Redigerer Alkibiades (avsnitt)

===Hans fremvekst===
Alkibiades ble først viktig da han begynte å tale for aggressiv athensk handling etter signeringen av [[Nikiasfreden]]. Den avtalen var en skjør våpenhvile mellom Sparta og Athen som ble signert halvveis i Peloponneskrigen, og kom etter syv år med kamper hvor ingen av sidene hadde fått en avgjørende fordel. Historikerne Arnold W. Gomme og Raphael Sealey mener, og [[Thukydid]] beretter, at Alkibiades var fornærmet over at spartanerne hadde fremforhandlet denne avtalen gjennom [[Nikias]] og [[Lakhes]] og overså ham på grunn av hans ungdommelighet.<ref>A.W. Gomme, ''A Historical Commentary on Thucydides'', 339.</ref><ref>R. Sealey, ''A History of the Greek City States'', 353.</ref>

Krangler om tolkninger av avtalen fikk spartanerne til å sende ambassadører til Athen med fullmakter til å ordne alle ubesvarte spørsmål. Athenerne mottok disse utsendingene godt til å begynne med, men Alkibiades møtte dem i hemmelighet før de fikk snakke til [[ekklesia (antikkens Hellas)|ekklesia]] (den athenske forsamlingen), og fortalte dem at forsamlingen var hevnlysten og hadde store ambisjoner. Han oppfordret dem til å ikke la deres diplomatiske autoritet representere Sparta, men i stedet la ham hjelpe dem gjennom hans innflytelse i athensk politikk. Representantene gikk med på dette siden de var imponert over Alikibiades' fremsynthet, og fremmedgjorde seg fra Nikias som oppriktig ønsket å nå en avtale med spartanerne. Dagen etter spurte Alkibiades dem i forsamlingen om hvilken makt Sparta hadde gitt dem til å forhandle. De svarte slik det var avtalt, at de ikke hadde kommet med full og uavhengig makt. Dette var i direkte motsetning til hva de hadde sagt dagen før, og Alkibiades brukte denne muligheten til å avfeie deres karakter, mistenkeliggjøre deres mål og ødelegge deres troverdighet. Dette spillet styrket Alkibiades' stilling, mens det ydmyket Nikias, og Alkibiades ble i etterkant utnevnt til general. Han dro fordel av sin økende makt til å skape en allianse mellom [[Argos]], [[Mantineia|Mantinei]], [[Elis]] og andre stater i Peloponnes. Dette truet Spartas dominans i regionen. Ifølge Gomme «var det en storslagen plan, for en athensk general i ledelsen av en hovedsakelig peloponnesisk hær, å marsjere gjennom Peloponnes og ydmyke Sparta mens hennes rykte var på et lavmål.»<ref>A.W. Gomme, ''A Historical Commentary on Thucydides'', 70.</ref> Men denne alliansen ble til slutt beseiret i [[slaget ved Mantineia (418 f.Kr.)|slaget ved Mantinei]].

En gang i løpet av 416–415 f.Kr. fant det sted en kompleks maktkamp mellom [[Hyperbolos]], på den ene siden, og Nikias og Alkibiades på den andre. Hyperbolos forsøkte å få en av disse sendt i eksil, men Nikias og Alkibiades kombinerte sin innflytelse og fikk folket til å sende Hyperbolos i eksil i stedet. Denne hendelsen avslørte at Nikias og Alkibiades hver ledet en personlig tilhengerskare viss stemmer ble avgjort av lederne.

Alkibiades var ikke en av generalene som var involvert i erobringen av [[Milos|Melos]] i 416–415 f.Kr., men Plutark beskriver ham som tilhenger av dekretet som beseglet skjebnen for Melos, der mennene ble drept og kvinner og barn gjort til [[slaveri i antikkens Hellas|slaver]]. Taleren [[Andokides]] hevdet at Alkibiades hadde et barn med en av disse kvinnene som ble slaver.