Redigerer Aztlán (avsnitt)

==Legenden==
Legendene forteller at syv nahua-stammer bodde i [[Chicomoztoc]], som betyr «stedet med de syv huler». Hver hule representerte en av stammene: xochimilca, tlahuica, acolhua, tlaxcalan, [[Tepanekerne|tepaneca]], chalca og mexica. På grunn av deres felles språklige opprinnelse, blir disse stammene kalt ''nahuatlaca'' (nahuaer). Etter å ha forlatt hulene, bosatte disse syv stammene seg i nærheten av Aztlán.

De ulike beskrivelsene av Aztlán er ikke entydige. I noen legender beskrives Aztlán som et paradis. I [[Aubin Codex]] hevdes det derimot at aztekerne var underkuet av en tyrannisk samfunnselite på Aztlán som kalte seg selv ''Azteca Chicomoztoca''. Under ledelse av deres prest, greide aztekerne til slutt å flykte fra denne herskerklassen. På veien fikk de forbud av deres gud [[Huitzilopochtli]] mot å kalle seg selv «atzekere». Guden forklarte dem at de skulle bli kjent under navnet ''mexica''. 

Aztláns rolle i aztekernes mytologi er mindre viktig enn deres legendariske fortellinger om  folkevandringen til [[Tenochtitlan]]. Denne vandringen sørover begynte ifølge legenden den [[24. mai]] [[1064]]. I 1064 fant det sted et vulkansk utbrudd i [[Sunset Crater]] i [[Arizona]]. Det aztekiske solåret ble innledet den 24. mai [[1054]]. Samme år som [[supernova]]-eksplosjonen i [[krabbetåken]] ble observert fra mai til juli.

Hver enkelt av de syv stammene skal ifølge legendene ha dannet sine egne bystater i det sentrale [[Mexico]]. To av disse bystatene skal ha vært ''Tepaneca'' (idag [[Azcapotzalco]]) og ''Matlatzinca'' (som talte et [[Otomangueanske språk|otomangueansk språk]] som ikke er en del av den [[uto-aztekiske språk]]familie), som ble dannet i perioden 1300&ndash;1521.

Legendene forteller videre at ''mexica'' var den siste stammen som vandret sørover. Da de ankom deres forfedres hjemland i [[Mexicodalen]], var alt land erobret, og de ble tvunget til å okkupere et område langs [[Texcocosjøen]].