Redigerer Dareios I av Persia (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Tidlig liv ===
[[Fil:Jolfa-Aras2.jpg|thumb|left|Elven Araks mellom dagens Iran og Nakhitsjevan.]] 
Dareios ble født i 550 f.Kr. Han var den eldste av de fem sønnene til Hystaspes og Rhodugune. Hystaspes hadde en ledende posisjon i Perserriket. [[Behistuninnskriftene|Dareios' inskripsjon]] slår fast at hans far var ''[[satrap]]'' (guvernør) av [[Baktria]] i 522 f.Kr. I henhold til Herodotos var Hystaspes [[satrap]] av Persis, men de fleste av dagens historikere oppfatter det som en feil. Også i henhold til Herodotos<ref>Herodotos, III. 139</ref> hadde Dareios før han tok makten, og "uten konsekvens for tiden", tjenestegjort som spydsoldat  (doryphoros) i den militære kampanjen mot Egypt i tiden 528–525 f.Kr. for den daværende persiske storkonge, [[Kambyses II av Persia|Kambyses II]].<ref>Cook (1985), s. 217.</ref> Hystaspes var en offiser i Kyros' hær og en adelsmann ved hans hoff.<ref>Abbott (2009), s. 14.</ref>

Før Kyros og hans hær krysset elven [[Araks]] for å gå til krig mot ulike folkestammer i nord, satte han sin sønn Kambyses II på kongetronen. Dette var en forholdsregel han tok for det tilfelle at han selv ikke skulle komme tilbake fra krigen.<ref>Abbott (2009), s. 14-15.</ref> Men straks Kyros hadde krysset elven så han i en drøm at Dareios hadde vinger på skuldrene og sto på grensen mellom Europa og Asia (de to kontinentene utgjorde den kjente verden den gang). Da Kyros våknet fra drømmen, konkluderte han med at riket var i stor fare ettersom drømmen måtte bety at Dareios en dag ville styre hele verden. Men siden det  var hans egen sønn Kambyses II som var arving til tronen, mistenkte han Dareios for å planlegge forræderi. Han beordret Hystaspes til reise tilbake til Persis og vokte over sin sønn inntil Kyros selv kunne komme tilbake.<ref>Abbott (2009), s. 15-16.</ref> Dareios synes ikke å ha hatt forræderiske tanker da Kambyses II fredelig overtok tronen. Dareios ble forfremmet flere ganger, og endte til slutt opp som Kambyses' personlige [[Lansenér|lansesoldat]].

=== Tiltredelse ===
[[Fil:Kermanshah-bisotoun inscription.jpg|250px|thumbnail|right|Gaumata under Dareios hæl inngravert på [[Behistuninnskriften]] i [[Kermanshah]].]]
Kildene gir oss to ulike fortellinger om hvordan Dareios til slutt ble konge. Den ene versjonen er Dareios' egen, den andre skriver seg fra greske oldtidshistorikere.

Dareios' egen redegjørelse, skrevet på [[Behistuninnskriftene|Behistuninnskriften]], hevder at [[Kambyses II]] drepte sin egen bror [[Bardiya]], men at dette ikke var kjent blant folket. En kommende [[usurpator]] ved navn [[Gaumata (den falske Bardiya)|Gaumata]] kom og løy for folket ved å hevde at han var Bardiya.<ref name="Boardman54">Boardman (1988), s. 54.</ref> Perserne hadde blitt opprørske mot Kambyses' styre, og den 11. mars 522 f.Kr. brøt det ut et opprør mot ham i hans fravær. Den 1. juli valgte perserne å bli ledet av Gaumata, som «Bardiya». Intet medlem av [[akamenidedynastiet]] kunne stå opp imot Gaumata i redsel for sitt eget liv. Dareios, som hadde tjent Kambyses som hans lansesoldat inntil den avsatte herskerens død, ba om støtte. Gaumata ble drept i september 522 f.Kr., av Dareios og hans menn, støttet av adelsmennene [[Otanes]], Intraphrenes, [[Gobryas]], [[Hydarnes]], Megabyxos og [[Aspathines]], i festningen i Sikayauvati.<ref name="Boardman54"/>

Flere dager etter at Gaumata hadde blitt myrdet, diskuterte Dareios og de andre syv adelige rikets skjebne. I begynnelsen diskuterte de formen på regjeringen; Otanes tok til orde for å danne en [[demokrati]]sk [[republikk]], mens Megazybos gikk inn for [[oligarki]]. Dareios selv ville ha et [[monarki]]. Etter å ha hevdet at en republikk ville føre til [[korrupsjon]] og indre strid, mens et monarki ville være den eneste styringsformen som kunne sikre riket fremgang, klarte Dareios å overbevise de andre om at monarkiet var det beste. De ble enige om å arrangere en kappedyst om hvem av dem som burde bli monark. Otanes slo fast at han ikke hadde interesse av å bli konge. Konkurransen om kongemakten skulle foregå slik: alle de seks adelsmennene skulle stille utenfor på hver sin hest ved soloppgang. Den rytteren hvis hest knegget først, skulle bli storkonge.

I henhold til [[Herodot]]os hadde Dareios en [[slave]] ved navn Oebares som hjalp ham å vinne denne konkurransen. Før prøven hadde Oebares gnidd hånden sin over kjønnsorganene til en [[hoppe]] som Dareios' [[hingst]] hadde vist stor interesse for. Da de seks adelsmennene samlet seg utenfor, la Oebares sin hånd ved siden av neseborene på Dareios' hest.  Den ble så opphisset over lukten at den knegget. Umiddelbart etter brøt det ut lyn og torden, noe som fikk de andre til å tro at det beslutningen var en hendelse bestemt av gudene. De steg av hestene sine og knelte for Dareios.<ref>Poolos (2008), s. 17.</ref> Dareios mente ikke at han hadde vunnet den persiske tronen ved bedrageri, men ved genial kløkt. Han fikk reist en statue av seg selv sittende på sin vrinskende hest. Monumentet bar påskriften «Dareios, sønn av Hystaspes, oppnådde herredømme over Perserriket ved skarpsindigheten til sin hest og oppfinnsomt påfunn av Oebases, sin stallkar.»<ref>Abbott (2009), s. 98.</ref>

I henhold til fortellingene til de greske historikerne, hadde Kambyses II etterlatt Patizeithes med ansvar for kongedømmet da han selv dro mot Egypt. Senere sendte han Prexaspes for å myrde Bardiya. Etter drapet hadde Patizeithes plassert sin bror Gaumata, som var tilhenger av [[zoroastrisme]]n, på tronen og erklærte at han var storkongen. Gautama lignet på Bardiya i det ytre. Otanes oppdaget at Gaumata var en bedrager, og sammen med seks andre persiske adelsmenn, blant dem også Dareios, la de en plan for fjerne den falske Bardiya. Etter å ha drept bedrageren sammen med hans bror Patizeithes og andre tilhengere av zoroastrismen, ble Dareios kronet som konge den påfølgende morgenen.<ref name="Shahbazi41"/>

På bakgrunn av de to motstridende versjonene har en del moderne historikere trukket den slutning at Dareios kom til makten på ulovlig vis. Det virker plausibelt at Gaumata faktisk ''var'' Bardiya, og at under dekke av å ville slå ned et opprør, drepte Dareios arvingen til tronen og overtok den selv.<ref>Boardman (1988), s. 53.</ref>

=== Tidlig styre ===
[[Fil:Shekel Darius I firing CdM.jpg|thumb|left| upright|En [[Sekel (mynt)|sølvsekel]] utstedt av Dareios; kongen avfyrer sin bue.]]
Som følge av hans kroning ved Pasargadae flyttet Dareios til Ekbatana. Han opplevde snart at støttet for Bardiya, og det brøt ut opprør i Elam og Babylonia. Han slo ned opprøret i Elam da revolusjonslederen Aschina ble tatt til fange og henrettet i Susa og etter tre måneder var også opprøret i Babylonia over. Mens han var i Babylonia fikk han høre at et opprør hadde brutt ut i Baktria, en satrapi som alltid hadde støttet ham, og han fikk frivillige soldater til å slå ned opprøret. Deretter brøt det ut opprør i Persis, hans eget hjemland, og det førte til fornyete opptøyer i Elam og Babylonia. Med alle disse pågående opprørene, brøt det ut tilsvarende opprør også i Media, Partia, Assyria og i Egypt. Ved 522 f.Kr. hadde flertallet, om ikke hele akamenidedynastiets Perserrike, gjort opprør mot Dareios. Selv om han ikke støtte fra befolkningen, hadde han en lojal hær, ledet av nære fortrolige og adelsmenn (inkludert de seks som hadde vært med på å fjerne Gaumata). Med disse var han i stand til å undertrykke og kvele alle opprør i løpet av året. I Dareios’ ord, han hadde drept totalt åtte «løgnaktige konger» i prosessen. Han etterlot en detaljert redegjørelse av disse revolusjonsforsøkene i Behistuninnskripsjonen.

En av de mest betydelige hendelser i Dareios’ tidlige styre var drapene på Intafernes. Han var en av de syv adelsmennene som hadde vært med på å avsette det tidligere herskeren og bidratt til å innsette Dareios som den nye monarken. De syv hadde inngått en avtale at de kunne besøkte den nye kongen når det måtte passe, unntatt når han var sammen med sin hustru. En kveld kom Intafernes til palasset for å møte Dareios, men ble stoppet av to offiserer som sa at han hadde trukket seg tilbake for natten. Intafernes ble irritert, deretter rasende over fornærmelsen og trakk sverdet. Han hogde ørene og nesene av de to offiserene, og tok bisselet fra hesten og bant dem sammen. Offiserene dro til kongen og viste ham hva Intafernes hadde gjort. Dareios fryktet da for sin egen sikkerhet da han trodde at alle de syv hadde sammensverget seg mot ham, og at angrepet på de to offiserene var det første tegnet på opprør. Han sendte budbringere til de syv hvor han spurte om de godkjente Intafernes’ handlinger. De nektet for det og fraskrev seg enhver tilknytning til hans handlinger, og hevdet at de sto ved sin beslutning om å utpeke Dareios som konge over konger.

Dareios sendte soldater for å gripe Intafernes, sammen med hans sønn, familiemedlemmer, slektninger og enhver av hans venner som kunne bære våpen. Han mente at Intafernes planla opprør, men slik plan kunne ikke bevises. For sikkerhets skyld ble Intafernes og hele hans familie henrettet, bortsett fra hans hustrus bror og sønn. Hustruen ble bedt om å velge mellom sin bror og sønn, men en av dem måtte dø. Hun valgte broren ettersom hun alltids kunne finne seg en ny ektemann og få en ny sønn, men hun ville alltid bare ha en bror. Dareios ble imponert over svaret og sparte livene til både broren og sønnen.<ref>Abbott (2009), s. 99-101.</ref>

=== Militære kampanjer ===
[[Fil:Eastern border of the Achaemenid Empire.jpg|thumb|De østlige grenser for Perserriket.]]
Etter å ha sikret sin autoritet over hele riket, satte Dareios en gang en militær kampanje mot Egypt hvor han beseiret hærene til farao og sikret de landområdene som Kambyses hadde erobret mens la inn under Perserriket en stor del av Egypt. Dareios førte også sine hærer til elven [[Indus]] i øst, bygde [[festning]]er og etablerte persiske styre.

==== Invasjon av Indusdalen ====
I 516 f.Kr. førte Dareios en militær kampanje til Sentral-Asia, Aria og Baktria, og marsjerte deretter inn i [[Afghanistan]] og til satrapiet Taxila (dagens Hindush i [[Pakistan]]).<ref>[http://www.livius.org/ta-td/taxila/taxila.htm «Taxila»] {{Wayback|url=http://www.livius.org/ta-td/taxila/taxila.htm |date=20041013101758 }}, ''Livius.org''</ref> Han tilbrakte vinteren 516-515 f.Kr. i [[Gandhara]], og forberedte seg på å erobre [[Indus]]dalen i 515 f.Kr.<ref>[http://www.livius.org/da-dd/darius/darius_i_8.html Darius the Great (8)] {{Wayback|url=http://www.livius.org/da-dd/darius/darius_i_8.html |date=20130923045459 }}, Livius.org</ref> Han kontrollerte Indusdalen fra Gandhara til moderne [[Karachi]] og utpekte den greske eventyreren [[Skylaks]] fra [[Karyanda]] til å utforske [[Indiahavet]] fra munningen av Indus til [[Suez]] ved Rødehavet. Skylaks skrev siden et geografisk verk som var populær i [[antikken]], men gikk deretter tapt. Dareios marsjerte tilbake via Bolanpasset og returnerte gjennom [[Arakhosia]] og [[Drangiana]] tilbake til Perserriket.

==== Babylonsk opprør ====
[[Fil:Archers frieze Darius 1st Palace Suse Louvre AOD 488 a.jpg|thumb|left|Frise med bueskyttere fra Dareios' palass ved Susa. Detalj fra frisens begynnelse.]] 
Etter at Bardiya ble myrdet hadde det oppstått utstrakt uro og opptøyer over hele riket, særlig i den østlige delen. Dareios sikret sin autoritet som konge med brutal makt, førte sin hær gjennom hele riket, slo ned hvert opprør hver for seg. Det mest kjente av disse var det babylonske opprør som ble ledet av [[Nebukadnesar III]]. Dette opprøret skjedde da Otanes trakk sine styrker tilbake fra Babylon for å gi støtte til Dareios ved opptøyer andre steder. Dareios mente nå at det babylonske folket hadde bedratt ham og han samlet en stor hær og marsjerte mot Babylon. Da han kom fram ble han møtt av stengte byporter og en rekke forsvarsanlegg for å hold ham og hæren ute.<ref>Abott (2009), s. 129.</ref> Opprørerne slengte hån og spott, og dessuten det berømte utsagnet «Å ja, du vil erobre vår by når muldyrene får føll!» I et og et halvt beleiret Dareios byen uten å komme noen veg, selv om han forsøkte det meste, inkludert å forsøke å kopiere Kyros' triks da han erobret Babylon. Imidlertid endret situasjonen i hans retning, i henhold til historien, da et [[muldyr]] eid av [[Zopyros]], en soldat av høy rang, fikk et føll. Som følge av dette ble en plan utklekket hvor Zopyros skulle late som om han deserterte, dra inn til babylonerne og få deres tillit. Planen var vellykket, og Dareios' hær klarte å omringe byen og overmanne opprørerne.<ref>Sélincourt (2002), s. 234-235.</ref> I løpet av dette opprøret hadde [[Skytia|skytiske]] [[nomade]]r dratt fordel av uroen og invadert Perserriket. Dareios gjorde seg først ferdig med opprørene i [[Elam]], [[Assyria]], og [[Babylon]], og deretter angrep han skyterne og forviste dem fra Perserriket.<ref>Siliotti (2006), s. 286-287.</ref>

==== Persisk invasjon av Skytia ====
[[Skytia|Skyterne]] var en gruppe av nordiranske nomadiske stammer som snakket et [[Indoiranske språk|indoiransk språk]]. De hadde tidligere invadert Media, drept Kyros i slag, gjort opprør mot Dareios og truet med å forstyrre handelen mellom [[Sentral-Asia]] og kystene av [[Svartehavet]] da de levde mellom elvene [[Donau]], [[Don]] og [[Svartehavet]].<ref>Woolf (2004), s. 686.</ref>

Dareios krysset Svartehavet ved [[Bosporos]]stredet ved å bygge en bro av båter. Han erobret en stor del av østlige [[Europa]], krysset faktisk også Donau for føre krig mot skyterne. Han invaderte [[Skytia]] hvor skyterne unnvek hans hær ved skinnmanøvrer og trekke seg tilbake østover mens de samtidig benyttet [[brent jords taktikk]], ødela landsbygda, blokkerte brønner, angrep konvoier, ødela avlinger, og fortsatt med mindre angrep og trefninger mot den persiske hæren.<ref>Ross (2004), s. 291.</ref> Da Dareios ville ha en endelig konfrontasjon med den skytiske hæren forfulgte han dem dypt inn i på skytisk land hvor det var ingen byer å erobre og intet forråd å skaffe seg. I frustrasjon sendte han et brev til den skytiske herskeren Idanthyrsos om å kjempe eller overgi seg. Herskeren svarte at han ikke ville slåss med Dareios før perserne fant deres forfedres graver og forsøkte å ødelegge disse, inntil da ville de fortsette den kamp de drev på med for de hadde ingen byer eller kultivert land å tape.<ref>Beckwith (2009), s. 68-69.</ref> Dareios beordret stopp ved bredden av Oaros hvor han bygde åtte grensefestninger med 12&nbsp;km avstand imellom dem. Etter å ha jaktet på skyterne i en måned hadde perserne fått tap grunnet sykdom, sult og sykdom. I frykt for å tape flere, stoppet hæren opp ved elven [[Volga]] og snudde for å marsjere tilbake til Trakia.<ref>Chaliand (2004), s. 16.</ref> Øyensynlig hadde han erobret nok land i Skytia til å tvinge skyterne til å respektere de persiske styrkene.<ref name="Shahbazi 1996, s. 45">Shahbazi (1996), s. 45.</ref>

==== Persisk invasjon av Hellas ====
[[Fil:Darius from Parsa.jpg|thumb|left|upright|Relieff av Dareios fra Parsa.]]
[[Fil:Map Greco-Persian Wars-en.svg|thumb|300px|Kart som viser de viktigste stedene i løpet av den persiske invasjonen av Hellas.]]
Dareios' krigføring i Europa var en betydelig hendelse i hans kongedømme som begynte med invasjonen av Trakia, men han lot hærføreren [[Megabyzos]] ta seg av trakerne, mens han selv dro til [[Sardis]] for å tilbringe vinteren der. Før han dro erobret han mange mindre byer i den nordlige delen av [[Egeerhavet]]. [[Oldtidens Makedonia|Makedonia]] ville ikke gå til krig mot den store persiske hæren og underkastet seg frivillig. Grekerne som levde langs kysten av Anatolia og på en del av øyene hadde underkastet seg persiske styre ved 510 f.Kr. Det var en del grekerne som var pro-persiske, «mediske grekere» som de ble kalt, blant annet i [[Athen]],<ref>Medisme var å etterligne eller ha sympatier eller arbeide for perserne. Grekerne kunne tidvis kalle en perser for en meder, selv det strengt talt var en helt annen iransk stamme enn perserne, nemlig [[medere]] i [[Medere|Media]] nord for Persia. Det ble betraktet som en forbrytelse i mange greske bystater og Themistokles ble eksempelvis [[Ostrakisme|ostrakist]] (landsforvist) for medisme.</ref><ref>Fine, John V. A. (1983): [http://books.google.no/books?id=NjeM0kcp8swC&pg=PA327&lpg=PA327&dq=medizing+Greeks&source=bl&ots=RpBaFRJvFh&sig=I41H9MBjGRDJyDEMUmjBKLj2HDI&hl=no&sa=X&ei=0OFdUazWL-jl4QTRoYC4Dw&ved=0CEwQ6AEwAw#v=onepage&q=medizing%20Greeks&f=false ''The Ancient Greeks: A Critical History''], Harvard University Press, s. 327</ref> og det bedret de greske og persiske forholdene da Dareios åpnet sitt hoff og sine skattekister for grekere som var villige til å tjene ham. Disse grekerne tjenestegjorde som soldater, kunstnere, statsmenn og sjøfolk for ham, men samtidig fryktet andre grekere hans kongedømme, særlig [[grekere]] i [[Jonia]] og [[Lydia]] i [[Anatolia]]. En konflikt var til sist dømt til å komme mellom Perserriket og [[antikkens Hellas]].

Da Aristagoras organiserte [[Det joniske opprøret|opprøret i Jonia]], ble han støttet av bystatene [[Eretria]] og [[Athen]] på det greske fastlandet som sendte skip og tropper til Jonia. De brente blant annet [[Sardis]]. Perserne sendte landstyrker og en krigsflåte for å slå ned opprørerne og gjenerobre de joniske og greske øyene, men den antipersiske fraksjonen i Athen fikk mer makt og innflytelse. De aristokrater som var sympatisk innstilt til perserne ble forvist fra Athen og [[Sparta]]. Dareios reagerte med å sende enda en tropper under ledelse av sin svigersønn over [[Hellespont]], men en voldsom storm og stadige angrep fra trakere tvang hæren til å snu og vende tilbake. Dareios var fast bestemt på å straffe Athen og Eretria for deres angrep på Sardis og samlet en ny hær på rundt 20 000 menn under ledelse av sin admiral Datis som hadde suksess med å invadere det greske fastlandet, erobre Eretria og deretter marsjere mot Athen. I [[490 f.Kr.]] møtte grekerne sin persiske motstandere i [[slaget ved Maraton]]. Perserne ble beseiret av en tungt rustet athensk hær med 9 000 menn som var støtet av 600 fra [[Plataiai]], og etter sigende tusen soldater fra hver av de elleve greske bystatene (11 000 menn totalt) og 10 000 lette soldater ledet av [[Miltiades den yngre]].

Nederlaget ved Maraton markerte slutten på den første persiske invasjonen av det greske fastlandet. Dareios begynte forberedelsene til en andre invasjon som han selv skulle kommandere framfor av sine generaler, men før opprustningen var fullført, brøt et opprør ut i Egypt i 486 f.Kr. og året døde han, antagelig i oktober 485, etter å ha styrt i 36 år. Oppgaven å straffe grekerne ble således gitt i arv til hans sønn [[Xerxes I av Persia|Xerxes]].<ref name="Shahbazi 1996, s. 45"/>