Redigerer En midtsommernattsdrøm (avsnitt)

== Tema og motiver ==
{{Sitat|<poem>Sjølv dét som ter seg verdlaust, ringt og smått
kan elskhug løfte opp til vørdnad brått
Elsk ser ikkje med auge, men med sinn,
og derfor blir støtt Amor måla blind,
han saknar dømmekraft og vett og sans,
vinglar i blinde rundt i styrlaus dans</poem>|Helenas monolog, 1. akt, scene 1|right}}
[[Fil:P165-puck-1230x1265.jpg|thumb|[[Puck (mytologi)|Puck]] og alvene<br />anonym, 1873]]
Stykket er etter alt å dømme et bestillingsverk, for fremføring i en bestemt kontekst, trolig et overklassebryllup. Det er således ikke et fritt kunstverk, og man kan derfor neppe vente noe «budskap» fra forfatterens side. Stykket blir, på grunn av bryllupskonteksten, vanligvis vurdert som en tematisering av ulike former for kjærlighet. Jan Kott peker på at Helenas monolog i første akt «ligger over hennes intellektuelle nivå», og derfor like gjerne kan sees som «forfatterens monolog, en slags [[Bertolt Brecht|Brechtsk]] 'sang' hvor det filosofiske tema i stykket for første gang blir understreket».<ref name="JK" /> 

Kjærlighetsforviklingene mellom de fire ungdommene kan oppfattes på mange måter. Flere litteraturhistorikere har pekt på at de fire er uten vesentlige individuelle karaktertrekk: «''De elskende kan skiftes om. Kanskje det var det som var Shakespeares hensikt? Hele handlingen denne varme natten, alt som har hendte i dette drukne selskapet, er basert på at kjærlighetspartnerne kan skiftes om''».<ref name="JK">Jan Kott. ''Shakespeare – vår samtidige''. Aschehoug, 1995. ISBN 82-05-22990-2; kapitlet «Titania og eselhodet», s 75-93. Kotts essay finnes også i Dorothy Kahlers antologi over essays om stykket fra 1998, jfr [http://books.google.no/books?id=QD1nqY5NR48C Google Books].</ref> Slik inneholder stykket en invitt til tilfeldig og retningsløs kjærlighet, eller med andre ord uforpliktende sex: «at skikkelsene reduseres til kjærlighetspartnere ... er kanskje stykkets mest moderne egenskap».<ref name="JK" /> De unge elskendes flukt kan også sees som et opprør mot farsautoritet og kongeautoritet, men dette er muligens en moderne tolkning. I stykkets samtid var det vel mer rimelig å se på «ungdomsopprøret» som et inntruffet problem som måtte løses i løpet av handlingen. 

Shakespeareforskeren Edmund Chambers (1866–1954) peker på kontrasten mellom ulike former for kjærlighet: de fire ungdommenes drømmeaktige natt av alve-påvirket elskov, og kongens ansvarsfulle posisjon og inngåelse av lovformelig ekteskap: «in humanity the disturbing element of love in idleness is generally only a passing fever. There is a period of ''Stum und Drang'', and then the man or woman begins to take life seriously, and is ready to submit to its discipline and to accept its reasonable responsibilites».<ref>E.K. Chambers. ''Shakespeare, a survey'' [1925]. Penguin, 1964. Sitat: «Thevseus has had his wayward youth; he has 'played with light loves' ... even with queen Titania herself. Moreover, in his passion for Hippolyta he has approached her through deeds of violence; he has 'won her love, doing her injuries'. But now, like the [[Henrik V av England|Henry the Fifth]] of whom he is a prototype, he has put away childish things; he stands forth as the serene law-abiding king, no less than the still loving and tender husband»</ref>

Jan Kott oppfatter stykket som et «samtidsstykke om kjærlighet». Han peker på at samspillet mellom adel og alver har mye til felles med datidens maskeradeball og karnevalsfesteligheter: «Alvevingene og de greske tunikaene er rett og slett kostymer, og ikke en gang poetiske kostymer, men karnevalsdrakter».<ref name="JK" /> I tråd med karnevalets karakter av uforpliktende lek, presenteres stykket som en uvirkelig [[drøm]], både gjennom tittelen og gjennom Pucks avskjedsord, stykkets siste replikk: «Om vi skuggar der dykk krenkte, / vart det godt att om de tenkte / at de sov ei stund, og fekk / draum på draum som kom og gjekk, / og at draumane fann kveik, i vår lette alveleik».<ref>Nynorsksitater er fra Vesaas' gjendiktning; riksmålssitater er fra Bjerkes.</ref> Tradisjonene rundt [[Sankthans|midtsommeraften]] har også i Norden inneholdt fruktbarhetsritualer og forestillinger om kontakt med magiske krefter, slik som at jenter denne natta kunne drømme om hvem de skulle gifte seg med.<ref>«de måtte ha samlet inn syv forskjellige blomster som de la under hodeputa før de la seg til å sove»; jfr  [http://www.akersmus.no/gamlehvam/?mid=434&art=4861 Gamle Hvam museum: ] {{Wayback|url=http://www.akersmus.no/gamlehvam/?mid=434&art=4861 |date=20160305082609 }}</ref>

[[Fil:Reynolds-Puck.JPG|thumb|''[[Puck (mytologi)|Puck]]'' - her som en blanding av ung [[faun]] og [[Eros|Cupido]]<br />[[Joshua Reynolds]], 1789]]
I tråd med karnevalets moralske unntakstilstand peker Kott også på at erotikken i stykket er rå, dyrisk og sanselig. Helena underkaster seg sin elskede i nær sagt [[masochisme|masochistiske]] termer: «Jeg er din lille hund, Demetrius; jo mer du slår meg, vil jeg logre for deg». Oberon «forkynner helt åpenlyst at som straff skal Titania ligge med et dyr», og ikke et hvilket som helst dyr: «fra oldtiden og frem til renessansen ble eselet tilskrevet den sterkeste seksuelle potens ... og den lengste og hardeste fallos»; og dette svarer til uerkjente begjær i Titanias underbevissthet: «Søvnen frigjør henne for hemningene. Det monstrøse eselet blir voldtatt av den poetiske Titania mens hun hele tiden fortsetter å prate om blomster». Scenene med dronningen og dyret er på samme tid fascinerende og frastøtende. Kott mener at Mendelsohns romantiske musikk forskjønner inntrykket av stykket; i utgangspunktet bør den magiske skogen gi assosiasjoner til heslige hekser, trollpakk, heksebrygg, beist og småkryp.<ref>«Ormer, snegler, flaggermus og edderkopper utgjør også en kjent og kjær dyrekrets i Freuds drømmeteori», Kott, s 85</ref> Kott sier videre at «[[Marc Chagall|Chagall]] har malt Titania mens hun kjærtegner eselet. På det bildet er eselet trist hvitt og hengivent. Efter min formening burde Titania, der hun kjærtegner bestet med eselhodet, ligge nærmere de skrekkvisjoner [[Hieronymus Bosch|Bosch]] og surrealistenes grotesker maner frem».<ref name="JK" /><ref>Se Chagalls bilde på [http://www.fantasyarts.net/chagallmidsum.html fantasyarts.net] {{Wayback|url=http://www.fantasyarts.net/chagallmidsum.html |date=20090607090054 }}</ref> 

Delintrigen rundt håndverkerne inneholder elementer av farse til glede for de folkelige delene av publikum, og karnevalsk rollebytte til morskap for overklassen i og med at den enkle veveren våkner i dronningens seng. Stykket som amatørskuespillerne framfører om Pyramus og Thisbe og deres tragiske kjærlighet, fungerer samtidig, midt i alle farse og dårlig spill, som en ytterligere innfallsvinkel til kjærlighetens ulike kår og former. Denne delen av handlingen har også en meta-dramatisk og meta-humoristisk karakter, ved at skuespillerne må opptre som dårlige skuespillere, og de øvrige aktørene gis anledning til å drøfte godt og dårlig skuespill. {{Sitat|<poem>Snart vil jeg bli en hest, og snart en hund,
en gris, en tosket bjørn, og snart en ild,
og vrinske, gjø og grynte – si det samme
som hest og hund og gris og bjørn og flamme</poem>|Puck (3. akt, scene 1) sammenligner seg med dyr som kobles til djevelen|right}}

Pucks personlighet og rolle i stykket er tvetydig og mangesidig. Han setter i gang alle forviklingene, som regel med full kontroll, og i henhold til Oberons ordre. Men han tar også egne initiativ, og det kan gå galt, som når han misforstår situasjonen og får begge de to unge mennene til å elske Helena. Han er følgelig både mektig, egenrådig og uberegnelig, «både den godmodige og den skremmende», han «er ikke noen klovn. Han er ikke engang skuespiller. Han er i likhet med [[Harlekin]], den som trekker i alle trådene og får skikkelsene til å sprelle.» Han er «faun, djevel og Harlekin, alt i ett».<ref name="JK" />