Redigerer Afrikandere (avsnitt)

==Diaspora og Sørvest–Afrika==
En boer–[[diaspora]] skjedde etter andre boerkrig som skyldtes en mindre utvandring i 1890–årene til [[Mashonaland]] og [[Matabeleland]] (dagens [[Zimbabwe]]), konsentrert rundt byen [[Enkeldoorn]]. Den største gruppen emigrerte i [[1903]] til regionen [[Patagonia]] i [[Argentina]]. En annen gruppe emigrerte til det britisk–styrte [[Kenya]], hvorfra de fleste returnerte til Sør–Afrika i løpet av 1930–årene. En tredje gruppe under lederskapet til general [[Ben Viljoen]] emigrerte til [[Mexico]] og til [[New Mexico]] og [[Texas]] i det sørvestlige [[USA]]. Andre migrerte til andre deler av Afrika, inkludert [[Tysk Øst-Afrika]] (dagens [[Tanzania]]), for det meste rundt [[Arusha]], og til og med Angola hvor mindre eller større grupper slo seg henholdsvis ned ved platåene [[Bihe]] og Humpata.

En relativt stor gruppe afrikandere slo seg ned i Kenya i det første tiåret i det 20. århundre. Brian du Toit sier at den første bølgen av migranter bestod av enkeltstående familier fulgt av større kollektive familietrekk. Noen må ha ankommet allerede i 1904 da en avisfotograf identifiserer en teltlandsby som «noen av de tidlige nybyggerne fra Sør–Afrika» på det som i dag er området til [[universitetet i Nairobi]].<ref>{{Kilde www |url=http://www.geocities.com/Athens/Rhodes/1266/historical-kenya-photocamp.jpg |tittel=Bildet |besøksdato=2009-10-25 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20090325025908/http://www.geocities.com/Athens/Rhodes/1266/historical-kenya-photocamp.jpg |arkivdato=2009-03-25 |url-status=død }}</ref> Antagelig var W.J. Van Breda den første som ankom i [[1903]], fulgt av John de Waal og Frans Arnoldi ved Nakuru i [[1906]]. Arnoldi hadde besøkt Van Breda og hans to brødre i [[1905]]. Jannie De Beers familie bodde allerede ved [[Athi (elv)|Athi]], mens Ignatius Gouws bodde ved [[Solai]].

Den andre bølgen av migranter eksemplifiseres av [[Jan Janse van Rensburg]]s trekk. Janse van Rensburg forlot Transvaal på en oppdagelsesferd til [[Britisk Øst-Afrika]] fra [[Maputo|Lourenco Marques]]. Han ble inspirert av en tidligere boermigrant, Abraham Joubert, som hadde flyttet til Nairobi fra Arusha i 1906. Da Joubert besøkte Transvaal det året, møtte Janse van Rensburg ham. Kilder er uenige i om Janse van Rensburg fikk garantier for landeiendommer fra guvernøren, sir [[James Hayes Sadler]].

Da han returnerte til Tansvaal, rekrutterte Janse van Regensburg rundt 280 mennesker som bestod av enten 47 eller 60 familier til å bli med ham til britisk Øst–Afrika. De fleste kom fra distriktene rundt Ermelo og Carolina. Den [[9. juli]] [[1908]] seilte Janse van Regensburgs gruppe i den innleide båten ''SS «Windhuk»'' fra Lourenco Marques til [[Mombasa]] hvor de bordet et tog med kurs for Nairobi. Gruppen reiste med fem tog til [[Nakuru]].<ref>{{Kilde www |url=http://www.geocities.com/Athens/Rhodes/1266/historical-Kenya.htm |tittel=Leader of Boer Trek to Kenya 1908 |besøksdato=2009-10-25 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20091023070255/http://geocities.com/Athens/Rhodes/1266/historical-Kenya.htm |arkivdato=2009-10-23 |url-status=død }}</ref>

I [[1911]] satte den siste av de store trekkgruppene kursen for Kenya da rundt 60 familier fra Oranjefristaten bordet ''SS «Skramstad»'' i [[Durban]] under lederskapet til C.J. Cloete. Men migrasjonen svant hen, delvis på grunn av strengere pengekrav som ble innført ovenfor migrantene av den britiske statssekretæren, som da var lord Crewe. Transvaal og Oranjefristaten fikk selvstyre i 1906 og 1907, og dette bidro også. Likevel fortsatte en og annen trekkfamilie å migrere helt inn i 1950–årene.

Det var en kombinasjon av faktorer som drev boermigrasjonen videre. Noen, som Janse van Renseburg og Cloete, hadde samarbeidet med britene, eller hadde overgitt seg under boerkrigen. Disse ''joinere'' og ''hensoppere'' opplevde fiendtlighet i etterkant fra andre boere. Mange migranter var ekstremt fattige og hadde klart seg på andres eiendom. Kollaboratører hadde en tendens til å flytte til Britisk Øst–Afrika, mens de som hadde kjempet helt til slutt (kalt ''bittereindere'') til å begynne med foretrakk Tysk Øst–Afrika.

En av de mest kjente boerbosetningene i protektoratet Britisk Øst–Afrika var ved [[Eldoret]] i sørvest av det som skulle bli Kenya i [[1920]]. Innen [[1934]] bodde det rundt 700 afrikandere her, nær den [[uganda|ugandiske]] grensen.<ref>[http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,748005,00.html «Great Britain: In Kenya Colony»] {{Wayback|url=http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,748005,00.html |date=20070930100838 }}, TIME, 15. oktober 1934</ref>

Med utbruddet av [[første verdenskrig]] ble Unionen Sør–Afrika bedt av de allierte styrkene om å angripe det tyske territoriet Sørvest–Afrika, noe som resulterte i [[felttoget i Sørvest-Afrika]]. Bevæpnede styrker under lederskapet til general [[Louis Botha]] beseiret de tyske styrkene som ikke var i stand til å gjøre mye motstand mot de overveldende sørafrikanske styrkene.

[[Fil:Boercamp1.jpg|thumb|Afrikanderkvinner og -barn i en britisk konsentrasjonsleir.]]
Mange afrikandere som hadde lite til overs for britene, protesterte mot bruken av «barn fra konsentrasjonsleirene» til å angripe de afrikander–vennlige tyskerne, noe som førte til [[Maritzopprøret]] i [[1914]] som raskt ble slått ned av regjeringsstyrkene. Noen afrikandere flyttet etterpå til Sørvest–Afrika som ble administrert av Sør–Afrika til det ble uavhengig i [[1990]] da landet tok navnet Namibia. Siden det første demokratiske [[valget i Sør-Afrika i 1994|valget i 1994]] med [[allmenn stemmerett]], har mange høyt utdannede afrikandere emigrert fra Sør–Afrika og Namibia til den vestlige verden. De fleste slår seg ned i tradisjonelt [[engelsk]]–språklige land som [[Storbritannia]], [[Australia]], [[New Zealand]] og [[Canada]], men mange emigrerer også til [[nederlandsk]]–språklige land som [[Nederland]] og [[Belgia]].

En liten gruppe afrikandere har slått seg ned i byen [[Orania]] med det endelige mål å grunnlegge en [[Volkstaat]] gjennom en prosess av afrikandisk demografisk konsolidering. Noen afrikandere føler at deres språk og kultur står ovenfor en alvorlig trussel i postapartheidtidens Sør–Afrika på grunn av den relativt lille befolkningen av afrikandere, det engelske språks dominans og deres manglende politiske makt. De frykter også en gjentagelse av hendelsene i Zimbabwe og mange post-kolonistiske ettpartidiktatur, særlig fra de mer radikale elementene innenfor det styrende [[ANC]].