Redigerer Carsten Borchgrevink (avsnitt)

== Planlegging av en egen ekspedisjon ==

=== Den internasjonale, geografiske kongressen 1895 ===
For å fremme sine idéer om en ekspedisjon som skulle overvintre ved Kapp Adare på det antarktiske kontinentet, skyndte Borchgrevink seg til London der Royal Geographical Society var vert for den sjette, internasjonale, geografiske kongressen. Den 1. august 1895 henvendte han seg til kongressen, der han redegjorde for muligheten av å benytte stranden ved Kapp Adare som leirplass for en vitenskapelig ekspedisjon gjennom den antarktiske vinteren.<ref name="Borchbook4" /> Han beskrev området som «en trygg beliggenhet for hytter, telt og proviant», og fortalte at det var indikasjoner på at på denne plassen «utviser ikke polarsirkelens grenseløse kraft hele sin voldsomme evne».<ref name="Borchbook4" /> Han antydet også at kontinentets indre kunne være tilgjengelig via en enkel rute med «jevn stigning». Han avsluttet sitt foredrag med å kunngjøre at han var villig til å lede en ekspedisjon dit selv.<ref name="Borchbook4" />

[[Hugh Robert Mill]], Royal Geographical Societys bibliotekar, var til stede på kongressen og rapporterte reaksjonene på foredraget: «Hans likeframhet og brå tale opprørte de akademiske diskusjonene med en frisk bris av realisme. Ingen hadde mye til overs for Borchgrevink, men han hadde en dynamisk kvalitet og var fast bestemt på å reise ned igjen til det ukjente Sør, noe som falt inn hos flere av oss som et godt tegn for utforskning».<ref name="Southpole" /> Kongressen ga imidlertid ikke sin tilslutning til Borchgrevinks idéer; i stedet vedtok de en generell resolusjon til støtte for utforskning av Antarktis der de foreslo at «de enkelte vitenskapelige selskaper rundt om i verden skulle oppfordre til, på den måten de selv anser mest effektiv, at man går i gang med dette arbeidet før utgangen av århundret».<ref name="Borchbook9">Borchgrevink (1901), s. 9–10</ref>

=== Manglende støtte ===
[[Fil:Clements Markham.jpg|thumb|upright|Sir Clements Markham, presidenten i Royal Geographical Society som motsatte seg Borchgrevinks planer]]
I de to neste årene reiste Borchgrevink rundt i Europa og Australia for å skaffe støtte og garantier for sine ekspedisjonsideer, men uten særlig resultat.<ref name="Forex" /> Norsk støtte var umulig fordi [[«Fram»]]-ekspedisjonene hadde stukket av med det som var mulig å fremskaffe, og den norske interessen var rettet mot nord.<ref name="NPH">Næss, s. 124</ref> Nansen ble rådspurt, men det resulterte ikke i annet enn en oppfordring om å reise til Vest-Antarktis for å lete etter [[Adrien de Gerlache]]s ekspedisjon som hadde vært borte i et år, uten å være utrustet for overvintring. Borchgrevink hadde slettes ikke noe ønske om å endre sine planer, noe Nansen hadde vanskelig for å tilgi ham.<ref name="Hasle124">Hasle, s. 124</ref>

Borchgrevink forsøkte å få til et samarbeid med [[William S. Bruce]], som også planla en ekspedisjon til Antarktis. Deres felles plan strandet da Borchgrevink, som hadde et anstrengt forhold til [[Henrik Bull]], fikk rede på at Bruce var i diskusjoner med ham; «Jeg beklager derfor at vi ikke kan samarbeide», skrev Borchgrevink til Bruce.<ref name="Speak38" /> Han oppdaget også at Royal Geographical Society hadde holdt skjult egne planer om en Antarktis-ekspedisjon siden 1893. Under påvirkning av selskapets president, [[Clements Markham]], var dette prosjektet ikke bare betraktet som en vitenskapelig affære, men også som et forsøk på å gjenopplive Royal Navys tidligere storhet innen polarutforskning.<ref name="Crane75">Crane, s. 75</ref> Dette skulle etter hvert utvikle seg til [[Discovery-ekspedisjonen|National Antarctic Expedition]] under ledelse av Robert F. Scott, og det var disse planene fremfor Borchgrevinks moderate planer som tiltrakk interesse fra de vitenskapelige selskapene. Markham var en innbitt motstander av private initiativ som kunne komme til å gå ut over den økonomiske støtten til hans prosjekt, og Borchgrevink, som måtte innse at han sto uten praktisk støtte, skrev: «Det var en bratt motbakke jeg måtte skyve min antarktiske rullestein opp».<ref name="Borchbook9" />

=== George Newnes ===
I sin søken etter støttespillere møtte Borchgrevink den britiske forleggeren og redaktøren [[George Newnes]], som blant annet hadde ''[[Strand Magazine|The Strand Magazine]]'' i sin portefølje.<ref name="Jenks" /> Det var ikke uvanlig for forleggere å støtte utforskning – Newnes' store rival [[Alfred Harmsworth]] (senere Lord Northcliffe) hadde nylig finansiert [[Frederick George Jackson|Frederick Jacksons]] ekspedisjon til [[Frans Josefs land]] («[[Jackson-Harmsworth-ekspedisjonen]]»), og han hadde gitt løfte om økonomisk bidrag til Discovery-ekspedisjonen.<ref name="Jones59">Jones, s. 59</ref> Newnes var tilstrekkelig imponert over Borchgrevink til at han tilbød full dekning av kostnadene for den foreslått ekspedisjonen – omkring £40,000,<ref name="Jones59" /> (minst £3 millioner i 2008-verdi).<ref name="Measuringworth" /> Denne gavmildheten gjorde Markham og det geografiske miljøet rasende, da de så på Borchgrevink som en blakk, norsk ubetydelighet som hadde sikret seg britiske penger som de mente burde tilfalt dem.<ref name="Hux">Huxley, s. 25</ref> Markham opprettholdt sin forakt og fiendtlighet overfor Borchgrevink<ref name="Hux" /> og kritiserte senere Mill for å ha deltatt på tilstelningen ved ekspedisjonens avreise.<ref>Jones, s. 60</ref>

Newnes satte som betingelse at ekspedisjonen skulle benevnes «the British Antarctic Expedition» og seile under britisk flagg.<ref name="Preston14">Preston, s. 14</ref> Av de totalt 29 mennene som deltok på toktet, var bare to briter, mens det var én australier og resten nordmenn.<ref name="Jones59" /> Til tross for dette, ville Borchgrevink forsøke å fremheve ekspedisjonens britiske karakter. Han benyttet det personlige flagget til [[Georg V av Storbritannia|hertugen av York]] og brakte med seg 500 bambusstenger med miniatyrversjoner av [[Union Jack]] for «utforskning og utvidelse av det britiske imperiet».<ref name="anta-canterbury-equip" />