Redigerer Akritiske sanger (avsnitt)

== Bakgrunn ==
Med den arabiske ekspansjonen på slutten av [[600-tallet]] kom en tid med krigføring for beboerne i østligste provinsene. [[Syria]] ble okkupert i [[640]] og fra da av, hvert år, forsøkte muslimene å invadere Lilleasia, og førte med seg fanger på veg tilbake. Byer ble gjenerobret av den østromerske hæren med unntak av [[Tarsus]] og [[Adana]] som forble okkupert til [[900-tallet]], men hver år etter at de muslimske invasjonene etterlot seg smerte og lidelser hos beboerne sammen med deres fortvilelse over deres kjære som var forsvunnet. Det var denne pågående krigføringen som var bakgrunnen for akritiske poesien.

Heltene i disse diktene, Ακρίτης, akritene, er personifiseringen av hver eneste bysantinske soldat som voktet disse territoriene. Så tidlig som keiser [[Alexander Severus]]’ soldater ble gitt jord som ble ført videre til deres sønner som motytelse for deres tjenester i hæren. Keiser [[Justinian I den store]] konsoliderte disse landområdene som skattefrie. Med dannelsen av det bysantinske temasystemet ble jordeierne gitt ytterligere privilegier som også ekskluderte innsjøer fra beskatning. I løpet av regimet til keiser [[Konstantin VII]] ble det ikke lenger tillatt å selge jordbruksland, selv om eieren ønsket det. Dette var nødvendig for å bevare [[kavaleri]]et for å ta seg av tyver (απελάτες). Etter den bysantinske suksessen mot araberne etter 900-tallet ble grenseområdene stabilisert, trykket mellom dem lettet og oppmerksomheten gikk fra utlandsaffærer til indre farer.