Redigerer Engangsskip (avsnitt)

== Tømmerfrakt som flåte ==
[[Fil:Holländerfloß Modell Köln 10.jpg|thumb|Modell av ''Holländerfloß'' i Stadtmuseum Köln, skala 1:100.]]
[[Tømmerflåte]]r har fra meget gammelt av eksistert som engangsfartøyer ettersom disse oftest er bare stokker festet sammen til en flåte av midlertidig varighet, og det var svært vanlig at tømmerflåtene ved endestasjonen ble brutt opp for salg av tømmerstokkene, som kunne være bearbeidet eller ikke. Men noen ganger ble det konstruert flåtekonstruksjoner som gjorde disse til raffinerte sjøfarkoster. På den norske innsjøen [[Mjøsa]] ble ''vedflak'' bygd av skoghuggere og bønder ved å skape en slags «binge» med laftede stokkevegger reist over flåten, og sendt ut under seil. På de hule vedflakene ble [[lakterved|ved]]et losset for transport over innsjøen i 1800-tallet. Ved ankomsten ble vedflakene deretter brutt opp.<ref>Damp- og motorbåter på Mjøsa, s. 58-59</ref>

En andre form for transport var ved å legge tømmerstokkene ovenpå hverandre i flere lag, som på norsk kalles «sopper». Denne metoden var spesielt benyttet på de sentraleuropeiske elvene. Der hadde det voksende behovet for trevirke og tømmer fra det indre av Europa ført til at meget svære flåtekonstruksjoner ble sett på Rhinen og andre elver, og disse var svært raffinert oppbygd. De største kunne være opptil 500 meter lange og 80 meter brede med en høyde eller tykkelse på opptil 3 meter. De ble kalt ''Kapitalflöße'' og hadde opptil {{nowrap|51 000 m³}} i tømmerkapasitet. En typisk ''Holländervlot'' underveis til Nederlandene kunne være 200 meter lang og 40 meter bred.

Ettersom et så svært fartøy måtte kunne navigere seg gjennom trange og svingede elveløp hadde flåten mange småbåter med seg, en stor besetning og mange årer - meget store og lange årer opptil 21 meter i lengde ble benyttet. Flåten var «leddelt», ved at den kunne bøye seg i flere seksjoner, de forreste og aktre ble kalt «knær» (''knieën''). Løse stokker ble bundet til de opplagte tømmerflåtene som «vinger». På midten var det reist flere bygninger, ettersom besetningen kunne bestå av flere hundre menn, opptil 500 til 800 på de største. For tilskuere kunne den gigantiske flåten minne om en flytende by som vred og buktet på seg nedover elven.

Gradvis ble gigantflåtene brutt opp, men det var først når de nådde [[Dordrecht]] eller [[Rotterdam]] at de ble brutt opp i mindre stykker og tatt på land eller ført videre. På grunn av størrelsen måtte øvrig skipstrafikk på elva stoppes opp etterhvert som flåtene fløt nedstrøms, fordi den skrøpelige sammensettingen innebar at flåtene måtte ha navigasjonsretten på alle navigerbare elver. De var vanskelige å håndtere, med bremseavstand på opptil 2&nbsp;km tross mange ankre som var tatt med. Med dampdrevne båter ble tømmertrekking etter hvert vanlig, og fra 1952 var det ikke lenge tillatt å la tømmerflåtene drive nedstrøms uten slepebåter.<ref>[https://www.debinnenvaart.nl/binnenvaarttaal/index.php?tekst=vlotvaart HOUTVLOTTEN OP DE RIJN (Nederlandsk)]</ref>