Redigerer Dronning Annes krig (avsnitt)

==Krigsforløpet==
===Florida og Carolina===
Viktige franske og engelske kolonister forstod på starten av 1700-tallet at kontroll over Mississippielven kunne bety meget for den framtidige utvikling og handel, og utviklet hver for seg visjonære planer for å hindre hverandres aktiviteter. Den fransk-kanadiske oppdager [[Pierre Le Moyne d'Iberville]] hadde etter den siste krigen utviklet et «Project sur la Caroline», som gikk ut på å etablere forhold med de innfødte i Mississippis nedlagsfelt og så påvirke dem til å presse engelskmennene bort fra kontinentet, eller i det minste avgrense den til kystområdene. I sine bestrebelser på å lykkes med denne store strategien, oppdaget han munningen av Mississippi på nytt (som først var funnet av [[René-Robert Cavelier, Sieur de La Salle|La Salle]] i 1670), og opprettet Fort Maurepas i 1699. Fra denne base og [[Fort Louis de la Mobile]] (grunnlagt i 1702),<ref>Peckham, s. 58</ref> begynte han å opprette forhold med de lokale choctaw, chickasaw, natchez og andre stammer.<ref>Waselkov and Hatley, s. 105–137</ref>

[[Fil:Pierre Le Moyne d'Iberville 1661-1706.jpg|mini|[[Pierre Le Moyne d'Iberville]] var viktig i de franske forsøk på å kontrollere Mississippielven og handelen i sør.]]
Engelske handelsmenn og oppdagere fra Carolina hadde, siden det ble grunnlagt i 1670, allerede opprettet et omfattende handelsnettverk i den sørøstlige del av kontinentet som strakk seg hele veien til Mississippi.<ref>Crane, s. 382</ref> Lederne, som hadde lite respekt for spanjolene i Florida, forstod trusselen som franskmennene som var kommet til kysten utgjorde. Både [[Joseph Blake]], guvernøren i Carolina frem til han døde i 1700, og [[James Moore (guvernør)|James Moore]], som overtok etter Blake i 1702, la fram visjoner om å utvide sørover og vestover på bekostning av franske og spanske interesser.<ref>Crane, s. 380</ref>

I januar 1702, før krigen brøt ut i Europa, hadde d'Iberville møtt spanjolene og anbefalt at indianerne i Appalachene måtte utrustes med våpen og sendes mot engelskmennene og deres allierte. Spanjolene organiserte en ekspedisjon under [[Francisco Romo de Uriza]] som forlot Pensacola i august for handelssentra i innlandet i Carolina. Engelskmennene, som hadde fått varsel om ekspedisjonen i forkant, organiserte et forsvar øverst ved [[Flint-elven i Georgia|Flint-elven]] og [[Slaget ved Flint-elven|utslettet den spanske styrken]], og opp mot 500 indianere på den spanske siden ble drept eller fanget.<ref>Oatis, s. 49–50</ref>

Da formelle varsel om fiendskapen hadde nådd frem, organiserte guvernør Moore og anførte en styrke mot Spansk Florida.<ref name=A33>Arnade, s. 33</ref> I 1702 [[Beleiringen av St. Augustine i 1702|omringet de St. Augustine]] og 500 engelske soldater og militssoldater sammen med 300 indianere erobret og brente ned byen [[St. Augustine i Florida|St. Augustine]].<ref>Winsor, s. 318</ref>  Engelskmennene klarte ikke å ta hovedfestningen, og trakk seg tilbake da en spansk flåte kom fra [[Havanna]].<ref name=A33/> I 1706 slo Carolina tilbake [[Charles Town-ekspedisjonen|et angrep]] på Charles Town av en samlet spansk og fransk amfibiestyrke sendt fra Havanna.<ref>Winsor, s. 319</ref>

Apalachee- og timucuafolk fra Spanish Florida ble mer eller mindre utslettet i Moores ekspedisjoner som ble kjent som [[Apalachee-massakren]] i 1704.<ref>Arnade, s. 35–36</ref> Mange av de overlevende ble flyttet til Savannahelven, der de ble innesperret i reservat.<ref name=C340/> Raidene bestod av store innfødte styrker, av og til med noen fåtall hvite menn, og fortsatte de neste årene,<ref>Arnade, s. 36</ref> inkludert store ekspedisjoner rettet mot [[beleiringen av Pensacola i 1707|Pensacola]] i 1707 og [[Slaget ved Mobile i 1709|Mobile]] i 1709.<ref>Crane, s. 390</ref><ref>Higginbotham, pp. 308–312<!--Pensacola 1707-->,383–385<!--Mobile 1709--></ref> [[Muscogeefolk|Muscogee- (creek)]], [[yamaseefolk|yamasee-]] og [[chickasawfolk]], utrustet og ledet av engelskmenn, dominerte disse konfliktene på kostnad av choctawer, timucuaer og apalacheer. Sistnevnte var noe mer fredelige enn creek- og chickasawfolk.<ref name=C340>Covington, s. 340</ref>

===Ny-England og Acadia===
[[Fil:LieutLewis.jpg|mini|Denne ryttarstatuen i [[Walpole i Massachusetts]] viser Løytnant Lewis, en offiser i Dronning Anne-krigen.]]
I 1703 ledet [[Alexandre Leneuf de La Vallière de Beaubassin]], som kommanderte noeb få franske kanadiere og 500 indianare, et angrep mot Ny-England fra [[Wells i Maine|Wells]] til Falmouth (dagens [[Portland i Maine]]).<ref>Peckham, s. 62</ref> De drepte eller tok til fange mer enn 160 nybyggere. I februar 1704 ledet [[Jean-Baptiste Hertel de Rouville]] 250 [[abenakifolk|abenaki-]] og [[Mohawk-nasjonen|caughnawagafolk]] og 50 franske kanadiere i [[raidet på Deerfield]] i [[provinsen Massachusetts Bay]], og ødela bosettingen, og drepte eller tok til fange mange kolonister. Mer enn 100 fanger ble tatt på reise over flere hundre kilometer nord til [[Kahnawake|Caughnawaga misjonslandsby]] nær Montreal, der de fleste barn som overlevde ble adopterte av mohawk-folket. Flere voksne ble senere rettet eller sluppet fri i bytte mot andre fanger.<ref name=Pk64>Peckham, s. 64</ref>

Ute av stand til å effektivt stå imot desse raidene, tok kolonistene i Ny-England hevn med å sette i gang tokt mot [[Acadia]]. Ledet av den kjente indianeren [[Benjamin Church]], [[raidet på Grand Pre|plyndret ekspedisjonen Grand Pre]], [[Chignecto-eidet|Chignecto]] og andre bosetninger.<ref name="Pk64" /> Selv om franske skildringer hevder at Church prøvde å angripe hovedstaden i Acadia, [[Port Royal i Nova Scotia|Port Royal]], skildrer Church et krigsråd som stemte imot å gå til angrep på hovedstaden.<ref>Drake, s. 202</ref>

Raidene fortsatte nord i Massachusetts i 1705 og de engelske kolonistene klarte ikke å oppstille noe effektivt forsvar. Raidene skjedde for raskt til at forsvarsstyrkene klarte å organisere seg, og hevntokt fant stort sett sine indianerleirer og bosettinger tomme. Det var en periode med færre raid mens franske og engelske ledere forhandlet&mdash;med bare avgrenset suksess&mdash;om bytte av fanger.<ref>Peckham, s. 65</ref> Indianernea plyndringsangrep, av og til med fransk deltakelse fortsatte til slutten av krigen.<ref>See e.g. Drake, s. 286–287</ref>

I mai 1707 organiserte guvernøren i Massachusetts, [[Joseph Dudley]], et tokt for å innta Port Royal. Ledet av [[John March]] klarte ikke 1600 mann å ta festningen [[Beleiringen av Port Royal i 1707|med en beleiring]]; et nytt tokt i august ble også slått tilbake.<ref>Peckham, s. 67</ref> Som svar utviklet franskmennene en ambisiøs plan om å raide de fleste bosetningene i [[Province of New Hampshire|New Hampshire]] langs [[Piscataqua-elven]]. De fikk derimot ikke den støtte trengte fra indianerne, og Massachusetts-byen [[Haverhill i Massachusetts|Haverhill]] [[raidet mot Haverhill|ble raidet]] i stedet.<ref>Drake, s. 238–247</ref> I 1709 rapporterte [[Philippe de Rigaud Vaudreuil]], guvernør i [[Ny-Frankrike]], at to tredjedeler av slettene nord for Boston var uten vakthold på grunn av franske og indianske raid. Franskmennene og indianerne kom tilbake uten fanger fordi kolonistene i Ny-England hadde holdt seg inne i fortene sine og ikke komme ut.<ref>Eccles, s. 139</ref>

I september 1710 klarte 3600 briter og kolonistyrker ledet av [[Francis Nicholson]] omsider å [[Beleiringen av Port Royal i 1710|erobre Port Royal]] etter en beleiring som varte en uke. Dette tok offisielt slutt på den franske kontroll over [[halvøy]]delen av Acadia (dagens [[Nova Scotia]]),<ref name="Pk71">Peckham, s. 71</ref> selv om motstanden fortsatte frem til slutten av krigen.<ref>Parkman (1892), s. 184</ref>

===Tokt mot Quebec===
Franskmennene i det sentrale området av Ny-Frankrike, [[Canada i Ny-Frankrike|Canada]], motstod angrep fra provinsen New York. Dei var motvillige til å hisse opp irokeserne, som de fryktet mer enn britene, og de hadde [[den store freden i Montreal|sluttet fred med dem]] i 1701. Handelsmenn fra New York var imot å angripe [[Ny-Frankrike]], fordi det ville forstyrre den lukrative [[pelshandel]]en med indianerne, og mye av dette kom via Ny-Frankrike.<ref>Parkman (1892), s. 8–14</ref> Trass i forsøk fra [[Peter Schuyler]], [[Albany i New York|Albany]]-kommissæren til indianerne i området på å få dem med i krigen, klarte irokeserne å holde seg nøytrale gjennom krigen.<ref>Parkman (1892), s. 14</ref>
[[Fil:WalkerExpeditionMarker.jpg|mini|Detalj frå eit kart frå 1733 med [[Quebec-ekspedisjonen|Walker-ekspedisjonen]] markert i rødt.]]
Francis Nicholson og [[Samuel Vetch]] fikk noe økonomisk og logistisk støtte fra dronningen og organiserte et ambisiøst angrep mot Ny-Frankrike i 1709. Planen omfattet et angrep over land mot [[Montreal]] via Lake Champlain og et sjøbasert angrep med marinestyrker mot [[Quebec City|Quebec]]. Landekspedisjonen nådde sørenden av Lake Champlain, men ble tilbakekalt da den lovede marinestøtte for angrepet på Quebec aldri ble noe av<ref>Peckham, s. 69</ref> (disse styrkene ble omdirigert for å støtte [[Portugal]]). Irokeserne hadde gjort svake løfter om å støtte denne handlingen, men tilbakeholdt sin støtte frem til de ble klart at ekspedisjonen kom til å mislykkes. Etter dette nederlaget reiste Nicholson og Schuyler til [[London]] sammen med [[Hendrick Tejonihokarawa|kong Hendrick]] og andre indianerhøvdinger for å skape interesse i den nordamerikanske grensekrigen. Den indianske delegasjon skapte en sensasjon i London, og dronning Anne gav dem audiens. Nicholson og Schuyler nådde sitt mål, og dronningen gav dem støtte slik at Nicholson klarte å innta Port Royal i 1710.<ref>Peckham, s. 70</ref> Med denne suksessen under beltet reiste Nicholson igjen tilbake til England, og fikk støtte for et nytt forsøk på å ta Quebec i 1711.<ref name=Pk71/>

Planen for 1711 gikk igjen ut på angrep på både land og til sjøs, men gjennomføringen var en katastrofe. En flåte på 15 [[Linjeskip (marinefartøy)|linjeskip]] og transportskip med 5&nbsp;000 soldater ledet av admiral [[Hovenden Walker]] nådde Boston i juni,<ref name=Pk71/> og doblet folketallet i byen slik at det ble vanskelig for kolonien og fremskaffe nok forsyninger.<ref>Rodger, s. 129</ref> De seilte mot Quebec mot slutten av juli, og ekspedisjonen nådde [[Saint Lawrence-bukten]] der flere skip gikk på grunn nær munningen av Saint Lawrence i tåken. Mer enn 700 soldater gikk tapt og Walker avlyste ekspedisjonen.<ref>Peckham, s. 72</ref> Samtidig hadde Nicholson [[Nicholson-ekspedisjonen i 1711|reist mot Montreal over land]], men hadde bare nådd [[Lake George i New York|Lake George]] da han fikk høre om Walkers mislykkende og vendte tilbake også han.<ref>Drake, s. 281</ref> Til denne ekspedisjonen støttet irokeserne engelskmennene med flere hundre krigere, men de sendte også advarsler om ekspedisjonen til franskmennene.<ref>Eccles, s. 136</ref>

===Newfoundland===
[[Fil:Newfoundland1744.jpg|mini|Denne detaljen fra et kart faå 1744 viser [[Avalonhalvøya]] på Newfoundland, der det meste av konflikten fant sted.]]
Det lå mange små franske og engelske samfunn langs kysten av Newfoundland, og noen fiskevær tidvis brukte av sesongarbeidende fiskere fra Europa.<ref>Prowse, s. 277–280</ref> Begge sider hadde bygd forsvarsverker rundt hovedbyene sine, franskmennene i Plaisance på vestsiden av [[Avalonhalvøya]], engelskmennene på [[St. John's i Newfoundland and Labrador|St. John's]] ved [[Conception Bay]].<ref>Prowse, s. 223, 276</ref> Under [[Kong Vilhelm-krigen]] hadde d'Iberville [[felttoget på Avalonhalvøya|ødelagt de fleste engelske samfunn]] i 1696–1697;<ref>Prowse, s. 229</ref> og øya ble igjen en slagmark i 1702. I august det året seilte en engelsk flåte kommandert av Commodore [[John Leake]] [[Newfoundland-ekspedisjonen i 1702|mot de fjerntliggende franske samfunnene]], men gjorde ingen forsøk mot Plaisance.<ref name=P235>Prowse, s. 235</ref> I løpet av vinteren 1705 tok den franske guvernøren ved Plaisance, [[Daniel d'Auger de Subercase]], hevn, og ledet en samlet fransk og [[Mi'kmaq-folk|mi'kmaq]]-ekspedisjon som ødela flere engelske bosetninger og [[beleiringen av St. John's|omringet Fort William i St. John's]] uten å lykkes. Franskmennene og deres indianske allierte fortsatte å plage engelskmennene gjennom sommeren og påførte dem skader som visstnok skal ha blitt beregnet til 188&nbsp;000 pund på engelske bosetninger.<ref>Prowse, s. 242–246</ref> Engelskmennene sendte en flåte i 1706 som ødela franske fiskeutposter på nordkysten av øya.<ref>Prowse, s. 246–248</ref> I desember 1708 erobret en samlet styrke av franskmenn, kanadiere og frivillige mi'kmaqfolk [[Slaget ved St. John's|St. John's]] og ødela festningsverkene her. Mangel på ressurser gjorde at de ikke klarte å holde på stedet og St. John's ble gjenerobret og forsvarsverkene ombygd av engelskmennene i 1709.<ref>Prowse, p. 249</ref>

Den engelske flåten planla angrep mot Plaisance i 1703 og 1711, men gjennomførte dem ikke.<ref>Prowse, s. 235–236</ref>

===Fred===
I 1712 erklærte Storbritannia og Frankrike en våpenhvile og en endelig fredsavtale ble undertegnet året etter. Under vilkårene i [[Utrecht-traktaten i 1713|Utrecht-traktaten]] fra 1713 fikk Storbritannia Acadia (som de gav navnet [[Nova Scotia]]), suverenitet over øya Newfoundland, området omkring Hudsonbukten og den [[Karibia|karibiske]] øya [[St. Kitts]]. Frankrike anerkjente britisk overhøyhet over irokeserne,<ref name=Pk74/> og gikk med på at handel med indianerne lenger inne i innlandet skulle være åpen for alle nasjoner.<ref>Marshall, s. 1155</ref> De fikk beholde alle øyene i Saint Lawrence-bukten, blant annet [[Cape Breton Island]], og fikk holde på fiskerettighetene i området, inkludert rettene til tørrfiske på nordsiden av Newfoundland.<ref>Prowse, s. 258</ref>