Redigerer Augustus (avsnitt)

=== Cæsars arving ===
[[Fil:Jean-Léon_Gérôme_-_The_Death_of_Caesar_-_Walters_37884.jpg|miniatyr|300px|«Cæsars død», maleri av [[Jean-Léon Gérôme]] (1867). Den 15. mars 44 f.Kr. ble Octavius' adoptivfar Julius Cæsar myrdet av en konspirasjon ledet av [[Marcus Junius Brutus]] og [[Gaius Cassius Longinus]].]]

På den tiden da Julius Cæsar ble drept på ''[[Idus martiae]]'', det vil si 15. mars 44 f.Kr., drev Octavius med sine studier og fikk militær opplæring i [[Apollonia (Illyria)|Apollonia]] i [[Illyria]]. Han avslo rådet fra en del militæroffiserer om å søke tilflukt hos troppene i romerske [[Makedonia (romersk provins)|Makedonia]] og seilte istedet til [[romersk Italia]] for å forvisse seg om at han hadde en mulig politisk framtid eller sikkerhet.<ref name="eck 9">Eck (2003), 9.</ref> Etter å ha gått i land ved Lupiæ i nærheten av [[Brindisi|Brundisium]] fikk han høre innholdet i Cæsars testamente, og da besluttet han å bli Cæsars politiske arving i tillegg til å være arving til to tredjedeler av hans gods og eiendeler.<ref name="rowell 16" /><ref name="eck 9"/><ref>[[Appian]]: ''Civil Wars'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Appian/Civil_Wars/3*.html#9 3.9–11].</ref> Ettersom Cæsar ikke hadde noen legitime barn,<ref>Hans datter [[Julia Cæsaris|Julia]] døde i 54 f.Kr.</ref> hadde han adoptert sin grandnevø Octavius som sin sønn og hovedarving.<ref name="rowell 15">Rowell (1962), s. 15.</ref> Ved adopsjonen tok Octavius sin grandonkels navn, '''Gaius Julius Caesar'''. Romere som hadde blitt adoptert inn i en ny familie beholdt vanligvis sitt gamle ''[[Tria nomina|nomen]]'' i det historiske familienavnet, eksempelvis ''Octavianus'' for en som hadde vært en Octavius, ''Aemilianus'' for en som hadde vært en Aemilius, etc. Det er ingen bevis for at han noen gang bar navnet ''Octavianus'', antagelig for at det ville ha gjort hans beskjedne herkomst for opplagt.<ref>Mackay (2004), 160.</ref><ref name="eck 10"/><ref>Southern: ''Augustus'' ss. 20–21</ref> Til tross for at han aldri offisielt bar navnet ''Octavianus'' har det vært sedvane blant historikere å referere til den nye Cæsar i tiden mellom hans adopsjon og hans antagelse i 27 f.Kr. under navnet Augustus, som ''Octavius''.<ref>Southern: ''Augustus'' s. 21</ref> [[Marcus Antonius]] anklaget senere Octavius for at han hadde klart å bli Cæsars adoptivsønn ved seksuelle tjenester, men [[Sveton|Suetonius]], i hans verk ''[[De vita Caesarum]]'' («Livet til de tolv cæsarer»), beskrev Antonius' beskyldninger som politiske ærekrenkelser.<ref>Suetonius: ''Augustus'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Augustus*.html#68 68], [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Suetonius/12Caesars/Augustus*.html#71 71].</ref>

For å gjøre suksess i de øvre skiktene i det romerske politiske hierarkiet, kunne Octavius ikke være hemmet av begrensede økonomiske midler.<ref name="eck 9 10">Eck (2003), 9–10.</ref> Etter en varm velkomst av Cæsars soldater ved Brundisium,<ref name="rowell 19"/> krevde Octavius en andel av de midler som var tildelt for den påtenkte krigen mot [[Partia]] i Midtøsten.<ref name="eck 9 10"/> Det skal ha dreid seg om 700 millioner ''[[Sestertius|sestersier]]'' som var oppbevart i Brundisium, hovedkvarteret i Italia for militære operasjoner i øst.<ref name="rowell 18">Rowell (1962), s. 18.</ref> Senatet undersøkte senere forsvinningen av offentlige midler, men kom ikke med beskyldninger mot Octavius ettersom han benyttet pengene til å sende soldater mot senatets erkefiende [[Marcus Antonius]].<ref name="rowell 19">Rowell (1962), s. 19.</ref> Octavius gjorde en annet dristig handling i 44 f.Kr. da han uten offisiell tillatelse la beslag på den årlige tributt som hadde blitt sendt til Italia fra Romas provins i [[Midtøsten]].<ref name="eck 10">Eck (2003), s. 10.</ref><ref name="ccaa 18">Eder (2005), s. 18.</ref> Octavius begynte deretter å understøtte sin personlige hær med Cæsars veteranlegionærer og med soldater som var utpekt for krigen med Partia. Han skaffet seg støtte ved å framheve at han var Cæsars arving.<ref name="eck 9"/><ref>[[Appian]], ''Civil Wars'' [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Appian/Civil_Wars/3*.html#11 3.11–12].</ref> På sin marsj mot Roma gjennom Italia var hans tilstedeværelse og økonomiske midler lokkende for mange, og han tiltrakk seg Cæsars tidligere veteraner stasjonert i [[Campania]].<ref name="eck 10"/> I juni hadde han samlet en hær på 3000 lojale veteraner og betalte hver av dem en lønn på 500 ''[[denarius|denarii]]''.<ref name="chisholm 24">Chisholm (1981), s. 24.</ref><ref name="chisholm 27">Chisholm (1981), s. 27.</ref><ref name="rowell 20">Rowell (1962), s. 20.</ref>

[[Fil:Augustus Statue.JPG|miniatyr|upright|En statue av Augustus av den yngre Octavius, datert ca. 30 f.Kr.]]

Octavius kom fram til Roma den 6. mai 44 f.Kr.<ref name="eck 10"/> og fant konsul Marcus Antonius i en ubehagelig våpenstillstand med Cæsars mordere; de hadde blitt gitt et generelt [[amnesti]] den 17. mars. Antonius hadde imidlertid greid å drive de fleste av dem ut av Roma.<ref name="eck 10"/> Det var grunnet hans «provoserende» lovprisning som ble gitt ved Cæsars begravelse, og som hisset opp den folkelige opinion mot morderne.<ref name="eck 10"/> Selv om Antonius skaffet seg politisk støtte hadde Octavius fortsatt muligheten til å konkurrere med ham som det ledende medlemmet av fraksjonen som støttet Cæsar. Marcus Antonius tapte støtten fra mange romere og tilhengere av Cæsar da han først motsatte seg forslaget om å opphøye Cæsar til guddommelig status.<ref name="eck 11">Eck (2003), s. 11.</ref> Octavius klarte å overtale Antonius til å overgi Cæsars penger til ham. Imidlertid greide Octavius i løpet av sommeren å vinne støtte fra de som sympatiserte med Cæsar ettersom disse vurderte den unge arvingen som mindre ond og håpet å kunne manipulere ham eller bære over med ham mens de kvittet seg med Antonius.<ref>Syme (1939), ss. 114–120.</ref> I september startet en taler fra de aristokratiske [[optimatene]], [[Cicero|Marcus Tullius Cicero]], et angrep på Antonius i en rekke taler kalt ''philippicæ'' hvor han framstilte Antonius som den største trussel mot senatet.<ref name="chisholm 26">Chisholm (1981), s. 26.</ref><ref name="rowell 30">Rowell (1962), s. 30.</ref> Med folkemeningen i Roma mot seg og hans år som konsulær konsul nær slutten, forsøkte Antonius å få vedtatt lover som ville gi ham kontroll over provinsen [[Gallia Cisalpina]], «Gallia på denne siden av Alpene». Denne hadde blitt gitt ham som en del av hans provins fra [[Decimus Junius Brutus Albinus]], en av de som hadde vært med på å myrde Cæsar.<ref name="eck 11 12">Eck (2003), s. 11–12.</ref><ref name="rowell 21">Rowell (1962), s. 21.</ref> Octavius hadde i mellomtiden bygget opp sin private hær i Italia med Cæsars tidligere veteraner, og den 28. november vant han over to av Antonius' legioner med tiltrekkende tilbud om pengegevinst.<ref>Syme (1939), ss. 123–126.</ref><ref name="eck 12">Eck (2003), s. 12.</ref><ref name="rowell 23">Rowell (1962), s. 23.</ref> I møte med Octavius' store styrke turde ikke Antonius å bli værende i Roma og til senatets lettelse flyktet han til Gallia Cisalpina som ble overlevert til ham den 1. januar.<ref name="rowell 23"/>