Redigerer Den hellige treenighet (avsnitt)

==Forståelse av treenighetslæren==

Troen på treenigheten regnes som sentralt i [[den ortodokse kirke|ortodoks]], [[den katolske kirke|katolsk]] og i de mest utbredte former for [[protestantisme|protestantisk]] tro. Det er en vanlig oppfatning at det de troende må bekjenne er en tro på at Gud er én, men samtidig tre personer. Utover dette kreves det lite i forhold til erkjennelse av hvordan dette lar seg gjøre. Man avgrenser gjerne doktrinen først og fremst ved å forklare hva treenigheten ikke er; dette kalles gjerne 'negativ teologi'.

Det er sentralt i kristen lære at det bare finnes én gud. Dette er i overensstemmelse med oppfatningen til de to andre religioner som bekjenner seg til én Gud: [[Jødedom]]men og [[islam]], og er eksplisitt angitt i [[Jesaja (GT)]] (44,6): «... foruten meg er det ingen Gud.». Samtidig hevder kristne at Gud eksisterer som tre personer (gresk ''hypostases''), noe som av mange jøder og muslimer sees som en form for [[polyteisme]]. Treenighetslæren forklarer dette med at Gud er én natur, med én vilje, men han viser seg allikevel for menneskeheten i tre personer, som er likeverdige. Ut fra den [[athanasiske trosbekjennelse]] er Faderen den eneste av de tre personer som verken er født eller har utgått fra de andre. Sønnen er født, mens Den hellige ånd utgår fra Faderen (i vestlig tradisjon «fra Faderen og Sønnen», se [[Filioque]]).

En tradisjonell forklaring på forholdet mellom de tre personer kalles ''perikhoresis'' (gresk, betyr egentlig «danser omkring»). Teorien er at hver enkelt person fullstendig omgir de to andre, og at dette er tilfelle for alle tre. Dette refererer til [[Evangeliet etter Johannes]], der Jesus sier «Jeg er i Faderen og Faderen i meg». Denne forklaringen er kjent fra [[Hilarius av Arles]].