Redigerer Asbjørn Halvorsen (avsnitt)

== 1930-tallet ==
Gjennom hele Hamburg-epoken dannet Halvorsen og Otto Harder et radarpar. På lagbildet etter 1928-mesterskapet sto de to inne i en laurbærkrans med resten av laget rundt. Halvorsen var dirigenten med det store overblikket. Harder var oksen som fikk ballen i mål, uhyre stor og sterk. Harder hadde vært med i [[første verdenskrig]] og var kjent for markerte nasjonalistiske holdninger. I 1931 ga han seg i Hamburg, og året etter meldte han seg inn i [[NSDAP]] (nazipartiet). Ikke lenge etter også i [[SS]]. 

Halvorsen spilte fortsatt på Hamburg men merket at nazifiseringen av tysk idrett førte med seg krav om ensretting og innordning. I 1933, året for nazistenes maktovertakelse, dro derfor Halvorsen tilbake til Norge. Men først var det klart for testimonial. Schwerin ble slått hele 14-0 i september 1933. Som avskjedspresang fikk Halvorsen mot normalt ta straffe, og kom dermed på scoringslisten. Under hyllningsseremonien etterpå hevet alle lagkameratene armen til Hitler-hilsen. Én mann sto rolig i sentrum av det hele med armene langs kroppen i en skog av heil: Asbjørn Halvorsen. Etter 224 kamper for Hamburg oppsummerte sportsavisen ''Fussball Woche'' at «Halvorsen vil bli stående i historien. Denne harde, men aldri unfaire mannen.» Avisen konkluderte med at Tyskland aldri ville glemme han. Den endelige avskjeden var på togperrongen i Hamburg, hvor HSV-fansen møtte opp og sang. Otto Harder hadde da med en gave – ballen fra avskjedskampen, i bronseforgylt utgave. Dermed fikk Halvorsen ballen han scoret sin karrieres siste mål med, en ball som nå står utstilt i SFKs klubbhus i Sarpsborg. Klubbhuset har en egen «Assi»-sal med et portrett av Halvorsen og en vegg med dekorasjoner fra hans epoke i tysk fotball.

===Trener for Sarpsborg===
Hjemme i Norge ventet jobben som trener for Sarpsborg. Ved inngangen til 1933 hadde Sarpsborg vunnet 11 av de siste 15 derbyene mot Fredrikstad, men en epoke var på hell. [[IL Sparta]] ble etablert i en egen liga for arbeiderklubber. Splittelsen skulle få store konsekvenser, fordi den gjorde at Sarpsborg FK mistet posisjonen som det naturlige topplaget for alle i industribyen. I mer aristokratiske Fredrikstad var det derimot aldri noen arbeiderklubb som fikk fotfeste. Samtidig hadde den såkalte «fotballprofessoren» og FFK-strategen Sten Moe utviklet Fredrikstad-stilen. Dette var en stil forut for sin tid hvor hele laget skulle kontre og gå hurtig i angrep når ballen ble vunnet, og vice versa ved balltap. 1933-sesongen innledet en grufull tapsrekke på ti strake derbymatcher for Sarpsborg fram til 1938. Verst av alt var tapet i juni 1933 da Fredrikstad vant 6-0 i Sarpsborg. Hjemme i Sarpsborg hadde nemlig ikke sarpingene tapt for FFK siden Norge var i union med Sverige. Det var derfor en litt nedslått klubb Halvorsen kom hjem til. Suksessen skulle ikke utebli. Etter hele tre omkamper mot Pors i 4. runde, ble Drammen og Drafn slått med 1-0 i påfølgende runder. Finalen mot Mjøndalen endte derimot med 1-2-tap i Trondheim. Året etter hadde Sarpsborg som første klubb hjemmekamp i cupfinalen, i en legendarisk duell mot Fredrikstad foran {{formatnum:15000}} tilskuere. Fotballforbundet utsatte kampen slik at alle tilskuerne skulle rekke fram, også de som hadde sittet på et tog som havarerte i Vestby. Også dette året tapte SFK, det ble 0-4 mot rødbuksene.

===Landslagstrener for Bronselaget===
[[Fil:Bronselaget_1936.jpg|mini|'''Bronselaget'''<br /><br />'''Bak fra venstre:''' Brustad, Isaksen, Kvammen, Ulleberg, Holmberg, Martinsen, Frantzen, Juve. '''Foran fra venstre:''' Eriksen, Johansen, Holmsen. Lagets trener var Asbjørn Halvorsen]]

Nå hadde Halvorsen fått større oppgaver. Etter å ha begynt som baneinspektør i forbundet i 1934 ble han i 1935 ansatt som generalsekretær og landslagstrener. Etter et sviende nederlag mot Sverige i september uttalte Halvorsen at med rett fornyelse og vekt på hardere fysisk trening skulle man ikke se mørkt på deltakelsen i [[Sommer-OL 1936|Berlin-OL]] året etter. Historiene er mange om hvordan Halvorsen tross sine harde ord kunne være empatisk og «se» den enkelte spiller. [[Jørgen Juve]] mente Halvorsen hadde dyp forståelse for det norske lynne, og at vi ikke så lett innordner oss systemer. Selv om Halvorsen var vant til tysk lynne, forsto han at i Norge måtte individualisme og frihet kombineres med system, slik at ikke det siste tok helt overhånd. Det ble en begredelig vårsesong for landslaget i 1936, og det ble stilt spørsmål ved om det ble for mye systemer og for lite frihet for den enkelte spiller. Norge spilte seg likevel greit fram til OL-kvartfinale foran {{formatnum:55000}} hjemmefans i Berlin. [[Adolf Hitler]] hadde møtt opp for se sine ariske gutter – det ble tatt rasehensyn i laguttaket – slå lilleputtlandet fra nord. Hitler hadde aldri sett en fotballkamp i sitt liv, og skulle aldri komme til å se noen flere. Det hele endte nemlig med 2-0-seier til Norge (laget ble senere kjent som [[Bronselaget]]) og den totale ydmykelse for tyskerne. Den tyske landslagssjef Otto Nerz fikk sparken.

Som landslagssjef vektla Halvorsen å bygge det beste laget, ikke nødvendigvis de 11 beste individuelle spillerne. Eksempelvis tok han ut Magnar Isaksen som indreløper, selv om mange mente andre indreløpere var bedre. Halvorsen vektla at Arne Brustad og Isaksen kjente hverandre så godt fra klubblaget Lyn. Brustad ble norsk toppscorer i OL med 5 mål, mens Isaksen scoret begge målene mot Tyskland, uttaket ble aldri mer kritisert. Semifinalen mot Italia endte med 1-2 etter ekstraomganger, mens Arne Brustad avgjorde til 3-2 mot Polen i bronsefinalen. Seks minutter før slutt, foran {{formatnum:90000}} tilskuere på Olympiastadion. 

Etter seier over Irland i kvaliken skulle Norge to år senere for første gang delta i [[VM i fotball 1938|fotball-VM]] &ndash; Norges første og eneste deltagelse i et VM-sluttspill før 1994. Men i VM ble det rett ut i første kamp: Nok et 1-2-tap etter ekstraomganger mot Italia, denne gang etter skandaløs dømming. Italia vant både OL i 1936 og VM i 1938, og i begge mesterskap var Norge laget som var nærmest å slå dem. Som landslagssjef stilte Halvorsen også krav til opptreden og nøkternhet, eksempelvis med alkohol. Også den delen av landslagssamlingene som ikke gikk med til fotball hadde Halvorsen stram regi på. Han hadde meninger om kosthold og fellesaktiviteter. Halvorsen hadde innført et toppidrettsregime – 50 år før Olympiatoppen og dagens begreper som «24-timersutøveren».