Redigerer Egypt (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:Gizeh Cheops BW 1.jpg|left|thumb|Kheops-pyramiden]]''Hovedartikkel: [[Egypts historie]]''

Den årlige, næringsrike flommen til [[Nilen]] i kombinasjon med at området er delvis isolert av [[ørken]]er i øst og vest, la grunnlaget for fremveksten til en av verdens største [[sivilisasjon]]er. Et forent kongedømme ble grunnlagt rundt år 3200 f.Kr. av kong [[Narmer]], og en serie dynastier hersket i Egypt i de neste tre millenniene. Det siste innfødte dynastiet, kjent som det 31. dynastiet, falt til [[det persiske riket|Persia]] i [[343 f.Kr.]], som grov ut forløperen til [[Suezkanalen]] og forbandt [[Rødehavet]] med [[Middelhavet]]. Senere falt Egypt til grekere, romere, [[Østromerriket|bysantinere]] og perserne igjen.

Det var muslimske erobrere [[arabere]] som tvang igjennom [[islam]] og det [[arabisk språk|arabiske språket]] i det [[7. århundre]] til egypterne, som gradvis overtok begge deler. Muslimske herskere som ble utpekt av det [[khalif|islamske kalifatet]] hadde kontrollen over Egypt i de neste seks århundrene. En lokal militær kaste, [[mamelukk]]ene, tok kontroll rundt år 1250 og fortsatte å styre selv etter at Egypt ble erobret av [[Det osmanske riket|osmanene]] i [[1517]].

Etter at Suezkanalen ble fullført i [[1869]], ble Egypt en viktig mellomstasjon for verdenshandelen også i moderne tid. Men landet hadde også blitt svært gjeldstynget. For å beskytte sine investeringer tok [[Storbritannia]] kontroll over Egypts styre i [[1882]], men nominell underordning til osmanene fortsatte til [[1914]].

Det egyptiske parlamentet hadde vært nesten helt uavhengig fra Storbritannia siden [[1922]] og iverksatte en ny grunnlov i 1923 under lederskapet til den populære revolusjonære [[Saad Zaghlul]]. Mellom 1924 og 1936 eksisterte det et kortvarig, men vellykket forsøk på å modellere Egypts konstitusjonelle styresett etter europeisk stil, kjent som [[Egypts liberale eksperiment]]. Britene beholdt riktignok en viss grad av kontroll som førte til fortsatt ustabilitet i styret. I [[1952]] tvang et militært ''[[statskupp|coup d'état]]'' kong [[Farouk I av Egypt|Farouk I]], en konstitusjonell monark, til å abdisere til fordel for sin lille sønn, Ahmed Fouad, som fikk tittelen [[Fouad II av Egypt]].

[[Fil:Cairo, evening view from the Tower of Cairo, Egypt, Oct 2004.jpg|thumb|left|Egypts hovedstad [[Kairo]] er den største byen i [[Midtøsten]] og en av de største i [[Afrika]].]] 
Den egyptiske republikken ble erklært [[18. juni]] [[1953]] med general [[Mohammed Naguib]] som den første presidenten. Etter at Naguib også ble tvunget til å trekke seg i [[1954]] av [[Gamal Abdel Nasser]], den virkelige arkitekten bak bevegelsen i [[1952]], tok sistnevnte makten som president og nasjonaliserte Suezkanalen, som igjen førte til [[Suezkrisen]] i [[1956]]. Selv om Egypt tapte militært, steg Nasser ut av krigen som en arabisk helt, og [[nasserisme]] fikk utstrakt innflytelse i regionen selv om den ble møtt av blandede følelser av egypterne selv; mange av dem hadde vært likegyldige overfor [[arabisk nasjonalisme]].

Mellom [[1958]] og [[1961]] satte Nasser i gang med å danne en union mellom Egypt og [[Syria]], kjent som [[Den forente arabiske republikk]]. Dette forsøket ble også møtt med blandede følelser, og det var klart at mange egyptere ikke likte at navnet på deres land, som hadde vedvart i tusenvis av år, plutselig var borte. Tre år etter [[seksdagerskrigen]] i [[1967]], hvor Egypt tapte [[Sinaihalvøya|Sinai]] til [[Israel]], døde Nasser og ble etterfulgt av [[Anwar Sadat]], som presenterte sin maktovertagelse som en [[den korrektive revolusjonen|korrektiv revolusjon]]. Sadat endret Egypts lojalitet i [[den kalde krigen]] fra [[Sovjetunionen]] til [[USA]], utviste sovjetiske rådgivere i [[1972]] og satte i gang den økonomiske reformen, [[intifah]], mens han slo voldelig ned på religiøs og sekulær opposisjon. Egypts navn ble også gjeninnført.

Egypt satte sammen med Syria i gang et overraskelsesangrep på Israel i [[Jom kippur-krigen]] i [[1973]]. Den innledende fasen gikk i Egypt og Syrias favør, men etter to dager begynte Israel å få overtaket. Til slutt gikk begge partene med på en våpenhvile, etter at israelske styrker hadde omringet egyptiske styrker, og stod fri til å marsjere mot Kairo og Damaskus. Sadat inngikk [[Camp David-avtalen|fred]] med Israel i bytte mot Sinai i 1979, et trekk som var svært kontroversielt i den arabiske verdenen og som førte til [[Den libysk-egyptiske krig|en kort krig mot Libya]] sommeren 1977, samt at Egypt ble utvist fra [[Den arabiske liga]] (de ble tatt inn igjen i 1989). Sadat ble myrdet av en religiøs fundamentalist i [[1981]] og etterfulgt av [[Hosni Mubarak]]. Siden mordet på Sadat har Egypt vært i en sammenhengende [[unntakstilstand]] i over 25&nbsp;år.{{tr|Det er 36 å siden..}}

I januar 2011 begynte [[Den egyptiske revolusjonen i 2011|den egyptiske revolusjonen]]. Protestanter fra flere folkegrupper i samfunnet tok del i de massive demonstrasjonene mot det tretti år lange styret til president Mubarak. [[Tahrirplassen]] i sentrum av Kairo ble den sentrale møteplassen for demonstrantene. Den 11. februar 2011 gikk Hosni Mubarak av som president i Egypt, og ledelsen for Egypts militære styrker overtok makten. Militærledelsen utnevnte midlertidig en ny statsminister, og nedsatte en komité som skal planlegge og forberede demokratiske valg. [[Parlamentsvalget i Egypt 2011–2012|Valg til parlamentet]] ble avholdt i tre omganger i perioden november 2011 til januar 2012 og ga flertall til islamistiske partier. Første runde i [[Presidentvalget i Egypt 2012|presidentvalget]] ble avholdt i mai 2012, med avgjørende runde i juni samme år. [[Mohammed Mursi]], med tilknytning til [[Det muslimske brorskapet]], vant. I 2013 oppsto det demonstrasjoner i likhet med i 2011. Etter flere dagers uroligheter ble [[Adly Mansour]] 3. juli 2013 innsatt som fungerende president etter at  hæren hadde avsatt president Mursi.<ref name=Dagbladet>[http://www.dagbladet.no/2013/07/03/nyheter/politikk/krig_og_konflikter/egypt/utenriks/28024444/ Hæren kaster president Mursi og setter grunnloven til side]. ''Dagbladet'' (3. juli 2013)</ref>