Redigerer Brødrene Grimm (avsnitt)

== Arbeidet med eventyrsamlingen gir frukter ==
[[Fil:Grimm's Kinder- und Hausmärchen, Erster Theil (1812).cover.jpg|thumb|Tittelsida på eventyrsamlingas første del.]]
I 1806 begynte brødrene Grimm å samle [[eventyr]], og fra 1807 kom de i gang med å utgi artikler om minnesanger i ulike fagtidsskrifter. Fra og med 1810 var brødrene igjen sammen i [[Kassel]], og i 1811 offentliggjorde Jacob Grimm sin første bok om ''gammeltysk mestersang'', mens Wilhelm utga sin første bok ''Altdänische Heldenlieder, Balladen und Märchen''. I 1812 kom brødrenes første felles bok som var en utgave av den [[gammelhøytysk]]e ''[[Hildebrandslied]]'' og ''[[Wessobrunnbønnen|Wessobrunner Gebet]].'' 

Innsamlingen av eventyr til «[[Brødrene Grimms eventyr|Kinder- und Hausmärchen]]» («Brødrene Grimms eventyr»), ble satt i gang av Jacob ca. 1807. Første bind kom i 1812. Med andre bind i 1815 kom [[Dorothea Viehmann]] til å bli brødrenes viktigste eventyrinformant. Fru Viehmann var av [[hugenotter|hugenottisk]] slekt. Det var Wilhelm som skrev forordene og det var han som kom opp med eventyrstilen der målet ikke var å gjengi direkte, men å treffe «uttrykket». Fra og med 1819 var Wilhelm nærmest alene ansvarlig for gjenutgivelsene av samlingen. Fra og med 1820 begynte de første oversettelsene til andre språk å se dagens lys.<ref name=":1" /><ref>{{Kilde www|url=http://www.heimatverein-niederzwehren.de/dorothea-viehmann.html|tittel=Dorothea Viehmann|besøksdato=2020-01-19|verk=www.heimatverein-niederzwehren.de|arkiv-dato=2022-05-27|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20220527160221/http://www.heimatverein-niederzwehren.de/dorothea-viehmann.html|url-status=yes}}</ref>

På denne tiden forsøkte brødrene seg på en tysk utgave av «[[Edda]]» og eposet ''Reineke Fuchs'' (''Reven Reineke''). Av «Edda» utkom bare et første bind som aldri fikk noen fortsettelse, fordi brødrene på dette område ble forbigått av andre forskere. Jacob Grimm gav i 1834 ut flere [[middelalderen|middelalderversjoner]] av ''Reineke Fuchs'', sammen med en omfangsrik innledning om dyrefablenes vesen. Fra 1813 til 1816 utga brødrene dessuten tre bind av tidsskriftet ''Altdeutsche Wälder'' som omhandlet gammeltysk litteratur. Tidsskriftet gikk deretter inn.

Etter [[folkeslaget ved Leipzig]] i 1813 ble [[kongeriket Westfalen]] oppløst. Dermed gjenoppsto [[kurfyrstedømmet Hessen]], og Jacob Grimm mistet stillingen som kongelig bibliotekar. Men han ble kort tid etter ansatt som legasjonssekretær hos den hjemvendte kurfyrsten. I denne nye diplomatstillingen kom han i 1814 tilbake til Paris, der han i fritiden igjen kunne drive forskning i bibliotekene. Det kunne han likeledes som utsendt hessisk legasjonssekretær til [[Wienerkongressen]] i 1814/15 og i 1815 ved nok et diplomatisk opphold i Paris. Oppdraget var denne gang å få tilbakeført røvede kunstskatter til Hessen og [[Preussen]]. Jacob Grimm satte stor pris på reisene og utenlandsoppholdene, men syntes likevel det var synd at han derigjennom var forhindret fra å konsentrere seg om sine vitenskapelige gjøremål.

Wilhelm Grimm ble i 1814 biblioteksekretær i ''Museum zu Kassel''. Samme år flyttet søsknene inn i en leilighet ved Wilhelmshöher Tor som tilhørte det kurfyrstelige hessiske hus. I 1815 deltok Jacob Grimm i Wienerkongressen som delegasjonssekretær, og i september 1815 var han igjen utsendt diplomat i Paris. I denne forbindelse bad han seg fritatt for videre diplomatisk tjeneste, for helt å kunne vie seg til granskningen av litteratur og sedvane. Allerede samme år, utgav han en bok om mytologisk tydning av gudebilder og -søyler (''Irmenstraße und Irmensäule''). samt et kritisk utvalg av gammelspanske romanser;n ''Silva de romances viejos''.

I 1815 kunne brødrene utgi det andre bindet av ''Kinder- und Hausmärchen''. I 1819 ble det første bindet sterkt revidert og gjenutgitt: Nye eventyr ble tatt med, en fjerdedel av historiene ble tatt ut, og nesten halvparten av de gjenværende eventyrene ble omarbeidet, ofte på grunn av tallrike, erotiske hentydninger, som svært mange fant støtende. Som tredje bind i serien utgav brødrene i 1822 merknader til eventyrene i bind I og II. I 1825 fulgte en liten en-binds utgave av eventyrsamlingen. Denne bidro sterkt til å øke eventyrenes popularitet. Til denne utgaven oppnådde Jacob og Wilhelm å få med seg deres yngre bror Ludwig Emil som illustratør. I 1823 utkom en engelsk utgave av eventyrene. I brødrenes livstid utkom ikke mindre enn sju tyske opplag av den store eventyrsamlingen og ti av den lille.

I årene 1816 og 1818 utga de også en to-binds sagnsamling, ''Deutsche Sagen''. Brødrene hadde på forhånd samlet både eventyr og sagn. Noen streng sjangerinndeling ble ikke gitt, og grenseoppgangen mellon eventyr og sagn ble ikke konsekvent gjennomført. Forsøk på en definisjon, kunne være å si at sagnene i sin alminnelighet ble trodd og eventyrene ikke, eller at sagnene kan knyttes til steder og historisk hendelser, mens eventyrene ikke er bundet til tid og sted. Begge slag er fortellinger fra en muntlig overleveringstradisjon, men brødrene fikk for en stor del tak i historiene ved hjelp av skriftlige mellomtrinn. Sagnene kom det ikke flere utgivelser av i brødrenes levetid.

I en alder av 30 år hadde brødrene Jacob og Wilhelm Grimm med sine tallrike publikasjoner frem til attenhundretallets andre tiår opparbeidet seg en fremstående stilling. De bodde sammen i Kassel. Frem til 1814 hadde de kun Jacobs lønn og familiearven å leve av. I 1816 ble Jacob annenbibliotekar i Kassel, der også Wilhelm de to siste årene hadde virket som sekretær. Arbeidet deres bestod av utlån og kategorisering av bøker. Ved siden av denne offisielle virksomheten kunne de derfra også videreføre sine forskningsprosjekter. For dette ble de i 1819 begge belønnet med utnevnelser til æresdoktorer ved universitetet i Marburg.

Uten sponsorer og velgjørere hadde brødrene Grimm ikke kunnet utgi så mange skrifter over så lang tid. Fra den tidligste tid ble kurfyrstinne Wilhelmine Karoline von Hessen nevnt som en av deres støttespillere. Etter hennes død i 1820, og kurfyrstens i 1821, måtte brødrene flytte ut av huset i Wilhelmshöher Straße. De flyttet sammen med søsteren Lotte i en dårligere bolig, som lå mellom en kaserne og en smie. Der fikk de dårligere arbeidsforhold, og ble av deres kummerlige boforhold hemmet i forskningen. Søsteren, som hadde holdt hus for brødrene, giftet seg kort tid etterpå. Dermed måtte brødrene forlate stedet, og kom i den nærmeste tid til flere ganger å bytte bosted. I flere år praktiserte de nå en felles ungkarshusholdning.