Redigerer Diadokene (avsnitt)

==Den lamiske krig 323 - 322 f.Kr.==
[[Fil:Diadochi satraps babylon.png|thumb|right|300px|Fordelingen av satrapiene etter forliket i Babylon.]]
Nyheten om Aleksanders død skapte naturlig nok reaksjoner utenfor den makedonske eliten. Rikets asiatiske undersåtter ser ut til å ha holdt seg i ro; de var vant til å bli styrt av fremmede herskere langt borte. Derimot gjorde grekerne opprør både i øst og vest.

Lengst øst, i Baktria, var et større antall grekere bosatt i straffekolonier. Disse hadde forlangt å få komme hjem allerede i [[325 f.Kr.]] og gjorde nå væpnet opprør. Det var nødvendig for Perdikkas å sende en styrke av hans egne dyrebare tropper østover for å ta seg av dette. Kommandoen for dette felttoget falt på Peithon, livvakt og nå satrap av Media. Det innebar imidlertid en hvis risiko å sende en såpass framtredende og ambisiøs mann på et slikt oppdrag. Hvis Peithon rekrutterte opprørene inn i sin egen hær ville han rå over betraktelige hærstyrker. Det skulle uansett ta lang tid før denne ekspedisjonen kom seg av gårde.

Lengre vest ble den makedonske garnisonen på [[Rhodos]] kastet ut og øya ble igjen uavhengig.

I Hellas hadde et opprør vært i gjære en tid, blant annet på grunn Aleksanders påbud om at alle landsforviste skulle få vende tilbake til sine hjembyer. Spesielt skapte dette stor misnøye i [[Athen]] hvor dette ville bety hjemkomsten til mange personer fiendtlig til byens [[demokrati]]ske styresett. Etter å ha fått bekreftet Aleksanders død fra øyenvitner besluttet derfor athenerne å gå til krig. Denne krigen har fått navnet den [[lamiske krig]]. Som general utnevnte de leiesoldaten [[Leosthenes]]. Han hadde tidligere kjempet i Persia, uvisst på hvilken side, men var nå en innbitt fiende av makedonerne. Leosthenes rekrutterte 8 000 andre leiesoldater på markedet på [[Kapp Tainaron]]. [[Aitolia]] som bidro med 7 000 mann, [[Lokris]], [[Fokis]], [[Doris]], mange stater på [[Peloponnesos]], samt mange av [[Thessalia|thessalierne]] inngikk nå allianse med Athen for å drive makedonerne ut av Hellas.

Leosthenes marsjerte så nordover inn i [[Boeotia]]. Boeotierne fryktet at Athen ville bygge opp igjen [[Theben (Hellas)|Theben]], som Aleskander hadde ødelagt i [[335 f.Kr.]], og motsatte seg derfor Leosthenes’ frammarsj. Leosthene beseiret imidlertid boeotierne i et slag ved [[Plataiai]] og kunne så besette [[Thermopylene]]-passet.

Da nyheten opp grekernes opprør nådde Antipatros i Makedonia sendte han bud til Krateros om forsterkninger og dro så selv sørover med en hær på 13 000 infanteri og 600 kavaleri. De greske alliertes samlede makt var betraktelig større enn dette. Etter ha lidd nederlag i felten ble Antipatros derfor tvunget til å søke tilflukt i byen [[Lamia (Hellas)|Lamia]], derav navnet på krigen. Leosthenes fulgte etter og forsøkte først å ta byen med storm. Dette mislyktes og Leosthenes, nå innstilt på en langvarig erobring, begynte det møysommelige arbeidet å kringsette byen.

[[Thrakia]], opprinnelig erobret av [[Filip II av Makedonia|Filip II]], ble tildelt Lysimakhos ved Babylon, men han hadde store problemer med å ta kontroll over sin andel. Den [[odryserne|odrysiske]] kong [[Seuthes III]] hadde noe tid i forveien gjort opprør mot makedonsk overherredømme og lagt størsteparten av regionen under seg. Lysimakhos marsjerte mot den tallmessig svært overlegne Seuthes med en beskjeden hær på 4&nbsp;000 infanteri og 2&nbsp;000 kavaleri. Slaget som fulgte endte uten noen klar seierherre og begge led betydelige tap. Fortsettelsen på denne konflikten er ikke kjent, men det er sikkert at Seuthes fortsatte å regjere som odrysernes konge fra sin hovedstad [[Seuthopolis]]. Antagelig har Seuthes til slutt anerkjent Lysimakhos’ overhøyhet, men han, og sannsynligvis også andre småkonger, har beholdt betraktelig selvstendighet. Lysimakhos var derfor i en heller svak posisjon i forhold til andre av Aleksanders etterfølgere.

I desember marsjerte Peithon omsider østover mot Baktria med 3 000 makedonere. I tillegg kom forsterkninger på 10 000 mann fra satrapene i områdene rundt. Peithon beseiret opprørerne, men alle håp han må ha hatt om å knytte dem til seg brast da de makedonske soldatene, tro mot Perdikkas’ instrukser, massakrerte fangene.

I Hellas begynte nå krigslykken å snu. Utenfor [[Lamia (Hellas)|Lamia]] ble Leosthenes dødelig såret i et makedonsk utfall mot beleiringsverkene som var under oppføring. Athenerne valgte så [[Antiphilos]] som Leosthenes’ etterfølger.

Ved begynnelsen av den lamiske krig hadde Antipatros lovd bort en av sine døtre til satrapen i det hellespontinske Frygia, Leonnatos, dersom denne kom han til unnsetning. Leonnatos rådde over betraktelige hærstyrker tildelt av Perdikkas for den planlagte erobringen av Kappadokia. Det varte imidlertid fram til våren [[322 f.Kr.]] før Leonnatos krysset over til Europa. Da hadde han rukket å få enda et tilbud om giftemål, denne gangen fra Aleksander den stores mor, [[Olympias]], som foreslo at Leonnatos skulle gifte seg med hennes datter (og Aleksanders søster) [[Kleopatra av Makedonia|Kleopatra]]. Det var derfor med svært ambisiøse planer Leonnatos gikk i land i Makedonia.

Etter ha rekruttert nye soldater i Makedonia dro Leonnatos sørover in i Thessalia med en hær på 20 000 infanteri og 1 500 kavaleri. Grekerne ble således tvunget til å bryte beleiringen av Lamia og marsjere nordover for å hindre Leonnatos og Antipatros å forene krefter. Grekernes hær var på 22 000 infanteri og 3 500 kavaleri. De to hærene møttes i en kavaleritrefning som grekerne, takket være thessalierne, gikk seirende ut av. Leonnatos selv falt. Det makedonske infanteriet, nå uten hærfører og sårbare mot kavaleriangrep, lyktes å forsvare seg på en haugtopp inntil Antipatros ankom og forente dem med sin egen hær. Antipatros tok ikke sjansen på et nytt feltslag og trakk seg tilbake hjem til Makedonia.

Peithon vendte tilbake fra østen og sluttet seg til Perdikkas i Lilleasia mot slutten av [[322 f.Kr.]]

[[Fil:Diadochen1.png|thumb|300px|Situasjonen etter [[slaget ved Ipsos]], [[301 f.Kr.]]]]