Redigerer Apostlenes gjerninger (avsnitt)

===''Apostlenes gjerninger'' sammenlignet med annen samtidig litteratur===
[[Fil:Tertullian.jpg|thumb|Tertullian skaper problemer for forståelsen av tittelen på ''Apostlenes gjerninger''.]]
Om man begrenser seg til ''Acta'', er [[genre]]spørsmålet på ingen måte avklart i forskningen. Man har forsøkt å sammenligne både med historieverker og med de antikke [[roman]]er uten at noen enighet er oppnådd. Når det gjelder antikke historieverker har man vist til den fortelling [[Kallisthenes]] (d. 328 [[f. Kr.]]) ga ut om [[Aleksander den store]]s felttog, ''Aleksanders gjerninger''. ''«Gjerninger»'' er her først og fremst å forstå som ''militære bedrifter''. Overensstemmelsen ser ut til hovedsakelig å ligge i tittelen, da det ellers er vanskelig å se fellestrekk mellom Aleksander-historien slik vi kjenner den, og ''Acta''. I den tidlige kirken er det eksempler på at tittelen ''Apostlenes gjerninger'' ble forstått i en helt spesiell betydning, nemlig som ''apostlenes undergjerninger''.

Et annet problem er at tittelen ''Apostlenes gjerninger'' muligens ikke er original. [[Tertullian]] (ca. [[160]]-[[230]]), refererer til verket som ''«Lukas' erindringer»''. Hans samtidige [[Ireneus]] refererer til verket som ''«Lukas' vitnesbyrd om apostlene»''. Mange varianter av tittelen finnes. Et poeng for lesere av verket i dag er at tittelen ''Apostlenes gjerninger'' kan være misvisende. Kanskje er verket ikke bygget rundt apostlene, men [[Den hellige ånd|Ånden]]. En slik forståelse finnes også i den kirkelige tradisjonen. [[Oecumenius]] tenker seg ''Acta'' som et femte evangelium og kaller det ''«Den hellige ånds evangelium»''.

Også ''Acta'' innledes av en prolog (Apg 1, 1-3). Denne er imidlertid svært ulik Lukasprologen. I stedet for å redegjøre for hva som skal komme, følger først et sammendrag av det foregående verket, før det fortelles om en periode på førti dager med undervisning av disiplene: ''«Den første boken, Teofilos, skrev jeg om alle de ting som Jesus begynte å gjøre og å lære, inntil den dagen han ble tatt opp til himmelen, etter at han ved Den hellige ånd hadde befalt apostlene som han hadde utvalgt. Og for dem sto han frem levende etter sin lidelse, med mange bevis, idet han viste seg for dem i førti dager og talte om det som hører Gudsriket til.»'' Man finner dermed her ikke noen redegjørelse for hva som skal komme. Noen opplever det som problematisk at denne perioden på førti dager ikke er skildret i Lukasevangeliet. En gammel forklaring er at motsetningen har oppstått den gang Lukas og ''Acta'' ble splittet opp. Da skal det ifølge denne teori de to skrifter ha blitt gjenstand for en redigering på hver sin kant, slik at Lukas ble forsynt med en ny slutt, og ''Acta'' med en ny begynnelse. Man har her tenkt seg at Luk 24, 49 gikk direkte over i Apg 1,6.<ref>Kümmel 1975, s.157</ref> Skillet mellom de to fremstillingene kan imidlertid forstås på en annen måte, på bakgrunn av de to bindenes ulike perspektiv: Lukasevangeliet fokuserer på Jesus-historien, og [[Kristi himmelfartsdag|himmelfarten]] er skildret som slutten på denne. I ''Acta'' er derimot perspektivet annerledes: Her er himmelfarten skildret med vekt på at den representerer begynnelsen på kirkens tid.<ref>Haenchen</ref> Da er det naturlig at undervisningen av [[disippel|disiplene]] vektlegges. ''Acta''-prologen er vanskelig å avgrense. Den går umerkelig over i en lengre tale av Jesus som ender med ordene om at disiplene skal være hans vitner «''i [[Jerusalem]] og i hele [[Judea]] og [[Samaria (region)|Samaria]], og inntil jordens ende''» (Apg 1,8). I disse knappe ordene gis det et sammendrag av hele verket, og man har dermed her det utsagnet man kunne forventet i den egentlige prologen, i form av et Jesus-ord.