Redigerer Alv (avsnitt)

== Norrøn mytologi ==
Den eldste bevarte beskrivelsen av alver kommer fra [[norrøn mytologi]]. På norrønt ble alvene kalt for ''álfar'' (entall nevneform ''álfr'').

Det synes som mennesker kunne bli opphevet til rangen av alver etter døden, eller oppholde seg i alvenes verden etter døden, slik som med småkongen [[Olav Geirstadalv Gudrødsson]]. Smeden [[Volund smed|Volund]] er identifisert som «alvenes hersker» (''vísi álfa'') og «en blant alvefolket» (''álfa ljóði'') i diktet ''[[Volundkvadet]]'' (norrønt ''Volundarkviða''). I en senere introduksjon i [[prosa]] blir han også identifisert som sønn av en konge av ''Finnar'', «finnene», det vil si [[samene]], et folk som var respektert for deres [[Sjamanisme|sjamanske]] [[magi]]. I ''[[Didrikssagaen]]'' (norrønt ''Þiðrekssaga'') er en menneskelig dronning overrasket over å lære at den elsker som gjorde henne gravid er en alv og ikke et menneske. I ''[[Rolf Krakes saga]]'' tar en kvinne knyttet til [[seid]] med seg en stor hær av sterke krigere, illgjerningsmenn, norner og alver. Alver knyttes her til det overjordiske og magiske.

[[Fil:Freyr art.jpg|thumb|right|Fruktbarhetsguden Frøy var alvenes hersker.]]

Krysningsavl var mulig mellom alver og mennesker i den norrøne tanke. Den menneskelige dronning som hadde en alvelsker frambrakte helten Hogne. Alver er nevnt i ''Heimskringla'' og i [[fornaldarsaga]]en ''[[Þorsteins saga Víkingssonar]]'', (''Torstein Vikingssons saga''), en redegjørelse om en slekt av lokale konger som hersket over Alvheim (Álfheim), som synes å tilsvare den nåværende svenske provinsen [[Bohuslän]] (tidligere det norske [[len]]et [[Båhuslen]]) og den norske landsdelen [[Vingulmark]] (landet rundt Oslofjorden). Det ble sagt at siden de hadde alveblod i årene var de vakrere og mer staselige enn de fleste andre menn. I ''[[Heimskringla]]'' i slutten av den legendariske ''Ynglinge-saga'' nevnes en Alvarim som konge i Alvheim. Hans datter het Alvhild. Kong Alvgeirs sønn het Gandalv.

I de nevnte referansene framtrer alvene som de kollektive maktene som har med [[forfedrekult]]en å gjøre. Deres domene var både døden og fruktbarheten, det vil si slektens gang. Alvene synes å ha vært gjenstand for kultdyrking. I kildene finnes begrepet alveblot, men dette fenomenet er ellers ikke beskrevet, og [[Gro Steinsland]] mener at det kan ha vært knyttet til kvinnenes hjemlige kultsfære framfor de offentlige [[blot]]ene.<ref>Steinsland (2005), s. 248</ref>

At alvene også hadde demoniske sider bevitnes i de tallrike ord for sykdommer, eksempelvis [[elveblest]] (egentlig «alveblest»),<ref>Steinsland (2005), s. 248</ref> en allergisk hudreaksjon som gir et karakteristisk uregelmessig formet, blekrødt, vablete utslett.

I tillegg til deres menneskelige aspekter var de samtidig beskrevet som delvis guddommelige vesener, knyttet til dyrkelsen av [[Fruktbarhetsreligion|fruktbarhet]] og forfedrene. Forestillingen om alvene synes å tilsvare [[Animisme|animistiske]] tro på naturens ånder og de avdøde, felles for nær samtlige menneskelige religioner. Dette er også sant for den norrøne troen i [[diser]], [[fylgje]]r, [[vardøger]] (varslende følgeånd). Som ånder er alvene ikke bundet av fysiske begrensninger og kunne gå gjennom vegger og dører som [[spøkelse]]r, noe som blir fortalt om i ''Tåtten om Nornagest'' (''Norna-Gests þáttr'').

Snorre Sturlason refererte til dverger som mørke alver (''dökkálfar'') eller svartalver (''svartálfar''), men i hvilken grad dette reflekterte en bredere nordisk tro er usikkert. Snorre viser til andre alver som lysalver (''ljósálfar''), noe som man har knyttet til alvenes forbindelse med [[Frøy]], fruktbarhetsguden, i henhold til ''Grimnismål''. Snorre beskriver forskjellene mellom alvene som følgende:

<blockquote>
:''«Sá er einn staðr þar, er kallaðr er Álfheimr. Þar byggvir fólk þat, er Ljósálfar heita, en Dökkálfar búa niðri í jörðu, ok eru þeir ólíkir þeim sýnum ok miklu ólíkari reyndum. Ljósálfar eru fegri en sól sýnum, en Dökkálfar eru svartari en bik.»''

:«Det er mange gilde stader der. Ein heitrer Alvheim. Der bur det folket som er kalla ljosalvar; men døkkalvane bur nede i jorda. Desse to alveslage er svært ulike å sjå til, og endå meir ulike i seg sjølve. Ljosalvane er fagrare enn sola å sjå til, medan døkkalvane er svartare enn bek.»<ref>''Edda'', Samlaget Oslo 2002. Side 291.</ref>
</blockquote>

I [[Kvad|skaldediktene]], [[fornaldarsaga]]ene og i ''Den eldre Edda'' (den såkalte poetiske Edda) blir alvene knyttet til æsene, i særdeleshet i den gjentatte frasen «æsene og alvene», noe som antagelig menes «alle gudene». Selve ordet ''guð'' er et nøytralt ord som brukes om gudene som et kollektiv.<ref>Steinsland (2005), s. 134</ref> De norrøne gudene er verken allmektige eller allvitende, men er avhengige av andre arter for opprettholde orden i [[kosmos]]. Av gudene knyttes alvene spesielt til vanene. Den eldste vaneguden er [[Njord]] som forskerne har knyttet til [[fallos]]dyrkelsen ved «de hellige hvite steinene» som finnes spredt langs norskekysten. Av død og grav spirer liv, symbolisert i en struttende fallos.<ref>Steinsland (2005), s. 151</ref> Njord ble videreført eller avløst av Frøy, framstilt som hans sønn, og dyrkelsen av Frøy bevitnes i en rekke stedsnavn over hele Norden. Frøys bolig er Alvheim, og navnet knytter ham til alvene, og kulten til alvene som kollektive fruktbarhetsmakter som var assosiert med de døde forfedrene i gravhaugen. ''[[Grimnesmål]]'' forteller at Frøy fikk Alvheim som tannfe, det vil si som gave for sin første tann:

<blockquote>
:''Ydalar heiter''
:''der som Ull hev''
:''sine salar reist:''
:''Alvheim Frøy fekk''
:''i fyrndeheimen''
:''av tivar i tann-fe.''<ref>''Edda'', Samlaget Oslo 2002. Side 58.</ref>
</blockquote>

''Friðr'', fred eller vellyst, er et begrep som går igjen i forbindelse med Frøy. Hans kult er fredens dyrkelse. I ''[[Loketretta]]'' får han de beste skussmål; han krenker ikke kvinner.

I ''[[Allvismål]]'' (''Alvíssmál''), «hva den allvise sier», er alvene betraktet som adskilte fra både vanene og æsene, noe som vises ved en rekke sammenlignbare navn hvor æsene, vanene og alvene er gitt deres egne versjoner for ulike ord som en refleksjon av deres egen individuelle rasepreferanser. Det er mulig at ordene angir en statusforskjell mellom fruktbarhetsgudene og alvene. Ifølge ''Allvissmål'' kan en få det bildet at vi snakker om svært [[Estetikk1estetiske]] skapninger, utfra tanken om at navnene de gir himmelen og skogen er knyttet til adjektivet «fager» (Fagerloft, fagergrein. Sola er «fagerhjul»). I ''[[Loketretta]]'' fortelles det om en stor gruppe med æser og alver hadde blitt samlet ved [[Æge]]s gilde. Flere mindre krefter som gudenes tjenere var også der. Byggve og Bøyla presenteres som tjenerne til Frøy, noe som gjør at man kan anta at de var alver, ettersom de ikke ble tellet blant gudene. Æge hadde to tjenere, Fimafeng (som [[Loke]] drepte) og Elde.<ref>''Edda'', Samlaget Oslo 2002. Side 82.</ref>

Et dikt fra rundt 1020, ''Austfarerviser'' (''Austrfaravísur'') av [[Sigvat Tordsson]] nevner at som en kristen ble han nektet å komme innenfor et hedensk hus i Sverige ettersom de holdt [[alveblot]] (''álfablót'') der. Hva dette blotet innebar finnes det ikke beskrivelser av, men i henhold til andre blot var det antagelig ofring ved mat, og senere nordisk folkeminne opprettholdt en tradisjon med offer til alvene i tilknytning til fruktbarhet og forfedrene. Man kan derfor anta at det hadde noe med forfedrekulten og slektens livskraft å gjøre.

I tillegg til dette gir ''[[Kormaks saga]]'' en redegjørelse for hvordan en ofring til alvene synes å mene var i stand til lege et alvorlig sår fra krigsmarken:

<blockquote>
:''Torvald bedredes langsomt, og da han kunne støtte seg på benene, farer han og treffer Tordis og spør henne, hva han helst kunne få helsebot av. Hun sier: «Der er en haug ikke langt herfra som der bor alver i; du skal få fatt i den gra-oksen som Kormak drap og øse oksens blod utover haugen og gjøre veitsle for alvene av kjøttet, så blir du nok bedre.»''<ref>''Sagaer i utvalg: Kormaks saga''. Oslo 1995. Side 298.</ref>
</blockquote>