Redigerer Brittonsk (språkgruppe) (avsnitt)

==Historie==

De moderne brittonske språkene regnes generelt for å komme fra et felles urspråk kalt britisk, fellesbrittonsk, gammelbrittonsk eller protobrittonsk. Dette antas å ha utviklet seg fra urkeltisk, som muligens ble introdusert i Storbritannia fra midten av annet årtusen før Kristus. (Hawkes, 1973). De brittonske språkene ble talt i det minste i Storbritannia sør for [[Forth]] og [[Clyde]]. [[Man]] hadde derimot et goidelisk språk. I det nordlige [[Skottland]] talte man piktisk, som kan ha vært et brittonsk språk. R. F. O'Rahilly har lansert en teori om at [[Irland]] var befolket av brittonsktalende en periode, men at disse ble fordrevet av goidelisktalende, muligens [[quaretiere]] fra det sørlige Frankrike. Andre, som Dillon og Chadwick, har avvist denne teorien og mener den ikke er plausibel. 

Under den romerske okkupasjonen av [[Romersk Britannia|Britannia]], fra [[43]] til [[410]], var det omfattende innlån av [[latin]]ske ord. Dette gjelder både ord for konsepter som var fremmede for det pre-urbanske keltiske samfunnet i Storbritannia, som urbanisering og militære termer, og for mer dagligdagse ord. Blant annet er ordet for «fisk» i alle de brytoniske språkene avledet av latinsk ''piscis'' og ikke keltisk ''*ēskos''. Omkring 800 av disse latinske låneordene har overlevd i de tre nålevende brittonske språkene. Romerske forfattere bruker termen ''romano-britisk'' om den latiniserte formen av språket.

Det er sannsynlig at det var så sent som i romersk tid at urspråket ble delt inn i minst to større dialektgrupper, den sørvestlige og den vestlige. Det er også sannsynlig at det fantes en østlig dialekt som ble talt i det østlige [[England]], men denne har satt få spor etter seg og kan ikke dokumenteres. Mot slutten av den romerske okkupasjonen begynte dialektene å utvikle seg til separate språk. Den vestlige dialekten ble til kumbrisk og walisisk, mens den sørvestlige ble til kornisk og søsterspråket bretonsk. Sistnevnte ble ført fra Storbritannia til [[Armorica]] på kontinentet. Jackson har vist at noen av dialektforskjellene kan gå lenger tilbake. Man finner nye tendenser til at de fjerner seg fra hverandre omkring år 500, men utover i det [[6. århundre]] er det også felles utviklinger. Også i det [[7. århundre]] er det felles utvikling, men det er usikkert om dette skyldes språklig samrøre eller utviklingstendenser som ligger i selve språkene. Uansett regner man at det innen [[600]] ikke lenger eksisterte noe felles brittonsk språk. Det er grunn til å anta at et betydelig antall brittonsktalende levde i områder kontrollert av [[angelsakserne]], men det eneste spor man har etter deres språk er stedsnavn, så det er ikke mulig å følge deres språklige utvikling. Det antas at de etter hvert gikk over til å tale engelsk. 

De brittonske språkene som ble talt av mindre grupper i Skottland, på Man og i England, ble fra det [[5. århundre]] forskjøvet av irske, norrøne og germanske erobrere. Det antas at det med unntak av [[Cornwall]] og grenseområdene mot Wales ikke fantes brittonsktalende igjen i disse områdene innen det [[11. århundre]].