Redigerer Charles Perrault (avsnitt)

=== Livssyn ===
Her feiret han i 1687 at [[Ludvig XIV|Ludvig 14.]] var frisk igjen etter sykdom med å lese opp sitt dikt ''Le siècle de Louis le Grand'' («Ludvig den stores århundre»), som gav støtet til en langvarig strid mellom det klassiske og det moderne.

Perrault var selv rettroende [[katolikk]], men søkte seg mot [[antikken]] som han følte seg friere overfor. En av hans karakterer uttrykker det slik: «''Overfor [[Bibelen|de hellige skrifter]] har jeg grenseløs respekt...Derav kommer kanskje at jeg føler meg friere overfor antikkens profane forfattere. Den strenge underkastelse jeg pålegger meg overfor verker inspirert av Gud...under troens [[åk]], medfører at jeg gir meg full frihet til å tenke og dømme efter behag når det gjelder disse store forfattere.''» Under «solkongen» Ludvig 14. opplevde Perrault samtiden som den storhetstiden [[Romerriket]] opplevde under keiser [[Augustus]]. Likevel mener han at antikken taper ved sammenligning med 1600-tallet, der man etter hans oppfatninger endelig så virkeligheten og verden som den er. I oldtiden derimot, befant folk seg «''i den mørke natt hvor naturens hemmeligheter er lukket for menneskets blikk''». På 1600-tallet var derimot naturens drivkrefter kjent og kartlagt; i 1666 var videnskapsakademiet stiftet; i 1668 [[Parisobservatoriet|observatoriet i Paris]]; i 1671 botanisk hage (''le jardin royal des plantes''); og det ble utgitt [[avis]]er som kunngjorde nyheter og oppdagelser. Perraults påstand var at når den yngste generasjonen vokser til, er den alltid den klokeste, med sine forgjengeres samlede erfaringer til rådighet. Da kan aldri fortiden måle seg med nåtiden.<ref>Asbjørn Aarnes: ''Fransk tanke og åndsliv'' (s. 89-92)</ref>