Redigerer Beleiringen av Stralsund (1711–1715) (avsnitt)

==Avtale om deling av svensk Pommern==
Da Brandenburg-Preussen, som også ønsket å annektere Svensk Pommern, kom inn i alliansen på sommeren, ble det undertegnet en dansk-prøyssisk avtale om delingen av Svensk Pommern langs Peene, hvor Danmark sikret seg kravet om den nordlige delen med Stralsund, og [[Brandenburg-Preussen]] den sørlige delen med [[Szczecin|Stettin.]] [[August den sterke]] protesterte og siden danskene så ut til å medvirke så lite som mulig til de militære operasjonene og likevel få Stralsund, så begynte beleiringsstyrkene å krangle.

Stykene til Stenbock vendte vestover med 16&nbsp;000 mann for å [[Slaget ved Gadebusch|møte de allierte ved Gadebusch]], og lar 3&nbsp;000 mann være tilbake i garnisonen i Stralsund. Seieren deres og bevegelsen videre vestover distraherte de allierte fra beleiringen, og da Stenbock brant ned danske Altona, brant russiske styrker det  svenske Wolgast øst for Stralsund som hevn i 1713. De allierte kunne konsentrere seg om Stralsund igjen etter at styrkene til Stenbock, forfulgt av 36&nbsp;000 polakker, russere og saksere ble slått i slaget ved Tönning den 16. mai 1713. Før de slo seg sammen med beleiringsarméen nær Stralsund, ble de russiske styrkene under [[Aleksandr Danilovitsj Mensjikov|Alexander Mensjikov]]<ref>"Bushkovitch309310"></ref>[[Tsar-Russland|Den russiske tsaren]] [[Peter I av Russland|Peter den store]] hadde gitt baron [[Aleksandr Danilovitsj Mensjikov]] kommandoen for beleiringen av Stralsund, Stettin [[Beleiringen av Tönning|og Tönning]], men var de første årene selv i Pommern. og et saksisk ingeniørkorps ble ført i stilling fra Tönning til [[Szczecin|Stettin]], den andre store svenske festningen i Pommern, og de tok denne den 20. september 1713. [[Tsar-Russland|Den russiske tsaren]] [[Peter I av Russland|Peter den store]] måtte trekke styrkene sine fra Det tysk-romerske riket med vilkårene i Adrianopel-traktaten, som ble underskrevet den 25. juni 1714 etter [[Den russisk-tyrkiske krig (1710–1711)|Prut-felttoget]].

[[Karl XII av Sverige|Svenskekongen Karl XII]], som var i eksil i [[Tighina|Bender]] i [[Det osmanske rike]]t mellom [[Kapitulasjonen ved Perevolotsjna|overgjevinga i Perevolotsjna]] til han vendte tilbake i 1714, hadde sett for seg at Stralsund skulle være en base for et nytt angrep på Peter den store. Planene til Karl XII var et todelt angrep fra en svensk armé fra Pommern og en tyrkisk armé fra sør. Da Karl XII nådde Stralsund i november 1714, ble garnisonen i byen forsterket til en styrke på 17&nbsp;000 mann. Karl XII lette etter allierte og forhandlet også med [[Brandenburg-Preussen]], men var motvillig til å godta kravet til Fredrik Wilhelm om Stettin og en betaling på 400&nbsp;000 [[Riksdaler|riksdalere.]] I april 1715 erklærte Brandenburg-Preussen krig.

Selv om Georg I ikke var involvert i krigen som konge av Storbritannia, men bare som hertug av Hannover, fikk den danske marinen støtte i beleiringen av 
åtte britiske fartøy, som admiral John Norris ga de. Han hadde ordre om å passe på kjøpmennene til de maritime maktene i [[Østersjøen]]. I juli nærmet den allierte styrken seg Stralsund fra land, og i november tok en samlet dansk-saksisk-prøyssisk armé øya [[Rügen]] nord for byen. Da nederlaget ikke var til å unngå, rømte Karl XII og byen overga seg [[julaften]]. Stralsund ble hovedstad i Dansk Pommern. Se: [[Slaget ved Stresow]] (16. november 1715), som var oppgjøret om herredømmet over den strategisk viktige øya [[Rügen]] som avgjorde beleiringen av Stralsund. Her siteres også - med referanser - militærhistorikeren K. C. Rockstroh om den senere fortifikasjonssjef for Danmark, Norge og hertugdømmene [[Hans Heinrich v. Scheel (1668–1738)]] i Dansk biografisk Leksikon XXI, s. 57, at han  «ledede belejringen og indtagelsen af [[Tønning]] 1713–1714, [[Stralsund]] 1715, [[Wismar]] 1716 og planlagde den ikke udførte overgang til Skåne 1716».