Redigerer Bill Shankly (avsnitt)

== Managerkarriere ==

=== Carlisle United ===
Mars [[1949]] ble han ansatt som manager for [[Carlisle United]], klubben hvor han startet sin spillerkarriere. Han løftet Carlisle fra en 15. til en tredjeplass på nivå tre i det engelske ligasystemet. I [[1951]] trakk han seg fra stillingen grunnet manglende økonomisk vilje i forbindelse med nye spilleroverganger fra styret i klubben.

=== Grimsby Town ===
Da Shankly ankom [[Grimsby Town]] overtok han en aldrende spillergruppe, og klubben hadde nettopp rykket ned for andre gang på fire sesonger. Mens optimismen til spillerne og supporterne var lav, hadde Shankly troen på spillerne. Flere av spillerne hadde prestert godt på høyeste nivå for klubben, selv om klubben nå befant seg på nivå tre. Sammen med de gamle spillerne, samt enkelte nye spillere, bidro Shankly til et fornyet håp for Grimsby. Han ble rask populær på [[Blundell Park]], og klubben trakk jevnlig over 20 000 tilskuere på hjemmekampene. Samtidig var det tilskuertall på opptil 5000 på reservelagskampene, hvor Shankly av og til opptrådte som spiller. Uansett misset klubben opprykket i [[Football League 3. divisjon nord 1951–1952|1951/52-sesongen]], med et lag som fikk med seg 36 poeng av 40 mulige på de siste tjue kampene.

Etter en lysende start på sesongen etter, falt formen gradvis og optimismen ble svekket. Shankly fikk lite penger til kjøp av nye spillere og han var lite villig til å gi unge, lovende talenter sjansen. Dette på grunn av lojaliteten han hadde ovenfor veteranene i klubben, en svakhet som også skulle komme til syne senere som manager for Liverpool. I januar [[1954]] leverte han sin oppsigelse, og uttalte at mangelen på sportslig satsing i styret var den største årsaken.

Sesongen [[1954]]/[[1955|55]] var Shankly ansatt som manager for [[Workington Town]]. Han løftet klubben fra nedre halvdel til en respektabel 8.-plass på nivå tre, foran rivalen og hans tidligere klubb, Carlisle United.

=== Huddersfield Town ===

I november [[1955]] ble han assisterende manager i [[Huddersfield Town]]. En tidligere lagkamerat fra tiden i Preston, [[Andy Beattie]], ønsket Shankly som sin høyre hånd. Ett år senere sa imidlertid Beattie opp stillingen som følge av svake resultater, og Shankly ble tilbudt jobben som ny manager. Huddersfield hadde vært ledende i England i mellomkrigsårene med mange titler og var hittil den største klubben han hadde vært manager for. I likhet med Liverpool var de også en klubb som underpresterte i 2. divisjon. Samtidig hadde klubben et styre som ikke våget å investere i kvalitetsspillere. Shankly prøvde å kjøpe de skotske spillerne [[Ron Yeats]] og [[Ian St. John]], men styret mente de ikke hadde råd.

Da Shankly forlot [[Leeds Road]] etter en kamp hvor man hadde slått [[Cardiff City]] 1-0, sto det to dresskledde herrer og ventet på ham ved utgangen. Han pleide å gå de få kilometerne hjem til kona Nessie og barna Barbara og Jean. De to herrene var Tom Williams og Harry Latham, henholdsvis formann og direktør i Liverpool. Tilbudet om å ta over ansvaret for Merseyside-klubben, var en sjanse han ikke kunne gå ifra seg.

Avskjeden med Huddersfield ble ikke hjertelig for Shanks, som forhandlet med Liverpool før man visste noe om det i klubben han fremdeles var ansatt i. På dette tidspunktet var det heller ikke kunngjort at [[Phil Taylor]] ville gå av som manager i Liverpool. Da Huddersfield i november [[1959]] skulle spille hjemmekamp mot Liverpool, begynte imidlertid ryktene å gå da hele Liverpools styre hadde meldt sin ankomst til kampen. Huddersfield vant kampen 1-0, og da han tre dager senere innledet sin daglige rapport med "dette er min siste rapport", forsto alle hva som ville komme til å skje.

=== Liverpool ===

Han ble ansatt som manager i Liverpool 1. desember [[1959]].

Shankly hadde en stor jobb foran seg i klubben. Han visste at det var en storklubb som lå nede, med de fleste realitetene kom likevel som et sjokk på ham. Treningsfeltet [[Melwood]] var ustelt, og den beste gressmatten ble brukt av det lokale cricketlaget. Der ble det ikke spilt mer cricket etter Shanks ankomst, og snart hadde man også fått på plass et moderne vanningssystem. Samtidig uttalte han at [[Anfield]] var byens største toalett, og ikke lenge etter hadde man også vannklosetter på stadion.

Det hele var en del av visjonen til Shanks, man skulle være stolt av klubben og bare det beste var godt nok. Uvanlig nok tok han ikke med seg noen av hans tidligere trenere, men lot hele staben i klubben få fornyet tillit. Til gjengjeld ble det forlangt hundre prosent lojalitet og hardt arbeid. Med [[Bob Paisley]] som assistent, [[Joe Fagan]] med ansvar for reservelaget, og i tillegg Reuben Bennett som tok ansvaret for den fysiske treningen, var en sterk ledergruppe etablert.

På treningene utviklet han en særegen filosofi. Han mente at siden kamper blir spilt med en ball, ble også nesten all trening utført med ball på grønt gress. Tidligere hadde spillerne gjerne startet treningen med å jogge på hardt underlag fra Anfield til treningsfeltet som oppvarming, og mye av treningen forgikk på sanddyner. Etter Shanklys ankomst tok de buss opp til treningsanlegget, noe som førte til et bedre miljø innad i klubben. Etter treningene tok spillerne bussen tilbake til Anfield, hvor de dusjet og spiste et felles måltid. På denne måten mente Shankly at spillerne ville holde seg skadefrie, og som et resultat av dette vant klubben den øverste ligaen i [[Engelsk 1. divisjon 1965-66|1965/66]]-sesongen med kun 14 brukte spillere.

De legendariske five-a-side-kampene ble innført, med tanken ''pass and move''. La ballen gå, stå ikke stille, hjelp dine medspillere. Gi ballfører alternativer når Liverpool hadde ballen, sørg for å vinne den tilbake når den ble mistet. Et tilsynelatende enkelt prinsipp, som krevde spillere med god grunnteknikk og spilleforståelse. Samtidig måtte nye spillere gjennomgå en periode på reservelaget, før de var utlært i ''The Liverpool Way''.

==== 1960-tallet ====

Sakte, men sikkert, bygde Shankly og hans medarbeidere opp klubben. Antall tilskuere på hjemmekampene økte, og ofte var det opp i mot 40 000 tilskuere på kampene. Samtidig førte signeringene av Ron Yeats, Ian St. John og [[Gordon Milne]] til at Liverpool rykket opp til 1. divisjon etter [[Engelsk 2. divisjon 1960-61|1960/61]]-sesongen. Shanklys første store mål var å vippe [[Everton FC]] ned fra herredømmet i byen, og klubbens sjette ligamesterskap i [[Engelsk 1. divisjon 1963-64|1963/64]]-sesongen førte til at nettopp Everton, som regjerende mester, ikke klarte å forsvare tittelen.

I [[1965]] vant klubben [[FA-cup]]en for første gang, etter at de slo [[Leeds United]] 2-1. Det sto 0-0 ved ordinær tid, men scoringer av [[Roger Hunt]] og Ian St. John sørget for at pokalen havnet på Anfield. Samtidig spilte klubben finale i [[Cupvinnercupen]] året etter, men tapte 2-1 mot [[Borussia Dortmund]]. Roger Hunts mål førte til ekstraomganger, men tyskerne avgjorde til slutt kampen.

Sesongen [[Engelsk 1. divisjon 1966-67|1966/67]] ble starten på en mager tid for Shankly, i hans periode i klubben. Liverpool gikk seks sesonger uten en eneste tittel, noe som ikke har hendt i ettertiden. Signeringen av [[Emlyn Hughes]] var imidlertid et godt kjøp, men flere av spillerne var blitt godt opp i årene. Dette har senere blitt beskrevet som en av hans svakheter som manager; han stolte for lenge på veteranene, og noen hadde tillit for lenge. Dette kunne ha en forbindelse med at han selv måtte legge opp tidligere enn han hadde ønsket, men han bekreftet aldri dette.

==== 1970-tallet ====

Tapet for [[Watford FC|Watford]] i en FA-cupkamp i [[Engelsk 1. divisjon 1969-70|1969/70]]-sesongen ble markeringen på et nytt generasjonsskifte. Eldre spillere som Ian St. John, Ron Yeats og [[Tommy Lawrence]] gikk ut av portene på Anfield, mens inn kom ungguttene [[Ray Clemence]], [[Larry Lloyd]], [[John Toshack]] og [[Steve Heighway]]. Gradvis nærmet klubben seg toppen igjen, og i [[1971]] nådde man igjen finalen i FA-cupen. Der ble det imidlertid tap mot [[Arsenal FC|Arsenal]] etter at Liverpool gav fra seg en ettmålsledelse i ekstraomgangene.

Sesongen etter skulle vise seg å være et enda sterkere tegn på at en storhetstid var på vei tilbake. 20 år gamle [[Kevin Keegan]] var hentet fra [[Scunthorpe United|Scunthorpe]], og debuterte mot [[Nottingham Forest]] [[14. august]] [[1971]]. Allerede etter 12 minutter åpnet Keegan målkontoen sin, og [[The Kop]] hadde fått en ny helt. I ligaen var man i toppen sesongen gjennom, og kun omdiskuterte dommeravgjørelser i siste ligakamp på [[Arsenal Stadium|Highbury]] gjorde at Liverpool ikke vant ligaen. Hadde man vunnet den kampen ville et nytt ligamesterskap vært i boks, men endte i stedet på tredjeplass, kun ett poeng bak ligavinnerne.

Storhetstiden var definitivt tilbake i klubben. [[Engelsk 1. divisjon 1972-73|1972/73]]-sesongen ble avsluttet med det åttende seriegullet i klubbens historie, samtidig som man tangerte rekorden til Arsenal i antall seriegull. Shankly har senere beskrevet dagen man vant ligagullet i [[1973]] som den beste i sitt liv, større enn de to første ligamesterskapene han hadde sikret klubben. Dette fordi det tredje gullet ble hentet med et nytt oppbygd storlag, der de fleste spillerne hadde minimalt med førstelagserfaring. Samme år kom også klubbens første europeiske triumf, etter at [[Borussia Mönchengladbach]] ble slått i [[UEFA-cupen i fotball for menn|UEFA-cupfinalen]]. Denne sesongen ble også Shankly kåret til årets manager i England, utrolig nok den eneste gangen han fikk denne utmerkelsen.

Hans siste sesong i Liverpool, endte med en ny finale i FA-cupen mot [[Newcastle United|Newcastle]]. Kampen var et godt eksempel på hans fotballfilosofi; angrepsvillige vingbacker, god grunnteknikk, samt ''pass and move'' som grunnsteinen i det hele. Man vant finalen 3-0, men kunne ha vært langt større, da Newcastle ble totalt overkjørt kampen i gjennom.

For andre gang var FA-cuppokalen hentet hjem til Anfield, og klubben var tilbake i en ny gullalder under Shankly, men dette skulle ikke vare lenge.

==== Avgangen ====

Den [[12. juli]] [[1974]] hadde Shankly bestemt seg for å pensjonere seg, og uttalte senere at det å fortelle formannen om beslutningen var som å gå til den [[Elektrisk stol|elektriske stol]]. Han ønsket å tilbringe mer tid med kona Nessie, og deres to barn. Da nyheten om Shanklys avgang nådde ut til supporterne, ble klubbens sentralbord overbelastet av fortvilte fans, og fabrikkarbeidere truet med å gå til streik inntil deres helt returnerte til jobben. Klubben var imidlertid fortsatt i trygge hender, med [[Ronnie Moran]] og [[Roy Evans]] som assistenter under ledelse av [[Bob Paisley]]. Senere ble det sagt at Shankly ønsket [[Jack Charlton]] som hans etterfølger, ikke Paisley.{{Tr}}

Shankly angret tidlig på beslutningen, og var fortsatt til stede på klubbens treninger. Styret likte ikke at han truet Paisleys autoritet under treningene, men Shankly ble fremdeles kalt «sjefen» på Melwood, samtidig som Paisley kun var «Bob». Klubbens stjernespiller [[Kevin Keegan]] uttalte at «det gikk ikke galt så ofte i klubben, men det gjorde det den gangen» og ønsket at Shankly fikk en plass i styret.