Redigerer Auschwitzprosessen i Frankfurt (avsnitt)

== Rettssak ==
I de første og største sakene tok Bauer ut 22 tiltaler mot mistenkte gjerningspersoner. De fleste sakene endte med relativt lave straffer, for medvirkning til drap fordi retten mente de tiltalte stort sett fulgte ordre og ikke myrdet på eget initiativ. Bauer var skuffet over de milde dommene. Rettens argumentasjon la ansvaret på øverste ledere (som var døde) eller et fåtall sadister på laveste nivå, mens mange andre gikk fri eller fikk milde straffer. Bauer argumenterte for at det for straffansvar ikke var nødvendig å konstatere en direkte medvirkning til drapene, da det dreide seg om en industrialisert drapsprosess. Først langt senere ble dette synspunktet tatt opp i tysk rett. På tross av de relativt milde straffene, bidro disse prosessene vesentlig til å få i gang det offentlige og sosial oppgjøret med holocaust i Tyskland ([[Vest-Tyskland]]).{{Sfn|Bárd|2020|s=268}}<ref name=":2"/><ref name=":4"/>

=== Dom ===
[[Fil:Kdylewski RJMARANANPICS.jpg|miniatyr|Klaus Dylewski ble i Frankfurt dømt til fem års fengsel for medvirkning<ref>Wittmann, R. (2012). ''Beyond Justice.'' Harvard University Press.</ref> til minst 750 mord. Han slapp ut etter tre år i fengsel.]]

[[Robert Mulka]] (Höß' adjutant og del av toppledelsen for Auschwitz) ble dømt for medvirkning til {{formatnum:3000}} drap og fikk 14 års fengsel, mens ''[[Unterscharführer]]'' (korporal) [[Josef Klehr]] som moret seg med å drepe pasienter med [[fenol]] ble dømt for 475 mord og satt i fengsel resten av livet. Klehr fremsto som et monster som tyskere flest kunne distansere seg fra.<ref name="Goda"/> [[Johan Vogt]] bemerket at mange av funksjonærene fra Auschwitz som stod tiltalt i Frankfurt, fremsto som skikkelige og «brave» borgere som var overrasket over at de ble trukket for retten: «Vi alle gjorde intet annet enn vår plikt, selv om det ofte falt oss tungt og gjorde oss fortvilt.»<ref>{{Kilde bok | forfatter = Vogt, Johan | utgivelsesår = 1966 | tittel = Det store brennoffer: jødenes skjebne under den annen verdenskrig | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007043001004 | side = 14}}</ref>

Oswald Kaduk, Josef Klehr, Wilhelm Boger og Stefan Baretzk ble dømt for mord, blant annet fordi de ikke bare gjennomførte drap etter ordre, men gjorde det ivrig, til overmål og på eget initiativ. Baretzki, Boger og Klehr ble dessuten dømt for medvirkning til [[massemord]]. Baretzki ble dømt for medvirkning til mord på minst {{formatnum:5000}} mennesker i forbindelse med «seleksjon» på ankomstrampen. Klehr viste ivrig og villig initiativ ved å drepe jøder med [[fenol]]innsprøytning i hjertet og ved ivrig tjeneste ved [[gasskammer]]et.<ref>{{Kilde avis|tittel=Kleiner Mann ganz groß|url=https://taz.de/!1523186/|avis=Die Tageszeitung: taz|dato=1995-01-27|besøksdato=2020-03-06|issn=0931-9085|sider=15–17|språk=de|fornavn=Hermann|etternavn=Langbein|side=|sitat=Der Beihilfe zum Mord ist er schuldig: bei mindestens fünf Selektionen, von denen bei jeder mindestens 1.000 Menschen dem Tod überantwortet wurden; bei mindestens fünf Lagerselektionen, von denen jede mindestens 50 Menschen erfaßte. Für jede Tat wird eine Strafe von 31/2 Jahren Zuchthaus ausgesprochen. Für die Mitwirkung an der Räumung des Theresienstädter Familienlagers, die besonders grausam war und 3.000 Menschen betraf, erhält Baretzki eine Strafe von 5 Jahren. Da der Angeklagte Auslandsdeutscher ist und durch den Einfluß des Milieus und seine Schulung zum Mörder wurde, ist das Gericht an der untersten Grenze der zeitlichen Freiheitsstrafen geblieben. Diese werden zu einer Gesamtstrafe von 8 Jahren Zuchthaus zusammengezogen. Gleichzeitig wird Ehrverlust für Lebenszeit ausgesprochen.}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Confession that isn’t: the fear claims of Dr. Franz Lucas between accusation and acquittal in the Frankfurt Auschwitz Trial (1963–65)|publikasjon=Holocaust Studies|doi=10.1080/17504902.2020.1718921|url=https://doi.org/10.1080/17504902.2020.1718921|dato=2020-01-24|forfattere=|fornavn=Andrew|etternavn=Wisely|via=|serie=0|bind=0|hefte=|sider=1–26|issn=1750-4902|besøksdato=2020-03-06|sitat=The criminal motivation of Oswald Kaduk, Josef Klehr, Wilhelm Boger, and Stefan Baretzki was never in doubt. Their individual sadistic crimes not only sold newspapers, but also illustrated Section 211 of the German penal code, which defined a murderer as one whose base subjective motive was bloodlust, sexual desire, or greed, and who used cruel and treacherous means to kill. Their atrocities were easily punishable under existing German penal law because they were examples of not only following orders out of duty, but doing so excessively and with initiative.}}</ref> I rettssalen innrømte Baretzki at propagandafilmen ''[[Blod og gull]]'' (av [[Veit Harlan]]) ble vist for SS-mannskapet for å oppildne dem før aksjoner mot jødene.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Trial by documentary: the Harlans, between Jud Süss (1940) and Notre Nazi (1984)|publikasjon=Holocaust Studies|doi=10.1080/17504902.2019.1637496|url=https://doi.org/10.1080/17504902.2019.1637496|dato=2019-08-09|forfattere=|fornavn=Brad|etternavn=Prager|via=|serie=0|bind=0|hefte=|sider=1–22|issn=1750-4902|besøksdato=2020-03-06|sitat=The film was repeatedly shown to SS units before they were sent into action against Jews. It was shown to the non-Jewish population when the Jews were about to be deported. Concentration camp guards saw it. And at the Auschwitz trial in Frankfurt former SS Rottenführer Stefan Baretzki admitted that the effect of showing the film was to instigate maltreatment of prisoners.}}</ref>

Domstolen la til grunn at tiltalte bare kunne dømmes for medvirkning så sant de ikke hadde opptrådt særlig ondskapsfullt og med eget initiativ. Der enkelttilfeller av mord, utover det som var vanlig for medarbeidere i Auschwitz, ikke kunne bevises, ble tiltalte frifunnet eller dømt bare for medvirkning (som i Mulkas tilfelle). Dommen ble stadfestet av Forbundsrepublikkens høyesterett. I 1951 ble Josef Hitreiter dømt i en vesttysk domstol for massemordet i [[Treblinka]], basert på at Hitreiter rutinemessig deltok i leirens drift når massemord pågikk. Den tyske statsviteren Kerstin Freudiger mener at det hadde skjedd en endring av rettspraksis.{{Sfn|Richter|2020|s=170}}<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Book Review – Kerstin Freudiger's Die juristische Aufarbeitung von NS-Verbrechen (Nazi Crimes Before The Courts) - Review of Kerstin Freudiger, Die juristische Aufarbeitung von NS-Verbrechen (Tübingen: J.C.B. Mohr (Paul Siebeck), 2002, € 69.00, ISBN 3-16-147687-5).|publikasjon=German Law Journal|doi=10.1017/S2071832200015613|url=https://www.cambridge.org/core/product/identifier/S2071832200015613/type/journal_article|dato=desember 2002|fornavn=Phoebe|etternavn=Kornfeld|serie=12|språk=en|bind=3|sider=E2|issn=2071-8322|besøksdato=2023-01-27}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Die juristische Aufarbeitung von NS‐Verbrechen, av Kerstin Freudiger. Beiträge zur Rechtsgeschichte des 20. Jahrhunderts, bind 33. Redigert av Knut Wolfgang Nörr et al. Tübingen: Mohr Siebeck, 2002. Pp. xi+444. €69.00.|publikasjon=The Journal of Modern History|doi=10.1086/431872|url=https://www.journals.uchicago.edu/doi/10.1086/431872|dato=2005|fornavn=Devin O.|etternavn=Pendas|serie=2|språk=en|bind=77|sider=491–494|issn=0022-2801|besøksdato=2023-01-27}}</ref>