Redigerer Det ondes problem (avsnitt)

===Augustinsk-thomistisk teodicé===
Denne teodiceen henter sitt navn fra kirkefaderen [[Augustin]] og kirkelæreren [[Thomas av Aquinas]] og kalles også for «harmonimodellen». 

====Augustin====
Augustin gransket problemet ut ifra [[Bibelen]] og filosofen [[Plotin]]. Hans teodiće har dominert vestlig tenkning innenfor både filosofi og teologi. Augustin hadde i tillegg vært medlem av en religion, [[Manikeisme]], og hadde et dualistisk gudsbilde før han ble kristen.

Augustin bygger mye på gresk tenkning, røtter er i Platons idélære, og er formulert [[Ontologi|ontologisk]]. Det betyr at Augustin hevder at det onde er en forårsakende mangel, ''causa deficiens''. Noe som vil si at det onde ikke er en ting, og har dermed ikke et vesen. I platonsk terminologi kan vi si at det onde er ''uten'' et forbilde i idéverdenen. Ondskapen er ''ikke-væren'', og skyldes en mangel på det gode (lat. ''Qua esse bonum est'', no. «væren som væren er godt»). Denne måten å definere det onde forsøker å frita Gud, ettersom han ikke har skapt det onde. Det onde er i stedet en mangel ved det skapte.

Augustin har også et annet løsningsforslag, av [[Epistemologi|epistemologisk]] karakter, jf. Heraklit over. Han forsøker å peke på menneskenes forgjengelighet, og dermed på menneskenaturens begrensede evne til å oppfatte ting. Det er vanlig å bruke maleriet som eksemplet. Dersom vi ser på fargene i maleriet fra avstand forandrer perspektivet seg. Vi ser helheten, med både skygger og lys. Sammen utgjør de en skjønnhet. Går en derimot tett inn til bildet så ser vi stykkevis og delt, og vi ser ikke nødvendigvis skjønnheten i verket. Augustin flytter dermed ondskapen fra virkeligheten i seg selv til vår oppfattelse av virkeligheten. [[Hinduismen]] forklarer lidelsens problem på en lignende måte (jf. ''[[maya]]'').

====Thomas av Aquinas====
Aquinas, som på mange områder er helt annerledes enn Augustin, bygger sin teodicé på ham. Thomas drøfter problemet inngående, og finner den samme ontologiske defekten ved det onde. Han definerer det onde som et fravær av det gode (''privatio boni''). Det er Thomas som innfører skillet mellom det onde vi selv lider (''malum poenae'') og det vi selv utfører (''malum culpae''). Det er altså et skille mellom det moralske onde (onder og lidelse vi kan unngå fordi det ligger under menneskets vilje) og det fysiske onde (onder som i stor grad ligger utenfor menneskets frihet). Det onde bunner i Guds allmektighet, dvs. han kan alt, men vil ikke alt. Gud har begrenset seg ved å gi mennesket fri vilje. Thomas forklarer dermed de moralske onder, men ikke de fysiske onder.

====Gottfried W. Leibniz====
Den tyske filosof Leibniz' bok om teodicé, som kom i 1710, var et svar på filosofen [[Pierre Bayle]]s redegjørelse av det ondes problem. Bayle konkluderte i sin redegjørelse at løsningen logisk sett på det ondes problem bare kunne finnes i et dualistisk gudsbilde (jf. manikeerne over). Leibniz' svar skulle bli et av de mest leste på 1700-tallet, og derfor mest utsatt for kritikk.
[[Fil:Théodicée title page.jpeg|thumb|Titelblad af [[Gottfried Leibniz]]' ''Essais de Théodicée sur la bonté de Dieu, la liberté de l'homme et l'origine du mal'' fra 1734, opprinnelig 1710]]

Selve uttrykket teodicé (fra [[gresk]] ''θεός'' 'theós', Gud og ''δίκη'', 'díkē', rett, rettferdighet<ref>[http://www.religion.dk/leksikon/teodic%C3%A9 "Teodicé"] i Gads religionsleksikon</ref>) er faktisk utmyntet av Leibniz i boken ''Essais de Théodicée sur la bonté de Dieu, la liberté de l'homme et l'origine du mal'' fra 1710 gjennomgikk argumentene fra tidligere filosofisk og teologisk litteratur og forsøkte en systematisering.<ref> ''Religionen i krise'', 1980, bind 1, side 163 i avsnitt om lidelse av Johannes Sløk</ref> Leibniz' er her mest kjent for sin tese om at «denne verden er den beste av alle mulige, som Gud kunne ha skapt». Dette utleder han fra det at en mulig verden må være logisk [[Konsistens (filosofi)|konsistent]], og dets vesener må ha [[fri vilje]]. Skaperens uforgjengelighet og [[Perfekthet (filosofi)|perfekthet]], stilles opp mot det skaptes forgjengelighet og uperfekthet. Konsekvensen er at det onde blir en [[Nødvendighet (filosofi)|nødvendighet]], fordi mennesket er ufullkomment (et metafysisk onde). Dette fører igjen til mennesket har mulighet til å synde, som fører til smerte og lidelse. Det onde og lidelsen blir da bare til slutt tilsynelatende onder, vi er nemlig ikke i stand til å skue helheten (se Heraklit og Augustin over).

Både [[François Voltaire|Voltaire]] og [[Arthur Schopenhauer|Schopenhauer]] rettet skarp kritikk av Leibniz' teodicé. Voltaire kritiserer teorien på det plan som vi kan kalle «sunt vett» og ren empiri. Verden oppfattes av Voltaire (som skriver kort tid etter [[jordskjelvet i Lisboa]]) veldig ulikt Leibniz (jf. «Alt er godt i den beste av alle mulige verdener» – i [[Candide]] (1759)). Pessimisten Schopenhauer sier skarpt at selv om den skapte verden var den beste av alle mulige, så er det dermed ikke sagt at den var god nok til å burde virkeliggjøres. Han angriper nødvendigheten av at det som er perfekt virkeliggjøres.