Redigerer Bien Sparebank (avsnitt)

===Oppstart og utvikling (1885-1910)===
Bien Sparebank startet som en spareforening, og tok utgangspunkt i spareforeningen Fortuna. Fortuna var opprinnelig et tippelag til [[Klasselotteriet|Det Kongelige Kjøbenhavnske Klasselotteri]] som etter dalende interesse ble en spareforening.<ref>Side 17-20, Leif B. Lillegaard: «Spareforeningen Bien 100 år : 1885-1985», Spareforeningen Bien, 1985</ref> Den 28. februar ble Fortuna dannet ved en «Indbydelse» til møte den 5. april samme år. De 12 stifterne som sendte innbydelsen var inspektør A. Bjerregaard, stasjonsmester J. Jacobsen, fullmektig O.A. Nordlie, kasserer H. Chr. Enderud, skomaker A. Johansen, kjøpmann Emil Olsen, Birger Foss, Martin Hanssen (senere Kverum), fullmektig Joh. M. Staff, stasjonsmester H. Jacobsen, grosserer Peder Lunde og kasserer M. H. Styren.<ref>Side 62, Leif B. Lillegaard: «Spareforeningen Bien 100 år : 1885-1985», Spareforeningen Bien, 1985</ref><ref>Side 7, Axel Winge Simonsen: ’’Spareforeningen Bien : i anledning av 50 års jubileet 8. juni 1935’’. Oslo, Foreningen, 1935</ref>

På møtet den 5. april i Hotell Union ble det utnevnt en lovkomité med Enderud, Hansen, Staff og Olsen som medlemmer og Styren som suppleanter. Det ble også avtalt et konstituerende møte den 8. juni. På dette møtet ble dr. med. Harald Holm inkludert og fungerte som møteleder. Den 8. juni 1885 ble Spareforeningen Bien etablert på konstituerende generalforsamling, og Holm kom med navnet «Bien».<ref>Side 8, Simonsen. Lillegaard (s. 49) har foreslått at Peder Olsen, som drev med birøkting på Ormøya, kan ha vært opphavet.</ref> Holm, B. Hansen og Martin Hanssen, Styren og lærer H. Johansen ble valgt til styret, og tre dager senere ble Holm valgt som formann.<ref name="Side 8, Simonsen">Side 8, Simonsen</ref>

I begynnelsen var dette først og fremst en spareforening, og banken drev ikke med utlån eller innlån på tradisjonelt vis.<ref name="Biens historie"/> Den grunnleggende idé for virksomheten var sparing, og enda det fantes mange grunner til å spare, som forretning, utenlandsopphold eller videre utdannelse, var det pensjonssparing som var vanligst.<ref>Side 6 og 35, Axel Winge Simonsen: ’’Spareforeningen Bien : i anledning av 50 års jubileet 8. juni 1935’’. Oslo, Foreningen, 1935</ref><ref>[http://bienibyen.no/blogg/pensjonssparing-er-det-bien-ble-skapt-for/ Pensjonssparing er det bien ble skapt for] {{Wayback|url=http://bienibyen.no/blogg/pensjonssparing-er-det-bien-ble-skapt-for/ |date=20150225150857 }} – Bien i byen, 18. januar 2011, hentet 10. oktober 2014</ref> Dette ble finansiert gjennom «de faste månedlige innskudd og innkreving av disse hos innskyteren». Investeringene ble i stedet lagt til panteobligasjoner i eiendom eller til stats- og kommuneobligasjoner.<ref>[https://snl.no/Bien_sparebank Bien Sparebank] - Store norske leksikon</ref>

Spareforeningen og banken hadde under oppstarten 132 medlemmer som betalte en kontingent på 50 øre hver, i tillegg til innskudd på til sammen 540 kroner, der minstebeløpet var to kroner og femti øre.  Man kunne sette inn større beløp om ønskelig, så lenge det var delelig med 2,50.<ref>Simonsen, side 6</ref> Pengene ble hentet av et bud, kjent som «Bienmannen», hos medlemmene. Det første budet var Hans Røed, som fikk 4 kroner i måneden for jobben.<ref name="Side 8, Simonsen"/> Betalingen ble gjort gjennom et kupongsystem som ble innført 13. november 1885.<ref>Side 21, K.V. Hammer, ’’Spareforeningen Bien : i anledning av 25 aars jubilæet 8. juni 1910’’, Kristiania: Emil Mostue, 1910. Kupongene i tillegg. I 1910 var systemet lagt opp slik at en blå kupong var verd 50 øre, en grønn 5 kroner og en oransje 20 kroner.</ref>

Størsteparten av medlemmene var arbeidere og funksjonærer i offentlig og privat tjeneste, som forpliktet seg til å spare et bestemt beløp hver måned. Antall medlemmer steg jevnt fra de 132 i 1885 til 2858 ved århundreskiftet. Forvaltningskapitalen lå da rundt 750 000 kroner. Spareforeningen Bien gjorde noen forsøk på å etablere seg i Bergen og Arendal samtidig, men forsøkene ble droppet i 1901.<ref name="Store norske leksikon">Store norske leksikon</ref> I 1904 passerte Bien 1 million, og i 1901 var kapitalen nådd 1 703 681 kroner.<ref>Simonsen</ref>

Allerede fra tidlig av definerte Spareforeningen Bien seg som en spareforening, og ikke en bank. Fra skriftet i anledning 25-årsjubileet i 1910 heter det at 
: ''««Bien» er ingen bank. Den handler ikke med penger og værdier. Skjønt den vistnok er kommet i besiddelse av en tilstækkelig stor forvaltningskapital til, at den meget vel kunde drive bankvirksomhet, gjør den ikke dette, har ialfald aldrig hittil gjort det.»''
og
: ''«Enhver hazard, enhver spekulation er derfor utelukket fra dens forretningsførsl. Den setter sin ære i ikke at risikere noget for sine medlemmers regning. Den foretrækker den større sikkerhet fremfor den større fortjeneste.»''<ref>Side 6, K.V. Hammer, ’’Spareforeningen Bien : i anledning av 25 aars jubilæet 8. juni 1910’’, Kristiania: Emil Mostue, 1910</ref>

Allerede fra tidlig av fikk Bien gode skussmål av avisene. Den 11. oktober anbefalte Aftenposten sparing i Bien, som de sa ga gjennomsnittlig bedre rente de siste 13 år enn sparebankene.<ref>Lillegaard, side 67</ref>