Redigerer Eberhard Taubert (avsnitt)

=== Nazismens tid ===
Med opprettelsen av [[Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda]] den 13. mars 1933 overtok Taubert som avdelingsleder ledelsen av "Abteilung Allgemeine Innenpolitik", hvor han var ansvarlig for "motstridende ideologier", "kirkelige anliggender" samt "bolsjevisme i inn- og utland".<ref>Birgit Aschmann: ''„Treue Freunde…“? – Westdeutschland und Spanien, 1945 bis 1963''. F. Steiner, 1999, S. 100.</ref> Ifølge egne utsagn grunnla han samme år Gesamtverband Deutscher antikommunistischer Vereinigungen, også kjent som Antikomintern, som ble finansiert av ministeriet. Taubert overtok ledelsen av husforlaget ("Nibelungen-Verlag GmbH") i august 1934 og ble også utnevnt til leder av referatet Anti-Komintern i Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda. Fra 1939 var Taubert også leder for "Institut zum Studium der Judenfrage",<ref>Hans-Adolf Jacobsen: ''Nationalsozialistische Aussenpolitik, 1933–1938''. A. Metzner, 1968, S. 715.</ref> som senere ble omdøpt til "Antisemitische Aktion".<ref>[[Jeffrey Herf]]: ''The Jewish Enemy. Nazi propaganda during World War II and the Holocaust''. Harvard UP, 2006, S. 27.</ref>

I Goebbels' Reichsministerium ble Taubert i 1936 forfremmet til Regierungsrat, i 1938 – "med avvikelse fra rikets prinsipper" – tidlig forfremmet til Oberregierungsrat av Hitler, og i 1942 til [[Ministerialdirektor]]. Hans arbeid på begynnelsen av 1930-tallet fokuserte hovedsakelig på ledelsen av avdelingen "Aktivpropaganda gegen die Juden", som ble utvidet med ansvar for "Antikomintern", noe som i praksis innebar overoppsyn med ministeriets propagandavirksomhet og de underordnede enhetene mot jøder, kommunister og intellektuelle.<ref>[[Bernt Engelmann]], Lothar Menne: ''Auf gut Deutsch''. Bertelsmann, 1981, S. 132.</ref> I 1937 ga Taubert ut de offisielle retningslinjene fra ministeriet for presse, film og kringkasting og andre propagandaenheter, hvor innhold, mål og form for deres virksomhet var kortfattet foreskrevet og forklart. I 1942 overtok han ledelsen av "Abteilung Ost" (Generalreferat Ostraum) i propagandaministeriet. Denne avdelingen, med rundt 450 ansatte under seg, var ansvarlig for ledelsen av alle propagandaenheter i de okkuperte østområdene. Tidlig i 1943 hadde "Abteilung Ost", som han ledet i Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda, 93 ansatte. I tillegg kom 350 andre ansatte i den såkalte "[[Vineta]]"-organisasjonen, "distribusjonsorganet" til denne avdelingen.<ref>Andreas Zellhuber: ''„Unsere Verwaltung treibt einer Katastrophe zu …“'' Das Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete und die deutsche Besatzungsherrschaft in der Sowjetunion 1941–1945. Vögel, München 2006, ISBN 3-89650-213-1, S. 58. (Angegebene Quelle: BA R 55/1435, Bl. 23.)</ref> Hans offisielle kontaktperson i utenriksdepartementet i alle saker knyttet til [[Auswärtiges Amt|østområdene]] var den senere [[Tysklands forbundskansler|forbundskansleren]] [[Kurt Georg Kiesinger]].

Taubert var forfatteren av manuskriptet til den antisemittiske propagandafilmen [[Der Ewige Jude|Der ewige Jude]] – en filmbidrag til problemet med verdensjødedommen (regi: Fritz Hippler, 1940). Med denne filmen skulle befolkningen psykologisk oppdras til jødehat. I spesialvisninger ble verket målrettet vist til SS-folk som var utpekt til å tjene i [[Einsatzgruppen]] eller som vakter i [[Konsentrasjonsleir|konsentrasjonsleirer]].<ref>[[Bernt Engelmann]]: ''Schwarzbuch Franz Josef Strauß''. 1980, S. 176ff.</ref> I suggestive scener, som viste filmopptak fra østeuropeiske ghettoer, ble jøder vekselvis sammenlignet med rotter og spyfluer. I en tekstplate i filmen, skrevet av Taubert, står det for eksempel: "Rottene følger som parasitter menneskene fra begynnelsen. De er listige, feige og grusomme. De representerer i dyreriket elementet av undergravende, listig forfall. Ingenting annet enn jødene blant menneskene." Blant nazistene ble Taubert derfor også kalt "Rotte-Taubert", for å skille ham fra "Wewelsburg-Taubert", kommandanten for SS-treningssenteret på [[Wewelsburg]]. Den politiske kampbegrepet "rotter og spyfluer" ble senere brukt i denne kombinasjonen av CSU-politikeren [[Franz Josef Strauss|Franz Josef Strauß]], som ble rådet av Taubert, og av Strauß’ protegé [[Edmund Stoiber]] (Stoiber brukte uttrykket i februar 1980 overfor noen redaktører i Süddeutscher Rundfunk i Stuttgart).<ref>Siehe ''Schwarzbuch Franz Josef Strauß''.</ref> For Taubert var antisemittisme og antikommunisme uløselig forbundet, siden "bolsjevismen er [[Jødedom|jødedommens]] verk og våpen"<ref>''Das Weltjudentum'' …, S. 246.</ref> (se Jüdischer Bolschewismus). Joseph Goebbels roste den 3. oktober 1935 Taubert som en "sympatisk fanatiker".<ref>Tagebücher Jos. Goebbels.</ref> I 1940 var Taubert på Goebbels' oppdrag som NS-Sonderführer ansvarlig for propagandaen i det [[Angrepet på Norge i 1940|okkuperte Norge]].<ref>{{LuiseBMS|Autor=Klaus Körner|Titel=Eberhard Taubert und der Nibelungen-Verlag|ID=proh|Nr=12|Jahr=1997|Seite=48}}</ref>

Taubert var også forlagsleder for "Nibelungen-Verlag", som ble grunnlagt av Goebbels propagandaministerium i 1934 (hovedkvarter: Berlin og Leipzig). Mellom 1938 og 1944 var dette forlaget ansvarlig for utbredelsen av antikommunistiske og antijødiske bøker (som for eksempel Der Jude als Verbrecher).<ref>Francis G. Gentry: ''The Nibelungen Tradition: An Encyclopedia''. Routledge, 2002, S. 312.</ref> I 1936 grunnla Taubert også tidsskriftet Contra-Komintern (sjefredaktør: [[Melitta Wiedemann]]).

Parallelt med sine aktiviteter i propagandaministeriet var Taubert fra 1934 medlem av den nyopprettede [[Volksgerichtshof]].<ref>{{LuiseBMS|Autor=Klaus Körner|Titel=Eberhard Taubert und der Nibelungen-Verlag|ID=proh|Nr=12|Jahr=1997|Seite=45}}</ref> Fra 1938 var han dommer i den første senat av Volksgerichtshof og deltok i dødsdommer mot motstandsfolk.<ref>[[Bernt Engelmann]]: ''Schwarzbuch Helmut Kohl: Wie alles begann''. Gerhard Steidl, S. 39.</ref> Blant annet var han den 18. desember 1939 involvert i dødsdommen mot [[Maurice Bavaud]],<ref>Klaus Pokatzky: [http://www.zeit.de/1991/21/er-wird-gekoepft ''„Er wird geköpft“''.] In: ''[[Die Zeit]]'', Nr. 21/1991</ref> den 27. november 1942 i dødsdommen mot [[Helmut Klötzer|Helmuth Klotz]]<ref>Herbert Linder: ''Von der NSDAP zur SPD. Der politische Lebensweg des Dr. Helmuth Klotz (1894–1943).'' (= ''Karlsruher Beiträge zur Geschichte des Nationalsozialismus.'' Band 3) Universitätsverlag Konstanz, Konstanz 1998, ISBN 3-87940-607-3, S. 325.</ref> og den 11. januar 1943 i dødsdommen mot Marcel Gerbohay.<ref>Klaus Urner: ''Der Schweizer Hitler-Attentäter''. Huber Verlag, 1980, S. 167.</ref>