Redigerer Christian Ditlev Reventlow (avsnitt)

==Den store nordiske krig ==
I november [[1708]] dro [[Frederik IV]] til Italia inkognito som greve av Oldenborg med et lite følge, og der sluttet Reventlow seg til kongens følge. Da kongen kom til Dresden i mai 1709, møtte han sin gamle forbundsfelle fra 1699 og de ble enige om å forny forbundet fra 1698 mot Sverige som hadde fått vansker i krigen mot [[Russland]]. Mens dette foregikk, ble Reventlow sendt til keiseren i [[Wien]] (dette tyder på at han ikke var tvunget til å resignere) for å sikret keiserens nøytralitet under fremtidige kriger mellom Danmark-Norge og Sverige.

Ved ankomsten til København senere på året oppdaget han at Frederik IV hadde besluttet seg for krig og ikke var ikke til å rikke enda det nærmet seg høst. Kongen forventet et tilfredsstillende svar fra tsar [[Peter I av Russland|Peter den store]] om å gjenopprette alliansen. Etter å ha blitt forfremmet til overgeneral over den danske hæren fikk han beskjed om å presentere en krigsplan for en invasjon av [[Skåne]] som kongen mente skulle skje fortest mulig. Reventlow vek ikke tilbake for oppdraget, men var ikke enig i at det hastet selv om krigserklæringen satte ham i et dilemma. Han mente det var for sent med en invasjon og brukte erfaringene fra forrige krig som grunnlag for både krigsplanen og sine innvendinger. Han mente også at hvis det likevel skulle foretas en invasjon, måtte det skje med full styrke og med solid støtte blant annet fra orlogsflåten ved et fremstøt mot Sverige.

Etter å ha gått i land ved Råå ved [[Helsingborg]] oppdaget han at krigsplanen allerede var begynt å strande. Det var ikke tilstrekkelige styrker fordi man fryktet å blotte Danmark for et uventet fremstøt som i 1700, og det var ikke nok med kavaleriet som ikke var av de beste. Disse var opptatt hos hærføreren [[Marlborough]]. Så oppdaget han at han ikke kunne følge egne instrukser om å anlegge en base med magasiner for strategiske forråd, det var for svak støtte fra Sjælland, og det viktige beleiringstrenet med det holstenske artilleriet var sendt i feil retning, mot Gottorp i Holsten. Han kunne ikke storme det dårlig bevoktede [[Landskrona]] eller skyte bresjer inn i [[Malmö]]. Valget av årstid for en offensiv østover var ikke bra, mye regn og vanlig høstvær gjorde enhver troppebevegelse vanskelig på de dårlige veiene.

Gang på gang forsøkt Reventlow å anmodet om forsterkninger og mer etterforsyninger som understøtte, de strenge instrukser om å ikke forvoldet for mye bryd på skåningene som deretter var ikke akkurat utsatt for omfattende [[kontribusjon]] lenge etter høstingen hadde vært overstått og lagret for vinteren blir et ulempe. Regjeringen i København så ut til å ha glemt at det var en hær på den andre siden av Øresund, og Frederik IV hadde mistet interessen for krigen, kanskje fordi han trodde at han trygt kunne overlate alt til Reventlow som hadde godord på seg fra en av samtidens fremste hærførere. Men staten var verken økonomisk eller ressursmessig beredt på å gi støtte til et felttog.

Da frosten gjorde veiene farbare og man kunne ruste flere menn til lengre tokt, kunne Reventlow dra østover og sperre forbindelsen mellom Skåne og [[Blekinge]] og forsøke å true den svenske flåtebasen i [[Karlskrona]]. Etter [[trefningen ved Fjälkinge]] den 23. januar 1710 nådde han [[Karlshamn]]. Men da han stod ved [[Kristianstad]], hadde han allerede opplevde at en ytterst viktig del av krigsplanen var knust i småfiller – den norske assistansen. Han hadde håpet på at den norske hæren skulle ha oppholdt de svenske nordstyrkene og kjøpt ham tid til isen brøt opp slik at orlogsflåten kunne settes inn. Istedenfor fikk general [[Magnus Stenbock]] de sårt tiltrengte svenske styrker.

Han besluttet seg for et dristig strategisk vågestykke, han vil ikke gjenoppta kontakten med Helsingborg som han visste ventet forsterkninger etter at Frederik IV hadde gjenvunnet noe av interessen for krig og trakk seg sørvestover. Etter en trefning som overbeviste ham om nødvendigheten av å holde Stenbock vekk fra Landskrona og Malmö, valgte han å stå mellom de to byer mot [[Barsebäck]] og holdt ut ved å våge slag mot Stenbock som hadde dobbelt så mange menn, men var i dårligere fatning enn den danske hæren. Det var et strategisk mesterstykke helt til han ble heftig syk.

Hva han feilet er ikke kjent selv om det er sagt det kunne være «gigtfeber».<ref>[http://hannet.dk/reventlow.htm Reventlow] {{Wayback|url=http://hannet.dk/reventlow.htm |date=20160129064025 }}, ''Hannet.dk''</ref> Han måtte overlate ledelsen til ryttergeneral [[Jørgen Rantzau]] den 27. februar [[1710]]. Resultatet var at hans strategiske plan ble ødelagt og det ble et nederlag som skyldtes uvettig oppførsel av Rantzau under [[slaget ved Helsingborg]] den 10. mars 1710. Ansvaret for nederlaget falt på Reventlow ettersom han hadde vært med på å bearbeide kongen til å gå inn for krig under det viktige møtet med [[August II av Polen]] i Dresden og etterpå. Han var dermed en passende syndebukk, og dersom Frederik IV tok nederlaget svært ille, kunne han avsette Reventlow som overgeneral.

Men etter han vendte tilbake til tjeneste i [[1712]], fikk han en viktig rolle som den danske utsending med mandat hos den lettsindige tsar [[Peter I av Russland|Peter den store]] og [[August II av Polen]] som var godt kjent med Reventlow fra før. Der var hans diplomatiske ferdigheter av stor viktighet, ikke minst ved å holde styr på tsaren etter [[slaget ved Gadebusch]] i desember 1712 dersom han vil hjem fra sin hær som i september 1712 ved [[Rügen]] altfor preget av nyheter om tilbakeslag mot sine allierte. Han var kanskje den mannen som beseiret Magnus Stenbock fordi det var ham som hadde fått en dansk rytterstyrke under general Dewitz over til den russiske-saksiske hæren og fått tsaren til å følge etter helt fram til [[Tønning]] i Holsten. Indirekte gjør han også sin konge en tjeneste siden Stenbock tvang gottorperne til å brøt deres nøytralitet, gir danskene en kjærkommen anledning til å utslettet Gottorp for godt i [[1713]].