[Alberto Ascari]] og [[Lothario Rangoni]]. Under [[andre verdenskrig]] var selskapet involvert i produksjon av krigsmateriell, og etter at en bombe traff fabrikken ble den flyttet fra Modena til Maranello. Først etter andre verdenskrig startet Ferrari produksjon av biler med sitt eget navn, gjennom selskapet Ferrari S.p.A., som ble stiftet i [[1947]].

Det første racet med en Ferrari-model var i Torino i [[1948]], og den første seieren kom senere samme år i Lago di Garda. Ferrari deltok i [[Formel 1]]-mesterskapet fra begynnelsen i [[1950]], men tok ikke sin første seier før i det [[Storbritannias Grand Prix]] i [[1951]]. Selskapet solgte sportsbiler for å finansiere racinginnsatsen, ikke bare i Formel 1, men også i løp som Mille Miglia og [[24-timersløpet på Le Mans]]. Mange av selskapets største seire kom på Le Mans (14 seire, 6 på rad i 1960-65), og ikke i Formel 1.

I [[1960]] ble Ferrari tvunget til å selge deler av selskapet til [[Fiat]] på grunn av redusert etterspørsel og økonomiske problemer. [[Ford Motor Company|Ford]] hadde forsøkt å kjøpe selskapet i [[1963]] for 18 millioner dollar, men ble avvist. Fiat kjøpte en liten andel i 1965, og økte eierskapet sitt til 50% i [[1969]]. (I [[1988]] var Fiats andel hele 90%).

Ferrari satt som administrerende direktør frem til [[1971]], og selv etter sin avgang hadde han innvirkning på den daglige driften av selskapet. I [[1975]] begynte Ferrari igjen å vinne i Formel 1, fordi sjåførens dyktighet og motorens egenskaper veide opp for ulempene ved et svakt chassis og dårlig [[aerodynamikk]]. Etter noen suksesser mot slutten av [[1970-tallet]] gikk det igjen dårlig for Ferraris Formel 1-satsing.

Sesongen [[1982]] åpnet med en god bil, 126C2, sjåfører i verdensklasse og lovende resultater i de første løpene. Men, i mai [[1982]] ble [[Gilles Villeneuve]] drept i 126C2, og lagkameraten [[Didier Pironi]]s karriere fikk en brå slutt da bilen snurret på en rettstrekke på [[Hockenheim]]-banen i august. På det tidspunktet lå Pironi i ledelsen i sjåførmesterskapet, men tapte ledelsen da han måtte stå over de resterende løpene i sesongen. Enzo Ferrari fikk ikke oppleve flere seire for Ferrari-teamet, han døde i [[Modena]] i [[1988]] i en alder av 90 år.

Scuderia Ferrari Formula 1 Team begynte å dominere Formel 1 mot slutten av [[1990-tallet]], og vant seks mesterskap på rad i [[1999]]–[[2004]] med [[Michael Schumacher]] bak rattet.

Etter sønnen Alfredo «Dino» Ferraris død brukte Enzo solbriller hver eneste dag, for å ære sønnen.

Motorbanen [[Autodromo Enzo e Dino Ferrari]], som ligger i [[Imola]] er oppkalt etter Enzo Ferrari og hans sønn Dino.