Redigerer Den spanske arvefølgekrigen (avsnitt)

=== Rivaliserende krav på den spanske trone ===
[[Fil:Louis XIV of France.jpg|thumb|170px|''Portrett av Ludvig XIV'' (1638–1715). Oljemaleri av [[Hyacinthe Rigaud]] ca. 1701. Den spanske arvefølgekrigen var den franske kongens siste krig.]]
I motsetningen til den franske trone kunne den spanske bli arvet av eller via en kvinne i mangelen av en direkte mannlig arvtaker.<ref>Wolf (1968): ''Louis XIV'', s. 493</ref> Den neste i rekken etter Karl II var derfor hans to søstre, [[Maria Theresia av Spania|Maria Theresia den eldre]], og [[Margaret Theresia av Spania|Margaret Theresa]]. Maria hadde giftet seg med Ludvig XIV i 1660 og med ham hadde hun en sønn, arveprinsen [[Ludvig, Le Grand Dauphin]]. Om det hadde vært et spørsmål om arvelige rettigheter var det Le Dauphin som ville ha vært den antatte arvingen til det spanske monarki, men Maria hadde gitt avkall på sitt krav på tronfølge for å få tilbakebetalt medgiften som tilsvarte en halv million britiske gullkroner (en gullkrone = fem [[shilling]]er).<ref>Ingrao (1979): ''The Habsburg Monarchy'', s. 105; Kamen (1969): ''The War of Succession in Spain'', s. 1</ref>

Testamentet til hennes far, Filip IV, tok opp dette avkallet og testamenterte hjemfallsrett av alle de spanske besittelser til sin yngre datter Margaret. Imidlertid benyttet de franske delvis unnskyldningen at medgiften som var lovet til Maria hadde aldri blitt betalt, og insisterte på at hennes avkall på tronen ikke var gyldig. Det var heller ikke klart om en prinsesse hadde lov til å gi avkall på rettighetene til sine ufødte barn.<ref>Wolf (1968): ''Louis XIV'', s. 493; Chandler (2003): ''Marlborough'', s. 50</ref>

[[Leopold I av Det tysk-romerske rike|Leopold I]] giftet seg med Margaret Theresa i 1666. Da hun døde i 1673 hadde hun etterlatt seg en levende arving, [[Maria Antonia av Østerrike|Maria Antonia]], som i 1685 giftet seg med [[Maximilian II Emanuel av Bayern|Max Emanuel]], kurfyrste av Bayern. Kort tid før sin død i 1692 fødte hun en sønn, [[Josef Ferdinand av Bayern|Josef Ferdinand]]. Da hun giftet seg hadde Maria formelt gått med på å oppgi sine rettigheter til den spanske tronen til fordel for Leopold Is sønner fra hans tredje ekteskap: den eldre erkehertug [[Josef I av Det tysk-romerske rike|Josef]] (født 1678), som kom til å etterfølge Leopold I som [[tysk-romersk keiser]] og som hersker av de østerrikske [[Habsburgmonarkiet|Habsburg-landene]], og den yngre erkehertug [[Karl VI av Det tysk-romerske rike|Karl VI]], som Leopold I fremmet som kandidat til å arve den spanske tronen.<ref>Ingrao (1979): ''The Habsburg Monarchy'', s. 105; McKay & Scott (1984): ''The Rise of the Great Powers'', s. 55</ref> Imidlertid var det avkall som var påført Maria Antonia udiskutabelt og ikke anerkjent i Spania hvor statsrådet isteden ønsket velkommen prospektet Josef Ferdinand – et barnebarns barn av Filip IV – som arving til hele imperiet. Bayerns krav fikk også støtte fra de maritime stormaktene England og de forente Nederlendene, som til tross for garantier til Leopold I i allianseavtalene av 1689, anerkjente at [[Wittelsbach|huset Wittelsbach]] ikke innebar noen trussel for maktbalansen i Europa.<ref>Wolf (1962): ''The Emergence of the Great Powers'', s. 60; Ingrao (1979): ''The Habsburg Monarchy'', s. 105; Spielman (1977): ''Leopold I'', s. 170–172</ref>

Om han så valgte kunne Ludvig XIV tvinge sin vilje på Spania med våpenmakt, men niårskrigen hadde vært en umåtelig drenering av Frankrikes ressurser. I tillegg hadde Leopold Is krig med [[Det osmanske rike|de osmanske tyrkere]] på Balkan under [[den store tyrkiske krig]] kommet nær sin vellykte avslutning, og keiseren ville snart komme i en posisjon hvor han kunne overføre sin energi til vesten og understøtte sitt krav på arve den spanske tronen. For å få støtte vendte Ludvig XIV seg til sin langvarige rival [[Vilhelm III av England|Vilhelm av Oranien]], som både var nederlandsk [[stattholder]] og [[Liste over britiske monarker|konge av England]] (som Vilhelm III). England og de forente Nederlendere hadde sine egne kommersielle, strategiske og politiske interesser innenfor det spanske imperiet, og de var ivrige etter å komme tilbake til fredelig handel. Imidlertid var de maritime statsmaktene i en svekket tilstand og begge hadde redusert sine militære styrker ved niårskrigens konklusjon. Ludvig XIV og Vilhelm III forsøkte derfor å løse problemet om spansk etterfølgelse ved forhandlinger, basert på prinsippet om deling (i begynnelsen uten tidligere referanse til domstoler i verken Spania eller Østerrike) som ville få effekt etter Karl II var død.<ref>Clark (1971): ''From the Nine Years War to the War of the Spanish succession'', s. 382–283; McKay & Scott (1984): ''The Rise of the Great Powers'', s. 54–5; Wolf (1962): ''The Emergence of the Great Powers'', s. 59–60</ref>