Redigerer Det kosmologiske gudsbevis (avsnitt)

==Platon==

Platon bygget videre på Sokrates' perspektiv innenfor en rekke områder, noe som førte til at han oppfattet virkeligheten som todelt. På den ene siden er den synlige verden, slik den fremstår for sansene våre, vår ordinære hverdagsverden hvor ingenting vedvarer, og ingenting forblir det samme.

Som Platon uttrykte det, i motsetning til Parmenides' uttrykk «alt er ett», alt i denne verden blir alltid noe annet, det er ingenting som alltid bare er. Denne formuleringen blir gjerne forkortet til «alt er tilblivelse, ingenting er». Alt begynner å eksistere og forsvinner igjen, alt er ufullkomment, alt går i oppløsning. Denne verden i tid og rom er den eneste som vårt sanseapparat kan gripe. Men det finnes en annen verden som ikke er tid og rom og som ikke er tilgjengelig for våre sanser og hvor det hersker bestandighet og fullkommen orden.

Denne andre verdenen er den tidløse, uforanderlige virkelighet som vi bare kan få korte, utilfredsstillende glimt av i vår verdagsverden. Men den er det Platon kaller den virkelige virkelighet, fordi det er bare den som er, som ikke hele tiden er i ferd med å bli noe annet.

Eksistensen av disse to verdenene får den samme betydning for oss mennesker – som objekter betraktet – som for alt annet. Det er en del av oss som kan sees, en side vi kan bli oppmerksomme på. Den delen som kan sees, består av våre legemer; materielle objekter som er underlagt fysikkens lover og som befinner seg i tid og rom. Disse fysiske legemene våre begynner å eksistere og forsvinner. De er alltid ufullkomne, alltid i forandring og i høyeste grad forgjengelige.

Men de er de flyktigste glimt av noe som også er oss, noe ikke-materielt, tidløst og uforgjengelig, noe vi kan kalle sjelen. Disse sjelene er våre evige former. Den type væren som de er en del av, er uten tid og rom der alle uforanderlige former som konstituerer det absolutte, eksisterer.

===Platonismen og de tidlige kristne===

Platonismen var den filosofiske retningen som dominerte i den hellenistiske verden hvor kristendommen oppstod og utviklet seg. Det nye testamentet ble skrevet på gresk, og mange av de dypere tenkerne blant de tidlige kristne var sterkt engasjert i å forene åpenbaringene i sin religion med Platons hovedideer. Det som skjedde, var at de viktigste av disse ideene ble absorbert av ortodoks kristen tenkning.

Det var vanlig å omtale Sokrates og Platon som «kristne før Kristus». Mange kristne var fullstendig overbevist om at den historiske oppgaven til disse greske tenkerne hadde vært å forberede den teoretiske grunnen for noen viktige sider ved kristendommen. Den detaljerte utarbeidelsen av disse forbindelsene var noe som opptok mange lærde i middelalderen, og som behandles nærmere i utlegningen av denne tidsepoken.