Redigerer Daniel O’Connell (avsnitt)

=== Politisk overbevisning og program ===
Om voldelige opprør i Irland hadde O'Connell sagt: ''«Frihetens alter vakler når det skal bruke blod som sement»'', og så sent som i 1841 hadde O’Connell gjort sine parlamentskolleger klart at de hadde overtrådt hans terskel ved å holde i gang [[opiumkrigen]] i [[Kina]]. Samtidens torier hadde foresltt en lov om enn viss sensur i dekningen av krigen, og her var det O'Connells stemmer som reddet den daværende Whig-regjering.<ref>[[Charles Gavan Duffy]]: ''Conversations With Carlyle (1892), with Introduction, Stray Thoughts On Young Ireland'', Brendan Clifford, Athol Books, Belfast, ISBN 0 85034 1140, pp. 17 &21</ref>

Dublinselskapet, som satt på makten i Dublin, hadde alltid støttet protestantenes makt. I 1815 holdt O'Connell en tale der han omtalte «The Corpo», som de var kjent som, som et «sølle selskap». Dets medlemmer og ledere ble bestyrtet, og da O'Connell ikke ville unnskylde, utfordret den kjente duellant John D'Esterre ham. Duellen hadde gitt håp til Dublin Castle, hvorfra den britiske regjering regjerte Irland, om at O'Connell ville bli drept. De betraktet ham som «verre enn pesten» og så ham mer enn gjerne fjernet på dette tidspunkt.<ref name=gywnn71-138145>Dennis Gywnn, ''Daniel O’Connell The Irish Liberator'', Hutchinson & Co. Ltd pg 71 Pg 138-145</ref> O'Connell duellerte med D'Esterre og såret ham dødelig (han traff ham i hoften, men kulen fortsatte videre til hans mave) i byen Oughterard i County Kildare. Hans samvittighet naget ham  over at han ikke bare hadde drept en mann, men også gjort hans familie nødlidende. O'Connell tilbød å «dele sin innkomst» med D'Esterres enke. Hun avslo, men gikk senere med på en ordning for datteren, til hvem han regelmessig betalte i 30 år til sin død. Erindringen om duellen fulgte ham resten an hans liv.<ref name=gywnn71-138145 />

Politisk koncentrerte han seg om å parlamentariske og populistiske måter å gjennomtvinge endringer, og han kom stadig med lojalitetserklæringer til den britiske krone. Han advarte ofte det britiske etablissement om at hvis ikke de reformerte sitt styre i Irland, ville irene begynne å lytte til «råd fra voldens menn». Etterfølgende britiske regjeringer fortsatte med å overhøre dette råd også lenge etter hans død. Han lyktes imidlertid selv med å få visse politiske gevinster som økt infflydelse for de katolske bønder og kirken og mindre forskjellsbehandling. Det ble mulig for katolikker å sitte i det britiske parlament. Troskapseden ble endret slik at katolikker også kunne avlegge eden i overensstemmelse med sin samvittighet.

Selv om han selv talte det opprinbelige irske språk, oppfordret O'Connell irene til å lære det engelske språk for å kunne bedre sine egne kår.

Selv om han mest huskes for kampen for katolske frigjøring, støttet han lignende tiltak for de irske jøder. I 1846 ble den britiske lov «De Judaismo», som foreskrev jøder en bestemt klesdrakt, annullert.  O'Connell sa at «Irland påkaller deres opprinnelige rase, dere er det eneste land i verden jeg kjender til man uplettet kan gjennomføre lover imot».