Redigerer Behistuninnskriftene (avsnitt)

== Oversettelse ==
Inskripsjonen ble notert i midten av [[800-tallet]] av den arabiske reisende [[Ibn Hawqal]], som tolket figurene som en lærer som straffer sine elever. Det var ikke før i [[1598]], da engelsmannen [[Robert Sherley]] så inskripsjonene under et diplomatisk oppdrag til [[Iran|Persia]] på oppdrag av [[Østerrike]], som inskripsjonen først ble kjent for vesteuropeiske lærde. Hans selskap dro  slutningen at det var en avbildning av [[Kristi himmelfart]] med en inskripsjon på gresk.

Bibelske mistolkninger av europeere tilhørte normen under de følgende to århundrene. Den franske generalen [[Gardanne]] anså at det var Kristus med sine tolv apostler, og Robert Ker Porter trodde det var [[Israels tolv stammer]] og [[Salmaneser I]]. Den italienske oppdageren [[Pietro della Valle]] besøkte inskripsjonene under en pilegrimsreise omkring år 1621. Den tyske reisende [[Carsten Niebuhr]] besøkte stedet omkring [[1763]] under sin oppdagelsesreise i [[Den arabiske halvøy|Arabia]] og [[Midtøsten]] på oppdrag av kong [[Fredrik V av Danmark]]. Han publiserte en avskrift av inskripsjonene i en sammenfatning av sine reiser i [[1777]]. Niebuhrs avskrifter ble senere benyttet av [[Georg Friedrich Grotefend]] og andre i deres forsøk på å dechiffrere den gammelpersiske kileskrift. Grotefend hadde år 1802 dechiffrert ti av 37 gammelpersiske tegn.

I [[1835]] var sir [[Henry Rawlinson]] en offiser i [[det britiske østindiske kompani]]s hær kommendert til styrkene i Shah i [[Iran]]. Han begynte å studere inskripsjonene på alvor. Da stedet Bisutuns navn ble anglisert til «Behistun», ble monumentet kjent som «Behistuninnskriftene». Trass i deres utilgjengelighet klart Rawlinson å ta seg opp klippene og laget en ny kopi av de gammelpersiske innskriftene. Det elamittiske satt ovenfor en kløft, og det babylonske ytterligere fire meter høyere; begge var for vanskelige å nå og ble overlatt til senere.

Med den persiske teksten og med omkring en tredjedel av tegnene, som var blitt tilgjengelige for ham gjennom Grotefends arbeide, begynte Rawlinson arbeidet med å dechiffrere teksten. Heldig nok inneholdt den første delen av teksten en liste over samme persiske konger som var blitt funnet hos [[Herodot]] i sin opprinnelige persiske form til forskjell fra Herodots greske translitterering. For eksempel var Dareios opprinnelig skrevet «Dâryavuš» istedenfor på gresk «Δαρειος». Gjennom å koble navnene og tegnene kunne Rawlinson til år 1838 dechiffrere kileskriftstypen som ble benyttet i gammelpersisk. Han presenterte sine resultater for [[Royal Asiatic Society]] i [[London]] og [[Société Asiatique]] i [[Paris]].

Under en periode var Rawlinson stasjonert i [[Afghanistan]], men vendte tilbake til stedet i [[1843]]. Han tok seg først forbi en kløft mellom de persiske og elamittiske inskripsjonene ved å legge ut planker i mellomrommet, og skrev deretter av den elamittiske inskripsjonen. Han klarte senere å finne en lokal hjelper og fikk ham til å klatre opp en sprekk i klippen og spenne rep over den babylonske teksten, slik ar avstøpninger i [[papier-mâché]] kunne lages. Rawlinson, [[Edward Hincks]], [[Julius Oppert]], [[William Henry Fox Talbot]] og [[Edwin Norris]] arbeidet deretter, enten hver for seg eller i samarbeid med hverandre, og klarte til slutt å desciffrere inskripsjonene.

Den elamittiske teksten ble utgitt av Edwin Norris (Asiatic Soc. 1853) og Oppert (''Le peuple et la langue des médes'', 1879). Den babylonske, som også var utgitt av Rawlinson, ble analysert av Oppert i hans ''Expedition en Mésopotamie'', del II (1864).

Foruten disse innskrifter av Dareios har senere konger lenger nede latt innhugge tekster på [[Pahlavi (språk)|pehlevi]] og gresk, og de ble først publisert av [[Silvestre de Sacy]]. Sacy var en berømt fransk orientalist, som skrev blant annet ''Mémoire sur les monuments et inscriptions de Kirman-shah ou Bisutun'' (1815) der han beskriver Behistuninskriften.

Muligheten til å lese gammelpersiske, elamittiske og babylonske tekster var et avgjørende steg som gjorde [[assyriologi]] till et moderne vitenskapsområde.