Redigerer Axel Springer (selskap) (avsnitt)

===Springerkonsernet som mål for mediekritikk===

I 1968 hadde konsernet allerede oppnådd en betydelig markedsandel, og særlig i radikale studentkretser ble selskapet sett på som en trussel mot pressefriheten og den offentlige meningsutveksling. Rapporteringen fra [[Vietnamkrigen]] var en torn i øyet på mange venstreradikale som oppfattet dem som falske og forutinntatte. Axel Springer selv, en overbevist antikommunist, uttalte at «man er imot kommunisme som man er imot kreft». Studentopprøreren [[Rudi Dutschke]] organiserte protestaksjoner mot Springerpressen, som på sin side svarte med kampanjejournalistikk mot «urostifteren» Dutschke. Det har blitt hevdet at Springerpressens journalistikk bidro til det senere attentatet mot Dutschke.

[[Heinrich Böll]] kritiserte Springerpressens omtale av studentopprørerne, RAF-terroristene og de venstreradikale i sin kjente roman ''[[Katharina Blums tapte ære]]'' (som også ble filmatisert). Bölls bok var basert på personlige erfaringer. I 1972 hadde Böll offentliggjort en artikkel kalt «Will Ulrike Meinhof Gnade oder freies Geleit?». Springerpressen svarte straks med artikler om Bölls sønns angivelige kriminelle aktiviteter; han skulle ha sørget for reisepass til RAF-medlemmer. ''Bild-Zeitung'' skrev også om en husundersøkelse hos Böll før den overhodet hadde funnet sted. Böll benyttet derfor også anledningen til å kritisere forbindelsene mellom Springerpressen og påtalemyndigheten og politiet.

Axel Springer var Tysklands største mediemogul i etterkrigstiden, og figuren Elliot Carver i James Bond-filmen [[Tomorrow Never Dies]], som i likhet med Springer leder et medieimperium i Hamburg, har visse likhetstrekk med ham.{{tvilsomt}}

Konsernets støtte til Israel har blitt kritisert av venstreorienterte og muslimer flere ganger. Axel Springer har konsekvent nektet å ta inn annonser for partiet Die Linke og dets forløper PDS, som konsernet oppfatter som ekstremistisk.{{tr}}