Redigerer Eidsvollsbygningen (avsnitt)

== Eidsvoll som nasjonalmonument ==
[[File:Eidsvold 1814 blds 05731.jpg|thumb|«Eidsvold 1814», [[patriotisk]] [[postkort]] med Eidsvollsbygningen og [[Vanlig bjørk|bjørk]]eløv utgitt til hundreårsjubileet for Norges Grunnlov i 1914.{{Byline|[[Nasjonalbiblioteket]]}}]]

Eidsvoll Verk ble aldri noen overskuddsbedrift, og Carsten Anker ble slått [[konkurs]] i 1822 og måtte oppleve at alt hans verdifulle [[innbo]] ble solgt på [[auksjon]] i 1823. Noe av det opprinnelige inventaret fra Ankers tid har siden kommet tilbake gjennom kjøp og gaver. Det meste av inventaret man kan se i dag, er imidlertid innkjøpt eller lånt fra andre museer.

Etter konkursen ble verket overtatt av britiske [[kreditor]]er. Men som Grunnlovens «fødested» hadde den allerede fått status som et nasjonalt minnesmerke. En gruppe privatfolk med [[Henrik Wergeland]] i spissen organiserte en [[pengeinnsamling]] som gjorde at de kunne kjøpe bygningen med paviljongene og ca. 25 [[mål (enhet)|mål]] av hagen. Det var lenge uklart hvordan et «nasjonalmonument» skulle forvaltes, men [[17. mai]] [[1849]] ble det stiftet et selskap med formål å skape at [[portrettgalleri]] for riksforsamlingens medlemmer. Ved gaver og innkjøp og ved statstilskudd til å få portrettert ennå gjenlevende eidsvollsmenn var det i 1864 samlet inn 65 portretter. Etter en periode med stillstand våknet interessen igjen mot slutten av 1800-tallet, og det ble nå også samlet inn portretter av andre fremstående personer fra norsk historie til et nasjonalt portrettgalleri.

I mellomtiden hadde [[Stortinget]] i [[1851]] på vegne av staten  overtatt Eidsvollsbygningen som gave, og etter hvert ble anlegget bedre ivaretatt og drevet som et [[museum]], åpent for publikum. Omkring 1890 ble det tatt et krafttak med reparasjoner og vedlikehold. Foreningen ''Selskabet til Eidsvoldsbygningens Udstyr'' ble stiftet i 1895 for å innrede Eidsvollsbygningen «i stil med dens antagelige utseende i 1814». Først og fremst forsøkte foreningen å få tak i gjenstander som Carsten Anker hadde eid, eventuelt ting etter prins Christian Frederik eller etter eidsvollsmenn. Andre tidsriktige gjenstander var de også interessert i. Fra inn- og utland støttet nordmenn opp om selskapets arbeid med betydelige pengegaver. Til hundreårsjubileet i 1914 bevilget staten rikelige midler til å sette bygningen i stand «i sin historiske skikkelse fra 1814». Men istandsettelsen fram mot 1914 oppfylte bare delvis dette målet, idet mange rom ble innredet skjønnsmessig uten holdepunkter i bygningsundersøkelser og historisk kildemateriale.

Etter [[andre verdenskrig]] ble det lagt planer for en ny restaurering til 150-årsjubiléet for Grunnloven i [[1964]]. Så godt som alle rom ble malt og tapetsert på nytt. Nesten alle tekstiler og [[tapet]]er ble fornyet, delvis etter tidsriktige modeller fra andre [[herregård]]er og [[gods]], men også denne gang uten konsekvent anvendelse av tilgjengelig byngningshistorisk kunnskap.
<gallery widths="170" heights="110" style="font-size:90%">
File:Norges Jubilæum 1814-1914.jpg|«Norges Jubilæum 1814-1914», postkort til grunnlovsjubileet 1914 med [[motto]]et «[[Enige og tro, indtil Dovre falder]]», de fem fremste [[eidsvollsmennene]] og Eidsvollsbygningen. {{Byline|Nasjonalbiblioteket}}
File:Norges 100 Aar Jubilæum Eidsvoldsbygningen.jpg|«Norges 100 Aar Jubilæum : Eidsvoldsbygningen», postkort til grunnlovsjubileet 1914.  Kvinnen kan tolkes som en blond [[Mor Norge]] i sagadrakt i nasjonalfargene. {{Byline|Nasjonalbiblioteket}}
File:Norges 100 Aar Jubilæum, 1814-1914 Eidsvoldsbygningen.jpg|«Norges 100 Aar Jubilæum, 1814-1914 : Eidsvoldsbygningen»,  postkort til grunnlovsjubileet 1914.{{Byline|Nasjonalbiblioteket}}
</gallery>