Redigerer Andreas Edvard Disen (avsnitt)

== Kunstnerliv og kunstnerstrid ==
Disens tekniske kvaliteter som maler i kombinasjon med hans billedspråk, gav ham en plass nær det toneangivende kunstmiljøet i Kristiania da han kom tilbake til Norge etter studieårene i Tyskland. Og det toneangivende kunstmiljøet, det var kretsen, makten og pengene rundt ''Christiania Kunstforening''. 

Kunstforeningen var det helt sentrale stedet for kunstinnkjøp i hovedstaden, og var landets uten sammenligning viktigste og mektigste kunstgalleri. Andreas E. Disen fikk solgt et bilde til foreningen første gang allerede mens han gikk på Eckersbergs malerskole i 1868, og han ble en av Kunstforeningens favoritter. I alt ble han innkjøpt hele 18 ganger i sin levetid. Det var like mange ganger som Eilif Peterssen.

Men flere radikale fra Disens egen kunstnergenerasjonen, og de noe yngre, stilte etter hvert spørsmålstegn både ved innkjøpspolitikken, ved prisene på det som ble innkjøpt, og ved at kunstnerne var uten innflytelse i Kunstforeningen. I Kunstforeningens ledelse satt det bare advokater, offiserer og embedsmenn. Christian Krohg, [[Erik Werenskiold]] og Frits Thaulow ble sentrale i den radikale opposisjonen mot Kunstforeningen. 

I [[1881]] nektet Christiania Kunstforening å kjøpe og vise den unge kunstneren [[Gustav Wentzel]]s maleri ''Et snekkerverksted'', et bilde som senere er blitt stående som et sentralt norsk kunstverk. Samtidig prutet Kunstforeningen ned innkjøpsprisen på et stort maleri av [[Amaldus Nielsen]] til 600 kroner, en pris som de opposisjonelle syntes var alt for lav for et bilde de mente var «fremragende». Andreas Edvard Disen fant derimot nåde for Kunstforeningens smaksdommere. Et av hans malerier ble innkjøpt for 900 kroner. Det var en pris som de samme opposisjonelle kollegene betegnet som uforholdsmessig høy for et verk de for sin del bedømte som «dårlig». 

Slik fikk Andreas Disen den ufrivillige og for ham lite hyggelige rollen som negativt medvirkende årsak til et betydningsfullt norsk «kunstneropprør»: Disen og hans innkjøpte bilde ble brukt som et kroneksempel på virksomheten til «dilettantene» i Kunstforeningen (Werenskiold) - som sammen med refusjonen av Gustav Wentzel og «småligheten» mot Amaldus Nielsen førte til at Krohg, Werenskiold og Thaulow organiserte en kunstnerprotest og en boikott av Christiania Kunstforening. 

21. desember 1881 var boikotten et faktum. Den varte nesten et år. Deretter startet opprørerne sin egen nye og kunstnerstyrte utstilling: [[Høstutstillingen]], som ble åpnet 14. november 1882. To år senere, i [[1884]], ble Høstutstillingen dessuten ''Statens kunstutstilling'' - en stor seier for initiativtakerne. Gjennom etableringen av Høstutstillingen og bildene som ble valgt av den kunstnerstyrte juryen, ble det også tydelig at en ny tid var på full fart inn i norsk kunstliv.