Redigerer Bartholomæus Deichman (avsnitt)

===Karriere===
Han steg raskt i gradene på sin [[teologi]]ske løpebane. Etter eksamen reiste han blant annet til [[Frankfurt am Main|Frankfurt]], [[Leiden]] og [[Utrecht]]. I sitt 22. år ble han [[feltprest]] for de danske hjelpetroppene som kjempet med den engelske kong [[Vilhelm III av England|Vilhelm III]]s [[hær]] mot [[Frankrike|franskmennene]] i [[1693]]. Etter tre års tjeneste der ble han [[hoffpredikant]] og [[skriftefar]] for [[Carl av Danmark|prins Carl av Danmark]], som han fulgte på utenlandsreise i tre år. I [[1699]] kom han tilbake, og ble da etter en rekke merkelige forflytninger [[biskop i Viborg]] i [[1700]]. I denne stillingen la han uten tvil adskillig dyktighet for dagen, men ellers ble det felt de forskjelligste dommer over hans embetsutførelse.

Det meste av sitt liv tilbragte Deichman imidlertid i Christiania, hvor han ble biskop i [[1713]]. Som biskop i Norge kastet han seg også over en mengde rent verdslige saker, og hadde stor innflytelse ved hoffet ettersom han forstod hvordan han skulle få [[Frederik IV av Danmark og Norge|Frederik IV]]s dronning, [[Anna Sophie av Danmark og Norge|Anna Sophie]], på sin side. Dronningen hadde først vært kongens elskerinne, deretter gift med kongen i et [[morganatisk ekteskap]], før hun endelig ble dronning i 1721. Det later ikke til at biskop Deichman hadde noen moralske kvaler med å innynde seg hos hverken henne eller kongen.<ref name=":0">{{Kilde www|url=https://kulturoginformation.dk/perspektiv/fagmagasinet/2003/nr14/13|tittel=Carl og Kardinalærkebiskoppen|besøksdato=2021-10-26|forfattere=Ole Harbo, forsker ved Danmarks Biblioteksskole, København.|språk=da|verk=Forbundet Kultur og Information|arkiv-dato=2021-10-27|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20211027001934/https://kulturoginformation.dk/perspektiv/fagmagasinet/2003/nr14/13|url-status=yes}}</ref> 

I [[1724]] skrev han et [[brev]] til kongen til forsvar for det norske folk, hvor han skildret nordmennenes tapperhet og offervillighet under krigen og deres store lidelser. 

For å sikre seg kongens gunst og skaffe penger i statskassen solgte biskop Deichman unna en rekke av de norske kirkene<ref name=":0" />, noe som fra et kirkelig synspunkt var en høyst uheldig og lite biskoppelig foranstaltning. Som belønning for det tilskuddet til statskassen som kirkesalget førte til, utnevnte kong Frederik ham til [[konferensråd]] i 1724.<ref name=":0" /> Det var svært uvanlig at en biskop også fikk en slik tittel.<ref name=":1">{{Kilde www|url=https://runeberg.org/nfbf/0029.html|tittel=25-26 (Nordisk familjebok / Uggleupplagan. 6. Degeberg - Egyptolog)|besøksdato=2021-10-27|dato=1907|språk=sv|verk=runeberg.org|sitat=Deichmann, Bartholomeus}}</ref> Da Deichman forsøkte å selge norske prestegårder ble han imidlertid stoppet.<ref name=":0" /> 

På Deichmans initiativ opprettet kong Frederik i 1724 en såkalt «geheimekommission» som skulle granske embetsmenn som var mistenkt for å ha tatt i mot bestikkelser (såkalt «Skænk og Gave»).<ref name=":1" /> Denne kommisjonens arbeid tok to år, og innen den ble oppløst i 1726 hadde biskopen klart å ramme en rekke av sine personlige, og tidligere så mektige, fiender.