Redigerer Eduardo De Filippo (avsnitt)

===Teaterscenen===
Alt før han kom i tenårene hadde De Filippo begynt å skrive poesi samtidig som han forsøkte å få små roller i omreisende teaterselskaper. På denne tid brukte De Filippo iblant pseudonymene ''Tricot'' og ''Mario Molise''. Etter et par vellykkede forestillinger ble han i 1914 ansatt av sin halvbror Vincenzo som alt hadde søsteren Titina på lønningslisten og tre år senere også ansatte Peppino som var yngst av de nå sammen arbeidende søsken.

De Filippo modnet raskt og utviklet ambisjoner om eget forfatterskap utover de små dikt han alt hadde skrevet.{{tr}} Sitt første stykke, en enakter, skrev han i 1920, og den ble fulgt av flere farser. Han debuterte som teaterregissør i 1922. Etter noen år startet han i 1927 sammen med søsknene og [[Michele Galdieri]] et nytt teaterselskap, ''Compagnia Galdieri-De Filippo''. Det var samtidig et eksperiment, forsøk på et kooperativt teaterselskap, uten forhåndsfinansiering og uten en profesjonell teaterprodusent.{{tr}} 

Etter noen år, i 1931, hadde søsknene tjent nok penger til å kunne starte et helt eget teaterselskap som fikk navnet ''Teatro Umoristico I De Filippo''. På juledagen samme år var det premiere for De Filippos mest kjente (takket være tv-versjoner 1962 og 1977) stykke ''[[Natale in casa Cupiello]]'' på [[Palazzo Mannajuolo|Teatro Kursaal]] i Napoli. Omtrent samtidig begynte De Filippo å arbeide med film, innledningsvis som skuespiller. Han hadde planer om å «erobre Italia» ved å utvikle forestillingene så de ble mindre provinsielle.{{tr}} Til da hadde søsknene nesten utelukkende arbeidet i Napoli og talt [[napolitansk]] på scenen, alt i farens ånd så å si.{{tr}} De Filippo etablerte som et delvis improvisert ledd i sin plan kontakt med nobelpristageren i litteratur (1934) [[Luigi Pirandello]] og fikk tillatelse til å lage en napolitansk versjon av Pirandellos komedie ''Il berretto a sonagli'' som opprinnelig var skrevet på [[siciliansk]]. Den napolitanske versjonen hadde premiere i 1936. Mens arbeidet med iscenesettelsen pågikk skrev De Filippo sammen med Pirandello en ny komedie, ''L'abito nuovo'', skrevet på både napolitansk og italiensk. Da den fikk sin premiere 1. april 1937, hadde medforfatteren Pirandello gått bort (desember 1936).

Den langsomme distansering fra farens dialektale komedietradisjon og De Filippos planer om å øke andelen bearbeidelser av andres stykker i repertoaret uten å helt miste den napolitanske referanseramme slet på forholdet mellom ham og broren Peppino.{{tr}} Sistnevnte var for et mer radikalt brudd med farens tradisjon. Samarbeidet fortsatte likevel til 1944 da det endelige brudd mellom brødrene var et faktum. Peppino forlot teaterselskapet som byttet navn til ''Il Teatro di Eduardo''. Fire år etter fikk selskapet en egen scene da Eduardo kjøpte Napoli-teateret [[Teatro San Ferdinando]].

Det var etter bruddet med broren som De Filippo skrev de fleste av de stykker som senere ble langfilmer: ''[[Napoli milionaria!]]'', ''[[Questi fantasmi!]]'', ''[[Filumena Marturano]]'' og ''[[Il sindaco del rione Sanità]]''. I 1950-årene satset De Filippo mer på langfilm enn teater. Han skrev rett nok syv stykker det tiåret, men medvirket samme tid i 24 filmer som regissør og/eller skuespiller. I 1950-årene hadde De Filippo også sine første opptredener på fjernsyn. Da han på 1960-tallet forlot langfilmen for atter å sette opp teasterstykker ble det nesten bare i form av TV-teater.
[[Fil:Totò eduardo.jpg|miniatyr|Napolis største dramatiker og mest populære komiker i samme foto: Eduardo De Filippo (til høyre) og [[Totò]]]]