Redigerer Alexander Kielland (avsnitt)

=== Debut ===
I [[1878]] dro Kielland til [[Frankrike]], der han traff Bjørnstjerne Bjørnson. Kielland viste skriveriene sine til sin nye venn, som oppmuntret ham og skaffet ham en [[forlegger]]. Kielland debuterte med skuespillet ''Paa Hjemvejen'' (1878). Det skildrer en kvinne som bygger opp sin manns konkursbo og på egen hånd klarer å skape et godt liv for seg og sine. Da han i 1879 utga sin første samling av ''Novelletter'', foreslo Georg Brandes at han burde skrive en roman. Bortsett fra [[Camilla Collet]]s ''[[Amtmandens Døtre]]'' og [[Kristian Elster d.e.|Kristian Elster]]s ''Tora Trondal'' fantes det ingen moderne norsk samfunnsroman av kunstnerisk verdi. Noen uker senere tok Kielland fatt på ''Garman & Worse''.<ref>Francis Bull: Talen til Kiellands 100-årsdag, ''Essays i utvalg'' (s. 223)</ref>

''Garman & Worse'' utkom i 1880. Samme år skrev Kielland sitt første brev til Strindberg. Georg og [[Edvard Brandes]] hadde anbefalt ham å lese ''Röda rummet'' som da også gjorde et dypt inntrykk på Kielland. I utgangspunktet mislikte han Sverige og svensker, og erklærte seg villig til å gå til krig for å få oppløst [[Unionen mellom Norge og Sverige|unionen]]. Men med Strindberg følte han umiddelbart et fellesskap, og skrev at de var «de Indignerede, de stille Rasende, de Misfornøiede, der ikke haver Haab». Det var likevel ingen tvil om at Strindberg ordla seg langt skarpere enn Kielland når han behandlet et emne.<ref>[https://www.xn--slvberget-l8a.no/Laering/Kiellandsenteret/Kielland-og-Strindberg Brevvekslingen med Strindberg] {{Wayback|url=https://www.xn--slvberget-l8a.no/Laering/Kiellandsenteret/Kielland-og-Strindberg |date=20210728151107 }}; Kiellandsenteret på Sølvberget kulturhus</ref> 

I 1881 ble Kiellands sosiale engasjement svært tydelig. Om våren utga han romanen ''Arbeidsfolk'' med fokus på [[fattigdom]] og sosial nedverdigelse, om høsten kom ''[[Else (roman)|Else]]'' med samme budskap. Etter all kritikken han fikk for sine barske beskrivelser i ''Arbeidsfolk'', skrev Kielland til sin bror: «''Bliv mig fra livet med eders evindelige Mæglinger, Retfærdighed, Upartiskhed, Seen fra begge Sider - og alt dette Snøvl, der omhyller og afstumper den hellige Indignation.''»<ref>[[Gorgus Coward]]: ''Diktere og diktekunst'' (s. 152), Fabritius & sønners forlag, Oslo 1962</ref> 

En universitetsprofessor som mislikte moderne litteratur, uttalte at slike bøker burde forsynes med et giftmerke slik som andre farlig stoffer. Som tilsvar kalte Kielland sin neste roman for ''[[Gift (roman)|Gift]]'' (1883), et oppgjør med kirke, stat og datidens skolesystem, [[latinskole]]n, der Marius Gottwald har fått friplass som sønn av en enslig mor.<ref>[https://www.daria.no/skole/?tekst=3563 Kiellands samfunnskritikk i ''Gift]</ref> En annen hovedperson er Marius' gode venn og støtte, den evnerike Abraham Løvdahl. Hans videre forfall beskrives i ''Fortuna'' (1884) og ''Sankt Hans fest'' (1887), der Kielland fikk utløp for sin forbitrelse over holdningene han møtte da Stortinget avslo å gi ham [[diktergasje|dikterlønn]].<ref>Gorgus Coward: ''Diktere og diktekunst'' (s. 154)</ref>