Redigerer Bettino Ricasoli (avsnitt)

=== Politisk karrière ===

==== Politikk i Toscana ====
Ricasoli grunnla tidsskriftet ''La Patria''. Der tok han i 1847 til orde for samling av Italia under en konstitusjonell konge. I sin hjemby, Firenze, ble han utnevnt til [[gonfaloniere]], et kommunalt lederverv. I revolusjonsårene 1848/49 sluttet han seg ikke til republikanere, men medvirket likevel i den moderate regjering. Denne klarte å få hjem den fordrevne habsburgeren Leopold II. Men Ricasoli ble skuffet, da det viste seg Leopolds reformvilje var redusert. Da østerrikerne okkuperte landet i [[den første italienske frigjøringskrig]], trakk Ricasoli seg tilbake til landbruket. 

Ricasoli var i 1859 en sterk tilhenger av [[Camillo Cavour]]. Han ble utnevnt som diktator i [[Toscana]] i 1859, og var der generalguvernør til sammenslåingen med [[Kongedømmet Sardinia|Sardinia]] i 1860.   

==== Statsminister i Italia ====
Bettino Ricasoli ble i 1861 utnevnt som [[Kongeriket Italia|Kongeriket Italias]] statsminister; som Cavours direkte etterfølger.<ref>[http://storia.camera.it/deputato/bettino-ricasoli-18090309#nav Deputertkammerets internettside, ''Portale Storico''] besøkt 20. juli 2014</ref> Som statsminister inkorporerte han Garibaldis frivillige styrker i den regulære hæren, trakk tilbake eksildekretet mot [[Giuseppe Mazzini]], og forsøkte å oppnå en forsoning med [[Pavestolen]]. Dette siste strandet på pavens ''[[non possumus]]''. I tillegg til å være regjeringssjef var han også utenriks- og innenriksminister, samt krigsminister i egen regjering.<ref>[http://storia.camera.it/deputato/bettino-ricasoli-18090309#nav Deputertkammerets internettside, ''Portale Storico''] besøkt 20. juli 2014</ref> Samarbeidsproblemer med [[Giuseppe Garibaldi]] gjorde at han i 1862, måtte tre tilbake til fordel for [[Urbano Rattazzi]]. 

I den etterfølgende perioden fulgte han politikken fra sin plass i parlamentet. I 1866 ble han på nytt ble utnevnt som statsminister, og i tillegg utenriks- og innenriksminister. Etter sin avgang som statsminister i 1867, trakk han seg helt tilbake fra politikken.

Innenrikspolitisk sto Ricasoli for desentralisering av makten og var tilhenger av Cavours ide om en «fri kirke i en fri stat». I utenrikspolitikken var Ricasoli orientert mot [[Kongeriket Preussen|Preussen]]. 

Ricasoli er betegnet som en alvorsmann, hardt arbeidende og karakterfast, og helt uten behov for å skulle oppnå folkets gunst. Han ble heller aldri populær.<ref>{{Kilde www|url = https://runeberg.org/nfcc/0098.html|tittel = Ricasoli, Bettino|besøksdato = 2015-10-28|forfattere = |dato = |fornavn = |etternavn = |redaktør-fornavn = |redaktør-etternavn = |forlag = Nordisk familjebok på [[Project Runeberg]]}}</ref>
<gallery>
File:Bettino Ricasoli accoglie il re d’Italia Vittorio Emanuele II in visita al castello di Brolio.png|Ricasoli tar imot Victor Emanuel II på slottet Brolio
File:Castello di brolio0001.JPG|Slottet Brolio
</gallery>