Redigerer Den fattige i Det gamle testamentet (avsnitt)

==Den frivillige fattigdom==
Noen i Israel var frivillig fattige. Dette gjelder især den tidlige profetbevegelsen. Da [[Elisja]] i 1 Kongebok 19:19-21 slaktet sine 12 okser for å gå ut i profettjeneste, så ødela han sitt eget livsgrunnlag som vanlig borger. Man kan si han brente broene bak seg, og valgte fattigdommen: {{sitat|19 Da Elia drog bort fra Horeb, møtte han Elisja, sønn av Sjafat, som holdt på å pløye. Tolv par okser gikk foran ham, og selv fulgte han det siste paret. Med det samme Elia gikk forbi, kastet han kappen sin over ham. 20 Da lot Elisja oksene gå, sprang etter Elia og sa: «La meg først få kysse far og mor til avskjed, så skal jeg følge deg.» Elia svarte: «Snu og gå hjem du! For du vet hva jeg har gjort med deg.» 21 Da vendte Elisja seg fra ham. Han tok de to oksene og slaktet dem, og med åket som brensel kokte han kjøttet. Det gav han til folket, og de holdt måltid. Så reiste han seg og fulgte Elia som hans tjener.|1 Kongebok 19:19-21}}

Forskeren Karel van der Toorn har beskrevet denne historien som paradigmatisk for [[profet]]bevegelsen, og som et sosialt alternativ til det ordinære samfunnet, med alternative roller. Å kaste en kappe symboliserer ekteskap, og i profetbevegelsen fikk noen rolle som far, og andre roller som barn. I Esekiel 16:8 beskrives forholdet mellom [[Jahve]] og [[Jerusalem]] gjennom en [[ekteskap]]smetafor: «Da jeg gikk forbi, fikk jeg se at tiden var kommet for deg, elskovens tid. Så bredte jeg fliken av min kappe over deg og skjulte din nakne kropp. Jeg sverget deg troskap og sluttet pakt med deg, og du ble min». Språk som påviser at disse uttrykkene er knyttet til ekteskapet finner man i Malaki 2:14 og Ordspråkene 2:17.<ref>Toorn, Karel van der. Family religion in Babylonia, Syria and Israel: continuity and change in the forms of religious life. Leiden: [[Brill]], 1996 s. 309.</ref> Man kan følgelig si at denne grupperingen valgte å avsondre seg fra det ordinære samfunnet, og heller binde seg til – eller gifte seg med – fattigdommen.

I Jeremiaboka blir det også presentert en gruppe som kalles Rekabitter, som velger å avstå fra vin, bo i telt, og å ikke så til jorden – fordi deres forfader Jonadab sønn av Rekab (Beskrives også i 2 Kongebok 10:13 og 23) en gang hadde lovet at han og hans etterkommere skulle avholde seg fra det:
{{sitat| 5 Så satte jeg fram for rekabittene krukker, fulle av vin, og begre og bad dem drikke av vinen.  6 Men de svarte: Vi drikker ikke vin. For vår far Jonadab, Rekabs sønn, har forbudt oss det. Han sa: «Dere skal ikke drikke vin, verken dere eller barna deres.  7 Dere skal ikke bygge hus eller så korn og ikke plante eller eie vingårder. I telt skal dere bo all deres tid, så dere kan få leve lenge i det landet hvor dere bor som innflyttere.»  8 Siden har vi vært lydige mot vår far Jonadab, Rekabs sønn i alt det han bød oss å gjøre. I hele vårt liv har vi ikke drukket vin, verken vi eller våre koner eller sønner eller døtre.  9 Vi bygger ikke hus til å bo i og har verken vingårder, jorder eller såkorn, 10 men bor i telt. Vi er lydige og gjør alt det som vår far Jonadab bød oss. 11 Men da babylonerkongen Nebukadnesar rykket fram mot landet, sa vi: «Kom, la oss dra til Jerusalem, så vi kan slippe unna kaldeernes og arameernes hærer.» Derfor bor vi nå i Jerusalem.|Jeremia 35:5-11}}
Disse Rekabittene synes å representere et eldre ideal i Israel som man også finner knyttet til patriarkene Abraham (1 Mosebok 13:5-9 m. fl.) og Jakob (30:31-42) – og delvis også til Moses (2 Mosebok 3:1-2) og David (1 Samuelsbok 16:11; 17:34-36). Det var en gammel tanke om at man som Israelitt skulle være nomade. Det er verdt å merke seg at ingen av disse nomadene var egentlig fattige. I de nevnte tekstene vektlegges det alltid at Abraham, Jakob og Re'uel, Moses' svigerfar – var svært rike. Grunnen til at nomadeidealet blant forskere har blitt knyttet til fattigdom er fordi disse nomadene avstod fra noen av de livsvilkårene som er knyttet til rikdom, og at selve den sosiale ordenen i det nomadesamfunnet av egalitær solidaritet og vekt på slektsmønstre er annerledes enn den sosiale ordenen man finner i faste bosetninger, hvor familiebånd har mindre å bety, og hvor kapitalistisk markedsøkonomi råder.<ref>En omfattende behandling av forholdene mellom disse idealene i Gottwald, Norman K. «The tribes of Yahweh: a sociology of the religion of liberated Israel 1250-1050 B.C.E». Maryknoll, N.Y. 1979.</ref> Det finnes forøvrig også noen forskere som hevder at monastisk fattigdomsfromhet aldri eksisterte i Israel, men at fattigdom alltid ble sett på som en forbannelse.<ref>Kessler, Rainer. ''Armut / Arme'' (avsnitt 3) WiBiLex 2009 http://www.wibilex.de (Lest 6. april 2009.</ref> Til det kan man godt si at verken profetbevegelsen eller nomadene synes å ha hatt fattigdom som et ideal, men at disse bevegelsene umiskjennelig har monastiske trekk.<ref>Se referanse til Toorn over.</ref>