Redigerer Bevissthet (avsnitt)

=== Bevissthet som grunnlaget for personlig identitet ===

[[John Locke]]s kapittel XXVII «Om identitet og mangfold» i ''An Essay Concerning Human Understanding'' ([[1689]]) har blitt utropt som en av de første moderne konseptualiseringer av bevissthet som den gjentatte selvidentifisering av [[selv (filosofi)|selvet]], og gjennom selvet kunne så moralsk [[ansvar]] tillegges [[subjekt (filosofi)|subjektet]], dermed var [[straff]] og [[skyld]]ighet rettferdiggjort, slik kritikere slik som [[Nietzsche]] påpekte. Ifølge Locke er det slik at personlig identitet (selvet) «avhenger av bevissthet, ikke av substans» og heller ikke av [[sjel]]en. Vi er den samme person i den utstrekning vi er bevisst vår fortid og framtidige tanker og handlinger på samme sett som vi er bevisst våre nåtidige tanker og handlinger. Hvis bevissthet er denne «tanken» som fordobler alle tanker, da er personlig identitet bare grunngitt i bevissthetens gjentatte handling: «Det vil kunne vise oss hva personlig identitet består i: ikke i substansens identitet men… i bevissthetens identitet». Man kan for eksempel hevde man er en reinkarnasjon av [[Platon]] og derfor inneha den samme sjelen. Men man ville bare være den samme [[person]] som Platon dersom man hadde den samme bevissthet om Platons tanker og handlinger som han hadde selv. Derfor er selvidentitet ikke grunnlagt i sjelen. En sjel kan ha forskjellige personligheter. Selvidentitet blir hverken funnet i kroppen eller i substansen, hevder Locke, ettersom substansen kan endre seg mens personen forblir den samme: «dyrisk identitet bevares i identitet med liv og ikke med substans», slik et dyrs kropp vokser og forandrer seg i løpet av dets liv. Ta for eksempel sjelen til en prins som går inn i en skomaker: for alle utenforstående øyne ville skomakeren fortsatt være en skomaker. Men for prinsen, ville skomakeren være ham selv ettersom han ville være bevisst på prinsens tanker og gjerninger, og ikke skomakerens liv. En prins sin bevissthet i en skomakers kropp: på den måten er skomakeren i realiteten en prins. Men dette interessante grensetilfellet fører til den problematiske tanken at siden personlig identitet er basert på bevissthet, og at bare en selv kan være klar over sin bevissthet, kan menneskelig bedømming av de ytre forhold aldri vite om de dømmer &ndash; og straffer &ndash; den samme personen eller bare den samme kroppen. Med andre ord, det Locke hevder er at du bare kan dømmes for de handlinger kroppen har utført, for de er de eneste som noen bortsett fra Gud kan kjenne. Men du er i sannhet bare [[ansvar]]lig for de handlinger du er deg bevisst. Dette danner grunnlaget for forsvarsstrategien «sinnssyk i gjerningsøyeblikket»: man kan ikke stilles til ansvar for handlinger man var ubevisst, som videre leder til interessante filosofiske spørsmål:

:«personlig identitet består [ikke i identitet av substans] men i identiteten av bevissthet, og av det følger at hvis Sokrates og den nåværende ordfører i Queenborough er enige, så er de den samme person: hvis den samme Sokrates våken og i søvne ikke tar del i den samme bevissthet, er Sokrates våken og sovende ikke den samme person. Og å straffe den våkne Sokrates for det som den sovende Sokrates tenkte, og den våkne Sokrates aldri var klar over det, ville ikke være mer riktig enn å straffe en tvilling for det hans tvillingbror gjorde, som han ikke kjente til, fordi de så så like ut utenpå at det ikke var mulig å skjelne dem fra hverandre &ndash; for slike tvillinger har man sett»<ref name="locke">John Locke, §21 og §28, kap.XXVII, bok II av ''An Essay Concerning Human Understanding''</ref>

Eller igjen:

:«PERSON, slik jeg tar det, er navnet til dette selvet. Uansett hvor et menneske finner det det kaller seg selv, der, tror jeg, kan en annen si er den samme person. Det er et begrep som tilhører kunsten å føre et argument […(engelsk ''forensics'')…], det tilordner handlinger og deres begrunnelser, og tilhører av den grunn bare intelligente aktører, i stand til lov, og lykke, og elendighet. Denne personligheten utstrekker seg utover dens nåværende eksistens til det som er fortid, kun gjennom bevissthet. Derigjennom blir den involvert og ansvarliggjort &ndash; eier og bebreider seg fortidige handlinger, på nøyaktig det grunnlag og av samme årsak som den gjør nåtidige. Alt som er basert på en omtanke for lykken, bevissthetens uunngåelige ledsager; det som er bevisst glede og smerte, begjærer at det selvet som er bevisst skal være lykkelig. Og derfor kan den ikke være opptatt av de av fortidens handlinger som den ikke kan forlike eller gjennom bevissthet knytte til det nåtidige selv noe mer enn om de aldri skulle ha vært begått: og å motta glede eller smerte, altså belønning eller straff, på grunnlag av noen slike handlinger, er det samme som å bli glad eller føle smerte uten noen slags foranledning. For, hvis man ser for seg en MANN straffet nå for noe han gjorde i et tidligere liv, noe han ikke kunne ha noen som helst bevissthet om, hvilken forskjell er det mellom straffen og det å BLI GJORT til å føle seg elendig? Og derfor, i samsvar med dette, forteller apostelen oss at på den store dagen, da alle skal ‘motta etter sine gjerninger, alle hjerters hemmeligheter skal åpenbares’. Straffen skal begrunnes av bevisstheten alle mennesker skal ha, at DE SELV, uansett i hvilke skikkelser de opptrer, eller uansett hvilke substanser den bevisstheten er knyttet til, er den SAMME som begikk de handlingene, og fortjener straff for dem.»<ref name="locke" />

Lockes idé om personlig identitet er altså ikke fundert på substansen eller kroppen, men i den «samme vedvarende bevissthet» som også er forskjellig fra sjelen siden sjelen ikke kan ha noe bevissthet om seg selv (som i reinkarnasjon). Han skaper et tredje begrep mellom sjelen og kroppen &ndash; og Lockes tanker kan sagtens mediteres over for dem som ifølge en vitenskapelig tankegang altfor raskt ville identifisere hjernen med bevissthet. For hjernen, i likhet med kroppen og enhver annen substans, kan endre seg, mens bevisstheten forblir den samme. Derfor er personlig identitet ikke i hjernen, men i bevisstheten. Nå avdekker Lockes teori også hans skyldighet til [[teologi]] og til den [[Apokalypse|apokalyptiske]] «store dag», som i forvei tilgir all svikt i menneskelig rettferd og derfor menneskehetens elendige forfatning.