Redigerer Birkebeinerne (avsnitt)

=== Den økonomiske maktkampen ===
[[File:Sverre 01.png|mini|Mynt utsendt av [[kong Sverre]] (framside og bakside)]]
I starten var birkebeinerne bare en fattig opprørsflokk, navnet kom av bjørkeneveret de brukte som sko, og mange var omstreifere eller fredløse. Deres første mobiliseringsmøte i [[1177]] fant sted i [[Värmland]] i [[Sverige]], hvor de også etter hvert høstet politisk støtte fra både lendmenn og konge. Mange trøndere som støttet birkebeinerne var misfornøyde med å miste sysler og makt de hadde fått av Øystein Møyla. Etter at [[vikingtiden]] med sine lønnsomme [[Plyndring|plyndringstokter]] var over på slutten av [[1000-tallet]], trengte [[aristokrati]]et nye måter å få inntekter på, slik at de kunne opprettholde sin livsstil. Ifølge [[historiker]] [[Sverre Bagge]] var borgerkrigene en løsning på denne krisen. Krigene førte til større økonomisk overskudd hos kongemakten. Aristokratiet kunne søke seg til kongens tjeneste og få lønnsomme [[Embede|embeter]] som [[Lendmann|lendmenn]] eller [[Sysselmann|sysselmenn]].

Birkebeinerne hadde tidlig livnært seg på plyndring, først på Trøndelagskysten, og siden fra bøndene utover i landet ettersom de la det under seg.<ref>Karsten Alnæs, ''Historien om Norge'', 1998, side 270.</ref> Samtidig hadde både birkebeinerne og senere opprørsfokker stor appell i Indre Østlandet og Värmland, et område som var mindre rikt enn de flatere landbruksbygdene nærmere kysten. Under borgerkrigene ble birkebeinerne direkte forespeilet både plyndringsgods, sysler og embeder som belønning for å støtte Sverre. Ved angrepet på Nidaros sommeren 1177 mottok hver birkebeiner løfte om belønning før kampen:
:''«Dere skal få vite hva dere sloss for: Den som feller en lendmann og har vitner på det, han skal bli lendmann; hver mann skal få rang som han selv rydder seg rom til, den blir hirdmann som dreper en hirdmann,; han skal også få ære og andre gode ting av oss.»''<ref>Karsten Alnæs, ''Historien om Norge'', 1998, side 273.</ref>
Programmet er dermed et klassisk førstatlig plyndringsløfte, og løfte om at birkebeinerne skal få erstatte det sittende aristokratiet og selv bli aristokrati. 

Først med kong Sverre begynte birkebeinerne å bli betydelige utfordrere til kampen om det norske kongedømmet. Sverre var en svært dyktig hærfører, og selv med langt færre mann enn motstanderen greide han å gå seirende ut av kampene.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (1999): 121-122</ref> I starten fikk birkebeinerne liten støtte hos [[Bonde|bøndene]], og måtte derfor satse på mange profesjonelle krigere. Nettopp dette ble da også trolig årsaken til at birkebeinerne vant frem.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (1999): 124-125</ref> Bøndene utgjorde imidlertid en stor del av hæren hos både birkebeinerne og motstanderne deres. Fordi bøndene var så viktige, turde ikke kongene presse dem for hardt for [[Skatt|skatter og avgifter]], men krig betydde uansett utgifter for bøndene. Derfor ønsket bøndene fred, og støttet av den grunn gjerne den til enhver tid sittende kongen.

Etter [[slaget ved Fimreite]] i [[1184]], der birkebeinerne drepte kong Magnus Erlingsson, ble også mesteparten av det norske aristokratiet, mennene som hadde støttet Magnus, drept. Nå ble birkebeinerne i stor grad det nye aristokratiet. Mens det gamle aristokratiet hadde vært mer selvstendige rikmannsslekter som hadde skapt sin egen posisjon forholdsvis uavhengig av kongemakten, ble det nye aristokratiet i langt større grad et ''tjenestearistokrati'': personer uten lokale maktposisjoner, som var avhengige av kongens støtte for å opprettholde sin nye posisjon, og derfor langt mer lojalt mot kongemakten. Slik var borgerkrigene med på å styrke kongemaktens - birkebeinernes - posisjon.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (1999): 125-127</ref>

Selv om birkebeinerne måtte fortsette å kjempe mot nye utfordrere etter slaget ved Fimreite, var det stort sett de som hadde kontrollen over mesteparten av Norge etter dette. [[Trøndelag]] var birkebeinernes hovedområde, men etter slaget ved Fimreite fikk de også kontrollen over [[Vestlandet]]. Det var bare [[Viken (historisk område)|Viken]] og [[Opplandene]] (Østlandet) som gjenstod. Disse områdene fikk birkebeinerne kontroll over med Sverres sønn [[Håkon Sverresson]], men mistet den igjen etter hans tidlige død. Dermed ble det først etter ribbungenes nederlag i [[1227]] at birkebeinerne fikk kontrollen over hele Norge.