Redigerer Di 3 (avsnitt)

=== Elektrifisering av bane ===
Ved årsskiftet [[1961]] var 17 av totalt 25 Di 3-lok fordelt til [[Trondheim]] distrikt, mens to lokomotiver var i Hamar distrikt og seks i [[Bergen]] distrikt. På dette tidspunktet var Di 3 såvidt tatt i bruk på [[Rørosbanen]], som ennå hadde flere svake broer. I februar 1961 ble strekningen Oslo-Hønefoss elektrifisert, noe som igjen gjorde at alle hurtigtog på Bergensbanen kunne kjøres med enten diesel eller elektrisk drevne lokomotiver. Samtidig som dette skjedde ble Nordlandsbanen i februar [[1962]] forlenget til [[Bodø]], og strekningen Hønefoss-Ål ble ferdig elektrifisert (1. desember 1962). Rørosbanen ble etterhvert kraftig utbedret ved å forsterke broer osv., og Di 3-lok gikk fra mai [[1964]] fast på banen. Samme år ble også hele Bergensbanen ferdig elektrifisert, noe som frigjorde fem av seks Di 3-lok til andre baner. Ett lokomotiv (3.610) ble fortsatt disponert av Bergen distrikt og stasjonert på [[Finse stasjon]] for snørydding og som beredskapslokomotiv i vintersesongen. I 1965 ble lokomotivene 624-629 levert til NSB, og dermed var det slutt med dampdrevne hurtigtog på Rørosbanen.

I [[1967]] var elektrifiseringen sydfra kommet til [[Otta stasjon]], og året etter til [[Dombås stasjon]]. Dette gjorde at Di 3-lok kunne frigjøres til andre banestrekninger, og [[Valdresbanen]] var samtidig blitt forsterket til å tåle Di 3-lok. I [[1969]] ble de siste fire lokomotivene levert (630-633), noe som førte til at de siste damplokomotivene kunne tas ut av ordinær drift. I [[1970]] ble hele Dovrebanen ferdig elektrifisert, og bruksområdene for Di 3 ble konsentrert til Nordlandsbanen, [[Meråkerbanen]], Rørosbanen, Raumabanen, [[Solørbanen]] og Valdresbanen, og slik fortsatte det omtrent så lenge NSB hadde disse lokene i bruk.