Redigerer Dansketiden (avsnitt)

== Lydriketiden ==
=== Christian IIIs håndfesting ===
[[Fil:Christian III of Denmark.jpg|thumb|[[Christian III av Danmark og Norge|Christian III]] ble i 1536 den første [[unionskonge]]n i dansketiden.]]
Da [[Christian III]] ble konge, ble det bestemt i et riksmøte i [[København]] i [[1536]] av de danske adelsmenn at Norge skulle opphøre som eget rike og riksdel, og skulle underlegges den danske krone som et hvilket som helst annet dansk landskap. Det norske selvstyret (riksrådet) ble avskaffet, og den [[Lutheranismen|lutherske kirke]], styrt av kongen, ble innført.<ref>Norgeshistorie.no, Øystein Rian, «Da det norske riket bukket under 1502–1537». Hentet 26. nov. 2016 fra http://www.norgeshistorie.no/kirkestat/artikler/1113-da-det-norske-riket-bukket-under-1502-1537.html.</ref> I Christian IIIs [[håndfestning]], datert 30. oktober 1536, står det at<ref>Norgeshistorie.no, Erling Sandmo, «Selvstendighetstap og foreningstid». Hentet 25. nov. 2016 fra http://www.norgeshistorie.no/kirkestat/makt-og-politikk/1108-selvstendighetstap-og-foreningstid.html.</ref> {{sitat|Heretter [skal Norge] være og forbli under Danmarks krone, liksom en av de andre landsdelene, Jylland, Fyn, Sjælland eller Skåne er, og heretter ikke være eller kalles et eget kongerike, men en del av Danmarks rike og under Danmarks krone til evig tid.}}
Dette vedtaket var et brudd på Kalmarunionstraktaten og derfor av tvilsom gyldighet. Det fikk imidlertid ingen umiddelbar betydning for Norge, for i ettertiden titulerte [[Danmark-Norge|unionskongene]] seg som konger «af Danmark og Norge». Norge hadde i en tid et eget lovverk og egen stattholder, men var i praksis underlagt Danmark i alle praktiske anliggender og ble over tid et lydrike av Danmark. Men det skal sies at det danske [[embetsverk]]et gav opphav til et effektivt og lite [[korrupsjon|korrupt]] [[samfunn|styre]] av landet.<ref name="snl.no"/>

Ifølge håndfestingen skulle Norge bli en [[provins]]. Dersom Norge hadde vært ansett som en provins, ville de ha blitt representert i det danske riksrådet, men det ble de ikke. Mye tyder derfor på at Norge fortsatt ble sett på som en selvstendig politisk enhet.<ref>Norgeshistorie.no, Erling Sandmo, «Selvstendighetstap og foreningstid». Hentet 26. nov. 2016 fra http://www.norgeshistorie.no/kirkestat/makt-og-politikk/1108-selvstendighetstap-og-foreningstid.html.</ref>

=== Administrasjon ===
Det politiske styret i lydrikeperioden er blitt kalt «det danske adelsveldet» fordi riksrådet besto av kun danske adelsmenn, og de største norske [[len]]ene ble gitt til disse. Norske adelsmenn fikk de små og mindre viktige lenene. Systemet var organisert i form av en pyramide med kongen på toppen, og hans [[lensherre]]r i hvert len. Den viktigste stillingen for styret av Norge, var kongens [[Norges rikes kansler|kansler]] og hans [[kanselli]]. Kansleren var kongens viktigste medarbeider når det gjaldt styret av Norge. Kanselliet var bemannet med adelige sekretærer som vekslet brev med dansker og nordmenn om spørsmål som kongen og hans sentraladministrasjon skulle avgjøre.<ref>Norgeshistorie.no, Øystein Rian, «Det danske adelsveldet i Norge 1536–1660». Hentet 26. nov. 2016 fra http://www.norgeshistorie.no/kirkestat/artikler/1117-det-danske-adelsveldet-i-norge1536-1600.html.</ref> Kansleren var et embete helt fra Kalmarunionens tid, men embetet fortsatte etter at Norge var blitt et lydike. I den norske adels [[privilegiebrev]] fra [[1591]] ble det bestemt at kansleren skulle velges av og blant adelen i Norge. Han var den eneste norske riksembetsmann og fikk stor politisk innflytelse.<ref>Mardal, Magnus A. & Arntzen, Jon Gunnar. (2010, 26. august). Kansler. I Store norske leksikon. Hentet 26. november 2016 fra https://snl.no/kansler.</ref>

Det danske adelsveldet satte varig preg på Norge, og etablerte en ny sterk [[overklasse]] som hjalp kongen med å styre landet i flere hundre år.

=== Kriger ===
Den dansk-norske kongen førte [[Liste over svensk-danske kriger|flere kriger under lydriketiden]], og nordmennene måtte delta som hans soldater. De to første var vellykkede kriger mot det [[Tysk-romerske riket]]. Deretter fulgte [[den nordiske syvårskrigen]] (1563-1570) og [[Kalmarkrigen]] (1611-1613) mot Sverige, der kongen håpet igjen å kunne innlemme Sverige i unionen. Slik gikk det ikke. Norge ble utsatt for to svenske invasjoner, men gjorde ingen motstand. Nordmennene så ikke på kongens krig som sin krig, og ville ikke delta. Kong [[Christian IV av Danmark og Norge|Christian IV]] gav de som hadde nektet store [[bøter]] etter Kalmarkrigen, og flere ble [[henrettet]]. Christian IV førte Danmark-Norge inn i den europeiske [[trettiårskrigen]] (1618-1648) i [[1625]], i form av de såkalte [[keiserkrigen]] (1625-1629). I løpet av denne krigen begynte han å etablere en egen norsk [[hær]], men krigen var totalt mislykket, og Christian IV måtte trekke seg ut etter [[freden i Lübeck]]. Nye skandinaviske kriger ble [[Torstenssonkrigen]] (1643-1645) og [[Karl Gustav-krigene]] (1657-1660). Igjen var svenskene overlegne, og Danmark-Norge måtte avstå flere landområder til Sverige, blant annet [[Jemtland og Herjedalen]], [[Båhuslen]], [[Skåne]] og [[Blekinge]]. Nordmennene deltok i stor grad, og folkets omkostninger var store i form av militærtjeneste, høye [[skatter]] og krigsødeleggelser.<ref>Norgeshistorie.no, Øystein Rian, «Danskekongens kriger 1537–1660». Hentet 26. nov. 2016 fra http://www.norgeshistorie.no/kirkestat/artikler/1118-danskekongens-kriger-1537-1660.html.</ref>