Redigerer Antigonos II Gonatas (avsnitt)

== Konge av Makedonia ==
=== Antigonos mot Pyrrhos ===
[[Fil:Pyrrhus.JPG|thumb|Byste av Pyrrhos]]
[[Pyrrhos]], den aldrende konge av [[Epirus]], Makedonias nabo i vest, var en hærfører som var kjent for sin tapperhet, men var ofte uvøren. Da gallerne hadde beseiret og drept [[Ptolemaios Keraunos]] og Makedonias trone sto ledig, var Pyrrhos opptatt av oversjøisk krigføring. I håp om å erobre [[Italia]] og deretter [[Afrika]], drev han krig mot [[Roma]] og [[Kartago]], de to mektigste statene i den vestlige delen av [[Middelhavet]], men tapte han støtten fra de greske byene i sørlige Italia og [[Sicilia]] grunnet sin hovmodig oppførsel. I behov for forsterkninger, skrev han til Antigonos som en gresk konge til en annen og ba om tropper og penger. Antigonos avslo i all høflighet. I 275 f.Kr. kjempet romerne mot Pyrros i [[slaget ved Beneventum (275 f.Kr.)|slaget ved Beneventum]] som endte uten avgjørelse, men krigføringen hadde slitt så mye på Pyrros' ressurser at han besluttet å avslutte krigen i Italia og dra tilbake til Epirus.<ref>[http://www.h2g2.com/approved_entry/A3533726 «Pyrrhus the Eagle, King of Epirus: 319 - 272 BC»], ''h2g2'' 18. mai 2005</ref>

At Pyrrhos kom tilbake til Epirus med en svær hær på 8000 fotsoldater og 500 hester, og i sterkt behov for penger for å betale dem, var dårlig nyheter for Antigonos. Pyrrhos trengte en ny krig, og året etter, forsterket med galliske leiesoldater, invaderte han Makedonia. Krigen gikk bedre enn forventet. Han gjorde seg til herre over flere byer og 2000 desertører gikk over til hans side, og han besluttet å angripe Antigonos direkte. De møttes i et smalt fjellpass. Antigonos' makedonere begynte å trekke seg tilbake, men hans tropp med galliske leiesoldater som hadde ansvaret for hans krigselefanter sto urokkelig inntil de ble omringet av Pyrrhos' soldater og overga seg. Pyrrhos jaget etter Antigonos og restene av dennes hær som demoralisert av nederlaget nektet å slåss videre. Da de to hærene igjen sto overfor hverandre, gikk Pyrrhos fram og ropte navnene til motstandernes offiserer. Han overtalte hele infanteriet til å bytte side. Antigonos klarte å rømme ved å skjule sin identitet. Pyrrhos tok kontrollen over øvre Makedonia og [[Thessalia]] mens Antigonos forsøkte å holde ut i noen greske kystbyer.

Istedenfor å utnytte sin seier, sølte Pyrrhos den bort. Han installerte seg i [[Vergina|Aigai]], Makedonias gamle hovedstad, hvor han opprettet garnison av gallere som snart kom i konflikt med befolkningen. Pyrrhos gjorde heller ikke slut på sin fiende mens han lå nede, og før denne krigen var ferdig, innledet Pyrrhos en ny ved i [[272 f.Kr.]] ved å krysse over til [[Peloponnes]] med en stor hær. Imellom tiden hadde Antigonos samlet seg, erobret deler av Makedonia, og seilte sørover for å møte Pyrrhos igjen. Pyrrhos beleiret [[Sparta]], men greide ikke å erobre byen til tross for sin store hær. Isteden begynte han å herje omgivelsene. Den andre viktige byen på Peloponnes var [[Argos]]. Pyrrhos klarte å komme seg innenfor bymurene, men uten [[krigselefant]]ene som var for store for byportene. Befolkningen sendt bud til Antigonos om hjelp. Snart var Pyrrhos hardt presset innenfor bymurene, og da han innså at motstanden begynte å bli stor, ville trekke seg tilbake, men det oppsto forvirringen i byens trange gater, og en av krigselefantene falt sammen og blokkerte utgangen. Samtidig gikk en annen elefant amok, og Pyrrhos ble ironisk nok etter sigende rammet av en murstein kastet av en gammel kvinne og deretter drept av en av Antigonos' soldater. Da deres hærfører var død, overga hans soldater seg. Antigonos fant Pyrrhos' sønn Helenos, men behandlet ham godt og sendte ham til sist hjem til Epirus.

Pyrrhos' død var ikke slutten på Antigonos' problemer med Epirus. Kort tid etter rykket [[Aleksander II av Epirus|Aleksander II]], Pyrrhos' sønn og etterfølger, inn i Makedonia og fordrev Antigonos' styrker. Aleksander ble til sist avsatt fra både Makedonia og Epirus av [[Demetrios II Aitolikos]], Antigonos' sønn. Aleksander synes å ha død en gang rundt 242 f.Kr. I Epirus var det hans hustru [[Olympias II av Epirus|Olympias II]] som tok makten, og hun var ivrig etter å bedre forholdene til Epirus' mektige nabo. Det ble understreket ved en allianse og et ekteskap mellom hennes datter [[Fthia av Makedonia|Fthia]] og Antigonos' sønn og arving Demetrios.<ref>Smith, William (1867): [http://www.ancientlibrary.com/smith-bio/2695.html «Phthia (2)»] {{Wayback|url=http://www.ancientlibrary.com/smith-bio/2695.html |date=20051231202739 }} i: ''Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology'', Boston</ref>

=== Den kremonidiske krig ===
[[Fil:240bcAntigonusIIGonatas.jpg|thumb|right|Den nordlige grense i 240 f.Kr.]]
Med tilbakeleveringen av de områder som ble tatt av Pyrrhos og med takknemlige allierte i Sparta og Argos, fikk Antigonos sikret kontrollen over Hellas og Makedonia. Han forsøkte unngå de konflikter med de greske bystatene. Han synes å ha klart å beholde et godt forhold til [[Antiokos I Soter]], den andre herskeren av [[Selevkideriket]] i øst. Hans navnbrors kjærlighet til hans søster [[Stratonike av Syria|Stratonike]] ble berømt. Alliansen med Selevkideriket truet den tredje etterfølgerstaten, [[Ptolemeiske kongedømme|ptolemeiske Egypt]]. I Hellas var det særlig de tidligere dominerende bystatene [[Athen]] og [[Sparta]] som mislikte makedonsk overherredømme, og de to byene forent i opposisjonen mot Makedonia. I [[267 f.Kr.]] overtalte en athener ved navn [[Kremonides]] Athen til å gå sammen med Sparta i å erklære krig mot Antigonos Gonatas. Det ble begynnelsen på den [[kremonidiske krig]].

Gonatas svarte med å herje landområdene til Athen samtidig som byen ble blokkert av en flåte. Soldatene ødela også den hellige lunden og tempelet til [[Poseidon]] som ved innfarten til [[Attika]]. For å støtte athenerne og forhindre at Antigonos Gonatas vokste seg for sterk, sendte [[Ptolemaios II Filadelfos]], Egypts konge, en flåte for å bryte blokaden. Selevkideriket hadde signert en fredsavtale med Egypt, men Antiokos Soters svigersønn [[Magas av Kyrene|Magas]], konge av [[Kyrenaika]] (dagens [[Libya]]), overtalte Antiokos Soter til å dra fordel av krigen i Hellas til å angripe Egypt fra [[Koilesyria]]. For å forsvare seg mot angrepet fra øst, lot Ptolemaios pirater herje landområdene til Selevkiderikets kystområder mens Ptolemaios' egen hær forsvarte seg mot angrepet fra den langt sterkere selevkidehæren. Det betydde at han ikke lenger hadde ressurser til å redde Athen fra Gonatas. I 263 f.Kr. gikk Athen og Sparta med på fredsavtale etter å ha blitt slitt ned av flere år med krig og ødeleggelser av sine landområder. Antigonos Gonatas beholdt således sitt grep på Hellas.

Ptolemaios II Filadelfos fortsatte å blande seg inn i affærene i Hellas, og det førte til krig i 261. Etter to år hvor lite skjedde gikk [[Antiokos II Theos]], den nye selevkidekongen, en militær avtale med Antigonos Gonatas, og [[De syriske kriger|den andre syriske krig]] brøt ut. Ved et kombinert angrep tapte Egypt områder i [[Anatolia]] og i [[Fønikia]], og byen [[Miletos]], som ble holdt av dets allierte, [[tyrann]]en [[Timarkos av Miletus|Timarkos]], ble tatt av Antiokos II Theos. I 255 f.Kr. gikk Ptolemaios II Filadelfos med på fredsavtale hvor han avsto land til selevkidene og bekreftet Gonatas som herre i Hellas.

=== Krig mot Aratos ===
Etter at Gonatas med hell hadde klart å slå tilbake ytre trusler mot sin kontroll over Hellas, var hovedtrusselen grekernes generelle behov for frihet. I [[251 f.Kr.]] klarte [[Aratos fra Sikyon|Aratos]], en ung adelsmann fra byen [[Sikyon]], å forvise tyrannen Nikokles som hadde styrt som [[vasall]] av Antigonos Gonatas. Aratos opphevet undertrykkende lover og tilbakekalte alle som var blitt forvist. Det førte til uro og splittelse i byen. Da Aratos fryktet at Gonatas ville angripe, appellerte han byen til å bli med i [[det akhaiske forbund]], en sammenslutning av noen mindre byer i [[Akhaia]] på [[Peloponnes]].

Gonatas forsøkte seg med list framfor militærmakt ved å prøve å vinne Aratos over på sin side. Han sendte en gave på 25 talenter til ham, men framfor å bli korrupt av rikdommen, ga Aratos bestikkelsen til byens borgere. Med disse pengene og andre som han fikk fra Ptolemaios II Filadelfos klarte han blidgjøre de ulike fraksjonene i byen. I 243 f.Kr. i et nattangrep erobret Aratos [[Akrokorint]], den strategisk viktige festningen som Antigonos kontrollerte [[Korinteidet]] og således ankomsten til [[Peloponnes]]. Da nyheten om dette nådde [[Korint]], gikk befolkningen ut i opprør, overmannet Antigonos' folk og gikk med i det akhaiske forbund. Deretter tok Aratos havnen i [[Lechaion]] (dagens [[Lechaio]] og erobret 25 av Antigonos' krigsskip.

Dette tilbakeslaget for Antigonos førte til et allment opprør mot Makedonia. [[Megara]] gjorde opprør og sammen med [[Troizen]] og [[Epidauros]] gikk de inn i det akhaiske forbund. Med denne økte styrken, invaderte Aratos området til [[Athen]] og plyndret [[Salamis]]. Hver athensk frimann som han tok til fange sendte han tilbake til Athen uten løsepenger for å oppmuntre dem til å bli med i opprøret. Makedonerne beholdt derimot sitt tak på Athen og resten av Hellas. Kampen mellom Aratos og Gonatas gikk inn i en stillstand, og Gonatas selv fikk ikke oppleve fortsettelsen.

Aratos døde i Aegiom, i [[213 f.Kr.]]<ref>Plutark: ''The Lives'', [http://en.wikisource.org/wiki/Lives_(Dryden_translation)/Aratus «Aratus»] i John Drydens engelske oversettelse via ''WikiSource''</ref>

=== Død ===
I [[239 f.Kr.]] døde Antigonos Gonatas i en alder av 80 år og etterlot sitt kongedømme til sin sønn [[Demetrios II Aitolikos]] som styrte i de neste ti årene. Med unntak av en kort periode hvor han slo tilbake gallerne, var Gonatas ikke en heroisk eller særlig suksessrik militær leder. Hans dyktighet var hovedsakelig politisk. Han foretrakk å benytte seg av lureri, bestikkelser, tålmodighet og utholdenhet for å oppnå sine mål. Mens andre ledere, som hans far [[Demetrios I Poliorketes]] og hans motstander [[Pyrrhos]] siktet høyere og falt tyngre, oppnådde Gonatas en middelmådig sikkerhet. Det er også sagt om ham at han fikk sine undersåtters lojalitet ved sin ærlighet og sin beskyttelse av kunstartene. Han samlet lærde menn rundt seg, særlig filosofer, poeter og historikere. En grav i Vergina er foreslått å tilhøre ham.