Redigerer Diokletian (avsnitt)

== Reformer ==
[[Fil:Dio coin2.jpg|thumb|150px|Mynt med Diokletians portrett]]
Diokletian trygget sin stilling som hersker over Romerriket, etter femti år med internt kaos som nesten så keiserriket falle fra hverandre fullstendig. Diokletian mente at å fortsette med det samme politiske systemet for regjeringen av keiserriket ville være katastrofalt for rikets videre overlevelse. Han igangsatte flere reformer for å unngå at keiserriket igjen skulle forfalle til anarki, blant annet å dele riket i to slik at det ble enklere å kontrollere, han introduserte et nytt system for arvefølgen, han fjernet de siste restene av [[den romerske republikk|republikken]] og han reformerte økonomien for å redusere hyperinflasjonen.

Diokletian valgte å kalle seg Dominus et Deus (Herre og Gud), i motsetning til tidligere keisere som brukte tittelen [[Princeps]] (første borger) som brakte med seg assosiasjoner om en grad av likeverd og demokrati. Diokletian fjernet denne fasaden og erklærte til hele verden at han var keiserrikets eneveldende hersker. Han innførte kompliserte seremonier rundt hoffet, og keiseren selv skulle aldri bli sett av den menige befolkningen; fikk man audiens ble det krevd at en skulle ligge med ansiktet mot gulvet for ikke å se på keiseren.

=== Religiøse ===
Den romerske keiseren, som i begynnelsen hadde vært en militær [[diktator]], var blitt rikt forkledd som en konstitusjonell [[monark]]. Legitimiteten til keiseren lå i en lang rekke av titler med tradisjoner fra den gamle republikken, men som med tiden hadde mistet mye av sine originale betydninger. Makten til keiseren lå i hans kontroll over rikets legioner og den pretorianske garde, og titlene han ble beæret med var kun nominelle. Legionenes makt ble reflektert i keiserens viktigste tittel; [[Imperator]], som var en militær ærestittel. Dette systemet ble fulgt de første to hundre årene av keiserriket, men fra og med [[Septimius Severus]] begynte keiserne å ignorere mange av de gamle republikanske tradisjonene og regjerte åpenlyst mer som diktatorer enn  konstitusjonelle monarker. Diokletian merket at tittelen trengte å være basert på noe mer enn kun militær makt for å kunne holde keiserriket stabilt, så han begynte å bygge ut et nytt grunnlag for legitimering av keiserverdigheten fra den gamle [[romersk mytologi|statsreligionen]], med seg selv som halvguddommelig yppersteprest ([[Pontifex Maximus]]).

I [[303]] igangsatte Diokletian den siste og største av Romerrikets [[kristenforfølgelse]]r. I den tidlige perioden av Diokletians regjeringstid var det Galerius som var mest ivrig etter å slokne kristendommen, men senere ble også Diokletian overbevist og viste selv iver etter å forfølge kristne i hans første «edikt mot de kristne» ([[24. februar]] [[303]]). Kristne soldater måtte forlate militæret, og senere ble kirkens besittelser konfiskert og kristne bøker brent. Etter to branner i Diokletians palass tok han til sterkere midler mot de kristne; de ble nå tvunget til enten å frasi seg kristendommen eller bli henrettet. Denne bølgen av kristenforfølgelse skulle vare helt til [[313]], da Konstantin den store ga ut [[Milanoediktet]]. De mest intense forfølgelsesårene var imidlertid 303-304. 

En effekt av disse forfølgelsene var [[St. Marinus|Marinus Dalmatineren]] som flyktet til [[Titanofjellet]] og dannet grunnlaget for den senere republikken [[San Marino]].

=== Politiske reformer ===
Diokletians erfaringer gjennom hans første ni år med å haste rundt i riket for å møte de mange problemene riket sto overfor, brakte ham til den konklusjonen at keiserriket var for stort for én enkel keiser. Det var for eksempel ikke mulig å svare på både [[Germanere|germanernes]] invasjoner over [[Rhinen]] og oppreisingen i [[Egypt]] samtidig. Diokletians radikale løsning på problemet var å dele riket på midten i en østlig (''[[Østromerriket|pars Orientalis]]'') og en vestlig (''[[Vestromerriket|pars Occidentalis]]'') del, hvor grensen gikk like øst for [[Italia]]. Selv om denne oppdelingen ikke varte lenge i første omgang, skulle den etter hvert bli permanent.

Spørsmålet om arverekkefølgen ble aldri løst i det tidlige Romerriket; det fantes intet system for å etablere hvem som skulle overta etter at en keiser døde, noe som ofte førte til [[borgerkrig]]er. Tidlige keisere favoriserte et system hvor de adopterte en arving, men legionene likte ikke dette systemet, og ønsket heller å innføre et system hvor keiserens biologiske etterkommere var rikets eneste sanne arvinger. I tillegg mente senatet de hadde retten til å velge en ny keiser. Slik ble det vanligvis tre, om ikke flere, rivaler som alle ble sett som den rettmessige keiseren. For å løse dette problemet innførte Diokletian [[tetrarkiet]], hvor en eldre keiser ([[Augustus]]) skulle herske i øst og én i vest, hver med en yngre keiser ([[Cæsar (tittel)|Cæsar]]) under seg. Når de eldre keiserne døde skulle de yngre overta deres roller og utnevne to nye ''cæsari'', og på den måten skulle arvespørsmålet være løst.

Systemet ble innført i [[292]] og Diokletian valgte Østromerriket for seg selv, med hovedstad i [[Nikomedia]], og ga Vestromerriket til Maximianus, med hovedstad i [[Milano]]. [[Roma]]s beliggelse var fjernt fra områdene hvor rikets skjebne ble bestemt gjennom militærmakt. Samtidig som den økte keisernes mulighet til effektivt å styre riket, marginaliserte tetrarkiet [[Det romerske senatet|senatet]] som forble i Roma. I 293 utnevnte Diokletian og Maximianus sine cæsari, respektive Galerius og Konstantius, og adopterte dem formelt som sine arvinger. Hver av disse to cæsari ble gitt autoritet over et prefektur som tilsvarte rundt en fjerdedel av keiserriket, Galerius fikk [[Illyricum]] mens Konstantius fikk [[Gallia]].

De naturlige opportunistiske trekk ved romersk keiserlig politikk brakte raskt tetrarkiets fall, og det varte ikke lenge før keiserriket igjen var samlet under en eneste keiser. Da Diokletian trakk seg tilbake i [[305]] ble han og Maximianus etterfulgt av sine to cæsari, men da disse to skulle velge nye cæsari blandet både militæret og senatet seg inn. Resultatet ble nye borgerkriger som ikke ble avsluttet før [[Konstantin den store]] samlet hele keiserriket under seg i [[324]]. Det samlede riket varte ikke lenge; Romerrikets to halvdeler skiltes endelig ved [[Theodosius den store]]s død i [[395]].

=== Militære ===
Diokletian utvidet den romerske hæren fra rundt 400 000 til over 450 000 og delte den inn i to hovedgrener: grensetroppene (''limitanei'' eller ''ripenses'') som var stasjonert langs grensene, og mobile felttropper (''comitatenses'') som ble brukt som reserver. Rundt to tredjedeler av hæren var grensetropper, resten var de mobile reservene som ble stasjonert sentralt for lett å bevege seg dit de trengtes. Størrelsen på de mobile legionene ble redusert til rundt tusen mann, for å sørge for større strategisk og taktisk fleksibilitet. Siden de var nærmere rikets maktsentre, og derfor politisk farligere, ble felttroppene bedre betalt enn soldatene ved grensene. Denne forskjellsbehandlingen skulle senere føre til problemer.

Diokletian reduserte makten til den pretorianske prefekten; i stedet hadde hver av de fire keiserne to militære kommandanter, en Magister Militum (Kommandør for infanteriet) og Magister Equitum (Kommandør for kavaleriet ). Ved å stykke opp de enkelte posters militære makt reduserte Diokletian deres muligheter som politiske rivaler. Det viser også at kavaleriet nå hadde fått en økende betydning i den romerske hæren.

Mange av Diokletians militære reformer ble videreført av hans etterfølgere, og ble fullført av Konstantin som oppløste den pretorianske garde, og etablerte en mindre garde (Scholae) på rundt 4000 mann, som dermed var enklere å kontrollere.