Redigerer Einar Gerhardsens første regjering (avsnitt)

== Gerhardsen som statsministerkandidat ==

Det meste av norsk samfunnsliv var forståelig nok i unntakstilstand våren og sommeren 1945. Personer som innehadde verv de var valgt til før krigen, hadde ikke nødvendigvis verken mulighet eller legitimitet til å fortsette. Hvordan nyvalg skulle skje, var både et formelt (juridisk) og praktisk (politisk) spørsmål.

[[Oscar Torp]] hadde vært formann i Arbeiderpartiet siden 1923. Einar Gerhardsen var blitt valgt til nestformann i 1939. Ettersom Torp hadde dratt i eksil sammen med regjeringen han var medlem av, vedtok partiets landsstyre i juli 1940 at Gerhardsen skulle fungere som formann. Ved krigens slutt var Torp fortsatt i utlandet, og Gerhardsen, som 8. mai 1945 ble løslatt fra [[Grini fangeleir|Grini]], fungerte dermed fortsatt som leder. 28. mai besluttet landsstyret å velge Gerhardsen til formann også videre fram til neste landsmøte. Torp, som hadde vendt hjem til Norge 13. mai, var dermed – nærmest i det stille – avsatt fra sitt landsmøtevalgte verv. Dette er i ettertid betegnet som realitetenes seier over formalitetene.<ref>[[Jostein Nyhamar]]: ''Einar Gerhardsen 1897–1945'', Tiden, Oslo 1982, side 386: «Det var ikke noe kupp som fant sted (...) det var et utslag av politiske realiteters høyere vekt i forhold til politiske formaliteters.»</ref> Gerhardsen hadde vært i Norge det meste av krigen, deltatt i motstandsarbeidet og sittet i Hjemmefrontens ledelse. Torp hadde vært i utlandet og vært medlem av en regjering som mange anså hadde «lagt Norge åpent» for okkupasjonsmakten. Selv om dette siste var et unyansert standpunkt, var det viktig for et parti som tok mål av seg til å lede landet videre, å vise en viss distanse til førkrigspolitikken.

Det var imidlertid ingen selvfølge at partiets leder også skulle være statsministerkandidat. I begge Arbeiderpartiets tidligere regjeringsperioder ([[Christopher Hornsruds regjering|Hornsrud]] og Nygaardsvold) hadde en operert med delt ledelse. I stortingsgruppa hadde Nygaardsvold fortsatt en del støtte i 1945. Blant annet forelå det et forslag om at han skulle være partiets kandidat, og ikke Paal Berg. Forslaget ble ikke votert over.<ref>Det ble i et fellesmøte mellom sentralstyret, stortingsgruppa og Nygaardsvolds statsråder 13. juni 1945 votert over om det skulle voteres over forslaget. Mot 14 stemmer ble det vedtatt å ikke votere.</ref>

Da Berg ga opp sitt forsøk på å danne regjering, måtte Arbeiderpartiet ta en endelig beslutning om hvem som skulle være partiets statsministerkandidat. En engere krets (Gerhardsen, nestformann [[Eugen Johannessen]], LO-formann Konrad Nordahl, utenriksminister [[Trygve Lie]] og redaktør [[Martin Tranmæl]] – og muligens Oscar Torp) drøftet spørsmålet 17. juni og besluttet å spørre Nygaardsvold om han ville fortsette. Dersom svaret var nei, skulle Gerhardsen spørres. Både Lie og Nordahl har imidlertid i ettertid opplyst at forsamlingens egentlige førstevalg var Gerhardsen.

Etter at Nygaardsvold hadde takket nei, ble Gerhardsen neste dag godkjent av sentralstyret og stortingsgruppa. Dette skjedde imidlertid etter at gruppa først enstemmig hadde oppfordret Nygaardsvold til å vurdere spørsmålet en gang til. Han gav da uttrykk for at han var svært misfornøyd med måten han var blitt behandlet på, men at han uansett ikke ville stille.