Redigerer Alexios I Komnenos (avsnitt)

==Krigen mot seldsjukkene==
Alexios inntok en forsonende holdning ovenfor [[pave]]n så tidlig som i 1090 med tanke på å søke vestlig hjelp mot seldsjukkene. Hans utsendinger møtte [[Urban II]] i [[konsilet i Piacenza]] i 1095. Hjelpen han ønsket fra Vesten var rett og slett en styrke av [[leiesoldat]]er og ikke den enorme mengden som ankom etter at paven forkynte [[det første korstog]] ved [[konsilet i Clermont]] senere samme år. Han ble forbauset og flau og var ikke klar til å forsyne dette antallet mennesker mens de beveget seg i hans territorium. Keiseren kunne bare se på at hans områder i Balkan ble utsatt for ytterligere plyndring fra hans egne allierte. Alexios sendte den første uorganiserte gruppen av korsfarere ledet av [[Peter Eremitten]] over til Lilleasia. Der ble de massakrert av tyrkerne i 1096.

Den andre og enda mer fryktinngytende gruppen av korsfarere beveget seg gradvis mot [[Konstantinopel]], ledet i seksjoner av [[Godfred av Bouillon]], [[Bohemund I av Antiokia|Bohemund av Taranto]], [[Raimond IV av Toulouse]] og andre viktige medlemmer av den vestlige adelstanden. Alexios brukte anledningen til å møte korsfarerlederne separat ettersom de ankom og skaffet seg troskapsløfter og løfter om å overgi erobrede landområder til [[Østromerriket]]. Alexios lovet å forsyne dem med provisjoner i bytte mot deres troskapsløfter etter som han overførte kontingentene inn i Asia.

Korstoget var en betydelig suksess for Østromerriket siden Alexios nå tok tilbake et antall viktige byer og øyer. Korsfarernes beleiring av [[Iznik|Nikea]] tvang byen til å overgi seg til keiseren i 1097, og den etterfølgende korsfarerseieren ved [[slaget ved Dorylaion|Dorylaion]] tillot de bysantinske styrkene til å ta tilbake mye av det vestlige Lilleasia. Bysantinsk styre ble reetablert i [[Khíos]], [[Rhodos]], [[Izmir|Smyrna]], [[Efesos]], [[Sardis]] og [[Filadelfia (Alasehir)|Filadelfia]] i 1097–1099. Hans datter [[Anna Komnena]] forklarte denne suksessen med Alexios' politikk og diplomati, men de latinske historikerne i korstoget forklarte den med hans forræderi og falskhet. En bysantinsk flåte på ti skip ble i 1099 sendt for å hjelpe korsfarerne med å erobre [[Laodikea i Syria|Laodikea]] og andre kystbyer frem til [[Tripoli (Libanon)|Tripoli]].

Korsfarerne mente at deres løfter ble brutt da den bysantinske kontingenten under [[Tatikios]] ikke klarte å hjelpe dem under [[beleiringen av Antiokia]]. Bohemund som etablerte seg som [[Fyrstedømmet Antiokia|prins av Antiokia]], gikk for en kort stund til krig mot Alexios på Balkan, men ble lagt under blokade av bysantinske styrker og gikk med på å bli Alexios' [[vasall]] gjennom [[Devol-avtalen]] i 1108.