Redigerer 20. juli-attentatet (avsnitt)

==Resultatet av kuppet==
I antagelsen om at Hitler var [[død]], fløy Stauffenberg og Haeften til Berlin for å møtes med sine sammensvorne i krigsministeriet i [[Bendlerblock]]. Fellgiebel hadde skrekkslagen sett Hitler komme vaklende ut av ruinen: medtatt, men i live. Men Stauffenberg ble først klar over dette da han var tilbake i Berlin; han hadde selv sett et lik svøpt i Hitlers frakk bæres ut av brakken før han flyktet. Ingen i Rastenburg var i tvil om at han var den skyldige; han hadde glemt igjen flere av sakene sine, så det gikk ut ordre om å skyte ned et Heinkel-fly om det hadde kurs for [[Sverige]] eller [[Sveits]]. I Berlin ventet de sammensvorne, men det drøyet, siden sjåføren som skulle hente Stauffenberg og Haeften på flyplassen, ikke fant dem, og annen bil - eller [[drivstoff]] - lot vente på seg. Kl 16:10 prøvde [[Friedrich Fromm|general Fromm]] å ringe Rastenburg. Til alles forbløffelse kom han igjennom, og Keitel forklarte ham at Hitler var skadet, men i live. [[Friedrich Olbricht|General Olbricht]] fikk med seg dette, og var for lammet av sjokk til å iverksette «operasjon Valkyrie», spesielt da han oppfattet at general Fromm ikke lenger var å stole på.<ref>Michael Baigent og Richard Leigh: ''Secret Germany'' (s. 49)</ref>

Dermed ble det først gitt klarsignal fire timer senere, da Stauffenberg ankom. Det var en alvorlig feil ved planen at Stauffenberg både skulle utføre attentatet og lede aksjonen fra Berlin. Meldingen om at Hitler fremdeles var i live, lammet de sammensvorne, når de burde ha aksjonert <u>som om</u> han var død. Først ved Stauffenbergs ankomst til Berlin begynte Valkyrie-ordren å gå ut, men da var kontraordrene allerede utsendt, og sjansen forspilt. Bare i [[Wien]] og [[Paris]] ble overtakelsen gjennomført. Andre steder nølte man med å arrestere [[Schutzstaffel|SS]]- og partifolk, noe som viser hvor nazifisert hæren var blitt.<ref>Aage Trommer: ''Den store alliance'' (s. 183)</ref>

Uansett var det ikke mulig å isolere Rastenburg. [[Telefon]]- og teleprinterlinje kunne brytes, men ikke [[radio]]sendinger, eller de to uavhengige teleprinterne som tilhørte ''Deutsches Nachrichtenbüro'' (tysk nyhetsbyrå 1933-45)<ref>«Deutsches Nachrichtenbüro» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 17. juni 2025 fra [https://snl.no/Deutsches_Nachrichtenb%C3%BCro]</ref> og propadandaministeriet.<ref>Michael Baigent og Richard Leigh: ''Secret Germany'' (s. 47)</ref> Reservestyrker i Berlin, som først hadde adlydt Stauffenbergs ordrer, nektet snart å gjøre dette, og kuppforsøket kollapset.

Da attentatet ble kjent, samlet ca. 350&nbsp;000 [[mennesker]] seg i Wien for å vise sin støtte til regimet. I [[Paderborn]] samlet en femtedel av innbyggerne seg i en støttedemonstrasjon for nazi-styret. Også i byer som hadde vært utsatt for voldsomme allierte bombetokt, som [[Hamburg]] og [[Stuttgart]], markerte store deler av befolkningen sin avsky for attentatet. 

Flere tyske soldater falt mellom 20. juli 1944 og [[8. mai 1945]] enn i de foregående fem årene. Så lenge [[Krig|krigen]] varte i [[1945]], ble i gjennomsnitt tusen sivile [[Drap|drept]] hver dag. [[Jernbanetog|Togene]] fortsatte å rulle mot [[konsentrasjonsleir]]ene så lenge [[infrastruktur]]en tillot det.<ref>[[Peter Normann Waage]]: ''Traute Lafrenz og Den hvite rose'' (s. 96), forlaget Schibsted, Oslo 2010, ISBN 978-82-516-2746-7</ref> Når lojaliteten mot Hitler var såpass stor hos gjennomsnittstyskeren, kan det jevnføres med observasjonene i den britiske [[journalist]]en John Gunthers bok ''Europa bak kulissene'' fra 1936, der han skrev at tyskerne «''identifiserer seg med Føreren. Hvert eneste individ får del i hans [[autoritet]].''(...)''Tyskerne påstår f.eks. at det ikke er de som kjemper for Hitler, men Hitler som kjemper for dem.''»<ref>Peter Normann Waage: ''Traute Lafrenz og Den hvite rose'' (s. 83)</ref>
[[Fil:Leipziger_Platz_and_Leipziger_Straße_from_Kollhoff-Tower_November_2013.jpg|thumb|Leipziger Platz der presseklubben holdt til i [[1944]]; her gjenoppbygd i [[2013]].]]
=== Pressens opplevelse ===
20. juli satt ''[[Aftenposten]]s'' korrespondent [[Theo Findahl]] ved [[skrivemaskin]]en i presseklubben på Leipziger Platz (ved [[Potsdamer Platz]] og like sør for Hitlers rikskanselli<ref>
[https://www.berlin.de/mauer/en/sites/other-key-sites/potsdamer-platz-and-leipziger-platz/ Tvillingplassene Potsdamer og Leipziger Platz]</ref>). Jacob Kronika, (1897-1982) fra det danske mindretallet bosatt i Tyskland, og fra 1940 korrespondent for ''[[Svenska Dagbladet]]'',<ref>Jespersen, Verner: «Jacob Kronika» i ''Dansk Biografisk Leksikon'' på lex.dk. Hentet 10. april 2025 fra [https://biografiskleksikon.lex.dk/Jacob_Kronika]</ref> kunne fortelle at det nettopp hadde vært et attentat mot Hitler; kilden sin kunne han ikke røpe. En rekke kjente offiserer var såret, men Hitler selv hadde overlevd.<ref>[[Theo Findahl]]: ''Undergang, Berlin 1939-45'' (s. 113), Aschehoug 1945</ref> Medarbeideren fra ''Deutsches Nachrichtenbüro'' (det tyske nyhetsbyrået, DNB) sa da at han hadde hørt nyheten kl 17:30 og kunne oppgi navnene på de sårede. Etter kl 18:15 kunne pressen fritt melde om attentatet, men ikke <u>hvor</u> det fant sted. I stedet burde det nevnes at attentatet skyldtes ''Feindwirkung'' («fienders verk»). Noen ringte Goebbels' utenriksavdeling, men de visste ingenting, og det var svært påfallende at DNB var bedre informert enn propagandaministeriet. Kl 18:45 fortalte radioen nyheten; da var aviser i [[Stockholm]] alt på gaten med ekstranummer om saken. Findahl fikk [[Oslo]] på tråden, og formidlet DNBs versjon til ''Aftenposten''.<ref>Theo Findahl: ''Undergang, Berlin 1939-45'' (s. 114)</ref>
[[Fil:Der_Angriff_head.jpg|thumb|Avisen ''Der Angriff'' («Angrepet») var offisiell avis for Berlins ''[[Gau]].]]
[[Fil:Otto_Ernst_Remer_portrait.JPG|thumb|Otto Remer (1912-97). Høsten 1992 ble han, i en alder av 80, dømt til fengsel i Tyskland for å utbre nazistisk [[propaganda]] og [[Holocaustbenektelse|fornekte holocaust]].]]
Men så ble det uro utenfor. Soldater fra både hæren og SS stilte seg med [[maskingevær]] på gatehjørne og ved nedgangene til [[tunnelbane]]n; men våpnene var rettet mot regjeringsbygningene. Klokken nærmet seg 19, og journalister som sprang ut for å innhente opplysninger, fikk ikke komme innenfor sperringen igjen. Noen mente Hitler var død, og at en ny ledelse - Goebbels, [[Heinrich Himmler|Himmler]] og [[Albert Speer]] - ville prøve å forhandle med England. Rundt kl 21 ble sperringen plutselig hevet etter to timers [[husarrest]]. Hitler selv holdt radiotale, deretter [[Karl Dönitz|admiral Dönitz]] som innskjerpet marinens folk at de måtte lyde ham, ingen andre. Så snakket [[Hermann Göring]] om [[usurpator]]er og at pilotene måtte ringe kontoret hans, om en ordre virket tvilsom. Men verken Goebbels, [[Joachim von Ribbentrop|Ribbentrop]] eller overkommandoen lot høre fra seg.<ref>Theo Findahl: ''Undergang, Berlin 1939-45'' (s. 117)</ref> Berlinernes reaksjon slik Findahl opplevde den, var ren [[apati]]. Folk satt fast i tunnelbanen under regjeringskvartalet den tiden det var avsperret; togene stod i ro mellom [[Nordbahnhof stasjon|Stettiner Bahnhof]] og Potsdamer Platz, og passasjerene fryktet det skyldtes et angrep med [[giftgass]] eller [[rakett]]er som [[V1]]. Da de oppdaget at det bare var et attentat mot Hitler, sa en kvinne høyt «gudskjelov!» uten at noen reagerte. Når Findahl snakket med tyskere, sa de bare at «jaja, Hitler lever, det er kanskje godt for noe» - eller «huff ja, han lever, da kommer krigen til å vare».<ref>Theo Findahl: ''Undergang, Berlin 1939-45'' (s. 118-20)</ref> 
[[Fil:Excavated_cells_from_the_basement_of_the_Gestapo_headquarters.jpg|thumb|Cellene i [[Gestapo]]s hovedkvarter i [[Prinz-Albrecht-Strasse]], hvor mange av konspiratørene og andre motstandsfolk ble torturert.]]
[[Fil:Bendlerstrasse, nå Stauffenbergstrasse.JPG|right|thumb|[[Bendlerblock]]. [[Henrettelse]]ne fant sted ved minnetavlen til venstre på bildet.<ref>[https://www.bmvg.de/en/history/the-bendlerblock Retterstedet i Bendlerblocks indre gård, der minnetavlen er opphengt (som det fremgår av bildet), ''bmvg.de]</ref> {{Byline|Paal Sørensen 2009}}]]
[[Fil:Bendlerstrasse 20 juli 1944.JPG|right|thumb|Minnetavle over de henrettede, Bendlerblocks indre gård som tjente som rettersted. {{Byline|Paal Sørensen 2009}}]]
Et par dager senere fikk Findahl vite at Goebbels kom på sporet av komplottet ved hjelp av en major Otto Ernst Remer (1912-97),<ref>[https://www.iwm.org.uk/collections/item/object/1030001746 «Otto Ernst Remer», ''iwm.org.uk]</ref> som skulle ha lystret kodeordet fra overkommandoen, men også fant det best å spørre Goebbels om det var det rette å gjøre. Utenlandske journalister fikk vite at de verken fikk referere [[Robert Ley]]s utskjelling av hæren i avisen ''der Angriff'', eller det [[tolk]]en Paul Schmidt (1899–1970) rapporterte fra åstedet.<ref>Theo Findahl: ''Undergang, Berlin 1939-45'' (s. 123)</ref>